Greier ikke se snøkrystallenes skjønnhet for bare snø. Det er 11. april, og det laver ned utenfor. Allerede et faktum at undertegnede må ut gjennom verandadøra for å spa fram inngangen. Igjen, og det er ingen dårlig aprilspøks skyld. Iskalde realiteter, intet annet.Si hva dere vil om vinterland, om snøens fortreffelighet og å forholde seg til svingningene i naturen. Jeg er døv på det øret akkurat nå. For det jeg vil formidle er at akkurat jeg mangler gehør for lovsangene.
Dette framstår mer som elegien etter den totale feilstavede våren.
Jeg hører til og med småfuglene kjefte. Henger ut to ekstra meiseboller og håper de små krypene finner vegen gjennom snømassene. Nå ser jeg på NRK-nyhetene at det kan bli et svare ulykkes kaos på motorveiene uten snø, så hvordan det skal bli her i sør utover dagen får vi bare vente og se. Kanskje veivesenet til ei forandring er parat. Jeg mener, vi andre dødelige har jo gått og gruet til dette snøfallet i mange dager. Det har vært meldt. Korrekturlakken skal dale i to døgn. Vennen på Østlandet ba meg ikke sende elendigheta dit. Hadde jeg hatt krefter til å gjøre noe med vinteren hadde jeg sendt den ut i det tomme intet. Nei venner, vinter er oppskrytt!
Innrømmelsene kommer lett.
Jeg lengter til andre himmelstrøk, og til ordentlig vår og sommer.
Som det er nå kan jeg ikke annet enn å klage.
Og håpe på at brøytemannskapene ordner det slik at jeg kan komme meg på "stevnemøte" med Gunnar til kvelden. Vi er mange piker som har planer om det samme nemlig...
Synnøve Sætrum
