ALLTID NOE Å VÆRE TAKKNEMLIG FOR...

Jøss, siste måned har Ytringsstedet passert tretusen oppslag, og det er rekord. Det går mot 60 000 oppslag ganske radig og egentlig er jeg litt overrasket siden jeg har tatt mot til meg og lagt ut såpass mye lyrikk. For ikke å snakke om alt det som noen vil kalle venstreorientert søppel og det som værre er. Det er nå det ene. Neste undring går på at de siste tekstene har handlet mye om det smertefulle i livet. De er mye lest ser det ut til. I det minste betyr det at noen andre enn meg er interessert i annet enn overflate, utseende, interiør og profittmaksimering.

 Lyrikken er lest endel i det siste. Både den jeg har skrevet selv, og de tekstene jeg har tatt inn fra andre forfattere. Hva betyr det ? At lyrikk er mer interessant enn bla- bla- bla-innlegg. I så fall ville det jo glede en gammel fotsoldat. Var nærmest en kampsak for meg den gangen jeg underviste i norsk/nordisk språk og litteratur i videregående skole. Når man får maskin og mek. til å skrive og framføre dikt swinger det. Greit nok at innfallsvinkelen var Metallica's "Enter Sandman",som er helt utmerket materiale for lyrisk analyse.På VK1 plukket jeg "forut for min tid" ut "Utsikt til Paradiset" av Ingvar Ambjørnsen som felles opplegg for romanen som skulle leses det året. Så husker jeg å bli innkalt på teppet siden noen av foreldrene hadde klaget over bokens utside. Den forestiller Elling som står og kikker mot ei blokk. På bakken rundt ham vokser små sopp, i alle fall ser det slik ut ved første øyekast. Ved nærmere ettersyn ser man at den soppen til forveksling ligner små erigerte... Her på Sørlandet var det ikke alle som tålte at skolen utsatte syttenåringer for slikt. Vel,det var ikke vanskelig å forsvare valget både med tanke på læreplaner og pedagogisk metode. Jeg har ofte tenkt på om disse foreldrene noen gang fikk med seg hvilket nasjonalepos historien om Elling er blitt til. Jeg har undret meg på om noen har tenkt på de kanskje gikk litt langt med den klagen? Ikke at jeg ventet meg noe unnskyld, men sett med ettertidens briller er det en ganske komisk liten historie fra mitt liv. Den gangen brant jeg for ungdom, undervisning og gode pedagodiske opplegg.

Siden brant jeg ut...

 

En annen gang hadde vi prosjekt om rasisme. Langvarig sådan. Jeg underviste i nyere historie også. Prosjektarbeid stod sterkt i fokus etter den reformen som den gang var trådt i kraft.  Elevene jobbet iherdig, og var svært hemmelighetsfulle før framføring. Som viste seg å bli helt fantastisk. Jaggu dramatiserte de raseforfølgelsene Ku Klux Klan stod for, både med ord, drama, bilder og effekter. Jeg kommer aldri til å glemme hvordan klasserommet var omgjort til scene, og at de til alt overmål hadde spikret opp et trekors i jordbæråkeren utenfor. Det gikk litt galt da det ble satt i brann. Læreren ble igjen innkalt på teppet, men du verden det var verdt ståket. Og, jeg er sikker på at noen av dem husker det fremdeles. Kanskje var det på grunn av slike "overtramp" det siden ble heller vanskelig å få full jobb i Vest-Agder Fylkeskommune? Jeg undrer meg av og til litt på det selv om det i dag langt fra er noen "big deal" for meg. Utbrente er som kjent ikke deltakere i arbeidslivet.

 

Til meg sa staten ja, så nå handler tilværelsen mer om hva jeg sier til det.

Ofte handler den om å ikke gå i forsvar. I dag har jeg lest deler av rapporten om uføreordningen, og tenker det kommer snart en videreføring av det som ble skrevet sist. Skal bli spennende å se hva de gjør myndighetene, og hvordan de tenker om oss som er hundre prosent varig uføre. Grunnene er egentlig uinteressante. Hundre prosent pr. definisjon arbeidsudyktig.

I alle fall i forhold til det samfunnet vi forholder oss til i dag.

Som ordningene er nå har jeg forutsigbarhet. Det er bra. Slikt handler om rammer.

Rammer må til for verdigheten i livet... og i det hele tatt...

