En hvilken som helst fredag, eller hverdag for den saks skyld er en indre reise.
Når man er i livet på flere kanaler og frekvenser skjer det mye i en vanlig dødelig's indre univers.
En fredagmorgen kan begynne med en telefonsamtale om en overstått eksamen og et sov godt ønske til ei flink ung studine som fortjener all rosen som finnes for pågangsmotet og ståpåviljen år ut og inn. Jammen er de flinke alle de unge som gjør det aller beste de kan i en verden som på mange måter blir bare tøffere og røffere. Kravene blir flere og flere, og de er bare så symptiske og flinke og til å være grenseløst stolte av. Tenker ungdommene våre må få mye mer skryt enn det de faktisk får. Det trenger de, og det er de barna av jorden som "skal bære oss på ryggen når vi blir gamle".
Det er jo ikke så lenge til egentlig.
Selv om man ikke er i alderdommen riktig enda.
I det man legger på telefonrøret og beveger seg mot kaffetrakteren tikker det inn en sms: "Se nyheter på CNN". Litt trøtt enda slår en på tv og befinner seg midt inne i et inferno. Jeg registrerer enorme bølger som treffer land. Det minner da om tenker jeg, jo bildene fra Thailand for ikke mange år siden. 2004 var det vel. Japan denne gangen, og helt ubegripelige bilder egentlig. Enorme områder blir oversvømmet og alt som står i vegen for vannmassene blir knust til pinneved foran øynene på oss som ser. Nesten vantro blir man sittende og gape. Ikke helt greie å ta det inn. Det er så ufattelig det som skjer på den andre sida av kloden.
Man sitter her som et nek, i en slags underlig kikkerposisjon.
Bare å det er ikke kikke-teater det er snakk om, men direkte film av det som faktisk skjer i Asia.
Tsunamivarslet er gått ut til hele Stillehavsregionen.
Det er umulig å forutsi hvoran bølgene vil treffe land rundt omkring resten av dette døgnet.
Hvor mange som er drept, og hvor mye skade Japan har fått er det ingen som aner enda.
Katastrofe!
Naturkatastrofe!
Det ordet man ikke forstår her i den beskytta delen av verden. Ikke har vi kjent på finanskrisa på samme vis som mange andre, ei heller har vi blitt rammet av slikt eller terrorisme eller krig eller hungersnød eller epidemier eller noe som helst de siste fem seks tiårene. Som å sitte i ei glassklokke.
Beskyttet og trygge så langt. Her hos oss planlegger regjeringen og andre hvordan barnehagene skal være utstyrt. Lager regler for å unngå at småungene våre slår seg når de er på lekeplassen.
Eller så kives vi med hverandre om hvem som skal ut eller få bli av de få asylantene vi slipper over grensa.
Dessuten er det jo det med den oljeboringa da, som det er kommet en utsettelse på nå.
Kanskje bare til de blå kommer til makta, hvis de kommer til makta. Spørs hvor mye faenskap de kan få stelt i stand på den korte tida de blir sittende, for det blir ikke lenge. Folk har det på den måten at de våkner igjen når de ser gjengen begynne med raseringen av det som er bra for alle dem som ikke ruller rundt i pengebingene...
Oi.. ja, det er det jeg sier.
En dag er en lang indre reise. Vips, så er man tilbake på berget igjen, og det midt i Tsunami-bilder og bilder av krater oppstått av jordplater som rører på seg.
Naturkatastrofer!
Maktesløshet!
Så går man på kafe må vite.
Til slutt.
Begynner helga sammen med de andre damene.
Sånn at fredagskvelden blir god, og man får oppfylt sine sosiale behov selv som singlesen.
Trivelig er det med gode venner i stort og smått.
Tsunamier og fotvorter var noe av tematikken over pizzaen.
Makro og mikro.
Naturkatastrofe og aldringsprosesser!
Dag og natt. Knoll og Tott, om du skjønner hva jeg mener?
Sånn er livet hånd i hånd med seg selv.
Så kjører man hjem.
I Kristiansand regnet det.
På Stray så det litt hvitaktig ut i de svære regndråpene.
På Mosby var stasen blitt til snø.
Våren er her ikke ennå.
Men, disse riene er jo bare vårtegn, ikke katastrofer.
Siden brenner stearinlysene laget i Taiwan på bordet.
Rosene fra Nederland blomstrer på andre helga.
Og, siden kommer Skavland.
Min verden står, mens andres forgår.
Likevel:
Vi er alle barn av jorden.
Ha god helg.
Synnøve Sætrum
