Det snør det snør, tiddeli... det er deee det gjør tiddeli...
Man kan spørre seg hva slags følelser som kommer for dagen i anlending den saken.
Elske eller ikke elske snøen liksom?
Å ære eller ikke ære må være feil bruk av vendinger i denne sammenhengen.
Men, ikke å være eller ikke være. Tross alt.
Den som er ute med snøskuffa er, og kjenner det så ettertrykkelig.
Tidspunktet på døgnet er uinteressant.
Morgen eller kveld, middag eller midnatt
så er og blir baksinga er den samme.
"Ikke gråt om det er vinter og det snør, det kommer sommer etter den som alltid før", kan man nynne i en slags "gledens sameksistens" med elementene.
Jeg har skrevet det før, og skriver det igjen.Noen få av klodens milliardre seiler gjennom livet uten å merkes med noen form for nød.
Unntakene som bekrefter regelen.
De aller fleste har det ikke som dem.
Alltid er det mange mange som har det værre, alltid noen som bakser med atskillig vanskeligere "stuff" enn noen spadetak i anledning den skandinaviske vinteren.
Så det så.
Å være eller ikke være...
Noen drukner i flomvann og gjørme. Noen blir drept av voldelig mann eller x-mann.
Krisesentrene er fyllte til randen, men likestilte er vi sier de som hevder å vite...
Hmm, sier nå helt vanlige dødelige meg og undrer meg litt på hvordan det er mulig stadig å framheve denne åpenbare løgnen som en nærmest udiskutabel sannhet.
Hvilket ærend er det egentlig som gåes når sånt sies?
Saker og ting skjer. Livet har noen ganger mer på lur enn man ber om. Livet er sånn.
Uforutsigbart i all sin forutsigbarhet.
Innimellom hender det at en må stoppe opp og tenke på hva som skjedde i går,
og hvilke muligheter finnes om en våkner i morgen:
Hva rammet meg nå?
Hva er det som skjer?
Hva utsettes en for?
Hva utsetter en andre for?
Er samvittigheta på opp- eller nedadgående?
Er det greit å være menneske?
Greier en være et ålreit medmenneske?
Hvor holder en fokus?
Hva er det som er viktig?
Hva er mindre viktig?
Hva er direkte uvesentlig?
Greier en behandle sin neste som en selv skulle ønske å bli behandlet?
Skal man alltid vende kinnet til?
Er det sant at bitterheten er den værste gift mot sinnsro?
Er det mulig å skille mellom å være bitter og eitrende forbanna?
Er sinne sunt eller luksus en ikke bør unne seg?
Er det sant at man kan være lykkelig, ikke euforisk, men glad i livet og seg selv bare ved å benytte seg av noen helt enkle prinsipper for tenkningen sin?
Har du kjærlighet nok (og ja, jeg har tatt akkurat det spørsmålet fra den sangen..)?
Har du ærlighet nok?
Puuhhhh....
Hva rammer meg nå? Livet. Det livet som snør ned og på meg bokstavelig talt. Jeg få mye "Zen-tid" over spaden. Siden jeg blir stående sånn lenge hver eneste dag, noen gang timer får jeg tid til å kjenne etter. Kroppen fungerer enda. Jeg greier spatakene omatt og omatt.
Å elske eller ikke elske, å ære eller ikke ære, å være eller ikke være...
Ha trivelig lørdags kveld.
SynnøveSætrum