 

Nå er det natta, og bøtta er tom!
Jeg har skrevet meg i ring igjen, men sånn er det noen ganger.
Begynner et sted og ender et helt annet.
Det er som den evinnelige masinga om høna og egget. Ingen vet!

Alltid noe å være takknemlig for.

 

Synnøve Sætrum

Om elimineringsprosesser, tårer, tiggere og sånn...

 

  Jeg ligger helt horisontalt og er en smule omgangssyk. Den ria har jeg antakelig brygget på i noen dager, og særlig netter. Tilskrevet svettetokter overgangen (som jo alt er), og et litt frynsete sinn det faktum at vinteren festet seg så til de grader her på fredagen. Når jeg egentlig hadde trengt bestevennen var et slikt ønske helt utenfor rekkevidde. Innesnødd og kanskje litt nesnødd (man blir det av indre monologer over lang tid) tuslet jeg rundt i mitt eget selskap hele helga. Var et par timer utenfor døra i går kveld, men følte meg ikke helt pigg så det bar fort hjem igjen. Sånn er det jo noen ganger. Jeg må ordne i mine saker på egenhånd. Reflektere og skrive. Hvile og skape. Tiden er der likevel for tidlig vårrengjøring. Lyset er kommet tilbake, vinter eller ikke vinter. Jeg tenker på en annen vår, da alt bare var nye løfter. Minnes timer ved ei løe, synet av en kongeørn.
Varme minner mot det kalde.

Lyset ja: Avslørende er det og presser seg inn i alle kroker. Det som kommer opp i lyset blir sett. Kanskje er det ikke naudsynt med så store konfrontasjoner og dypdykk, men likevel ser jeg nok rusk til å gjøre litt skjelven og sart.

 

-Nei, se den lille jenta der du ! Hvorfor er hun så stille?

-Hør tårene, hvor drypper de fra?
- Hvorfor gjør hun som hun gjør og ikke som hun tenker?

 

Nei, jeg føler meg ikke syk, men akkurat nå ligger jeg her med bøtta som selskap. Egentlig kaster jeg ikke opp noensinne, aldri og av prinsipp ! Noe av det værste jeg vet er å brekke meg. Omgangsyke får meg til å tenke jeg ikke står det over. Den fyrer så til de grader på selvmedlidenheten. Som om det ikke fantes værre skjebner enn min. Tragikomisk i alle sine kvalmende realiteter. Jeg vet jo at det ikke blir til en kronisk tilstand. Ei real omgangssyke må bare gå sin gang. Til så lenge får jeg bare ligge her og savne en hjelpende hånd, strøk over håret og en varm klut på panna. Voksne eneboende damer utsettes ikke for slikt. Sukk og atter sukk! Ja, da. Det er selvmedlidende så det holder.

Ikke ligger jeg ute i ti minus og stiv kuling, ikke er jeg blakk og ikke må jeg tigge på gatene her i byen. Jeg leser i kommentarfeltene under Fædrelandsvennen's artikkel om at tiggerne gis husly. Der kommer det for meg helt ubegripelige hatet inn igjen. Mennesker hevder den som tigger gjør det frivillig. Er man frivillig fattig? Når ble det sånn? Som om ikke det er nok hevdes det at tiggerne fryser ihjel frivillig. For å toppe det hele er det jammen en som hevder dette vil føre til at alle tiggerne i hele verden kommer til Kristiansand. Øi, sier nå jeg. Hold an! Det må da gå ann å vise bare bitte litt medmenneskelighet, og for ikke å snakke om edruelighet når det gjelder argumentasjonen. Igjen undrer jeg meg og spør: Hvor kommer det fra alt dette hatet? All denne hetsen? Er det et grellt uttrykk for den rike og selvgodes avsky for svakhet? Kristen nestekjærlighet er det i alle fall ikke her i bibelbeltet. For meg rommer trollkommentarene et menneskesyn som får det til å gå kaldt nedover ryggen. Ikke bare tærne er blåfrosne her jeg ligger. Og, jeg ligger under dyna og fryser ! Hvordan de har det de som ligger ute, enten de er fra det ene eller andre stedet kan jeg nesten ikke forestille meg. Hadde det vært meg var jeg antakelig frosset ihjel. Selvsagt er det også noen som setter svake grupper opp mot hverandre. Den gamle splitt- og herskteknikken i grenseløs dressur. Jeg vil ikke være med på det der. Det er en debatt jeg ikke gidder. Vi har da muligheter og økonomi til å hjelpe alle svake grupper i verdens rikeste og beste land å leve i, ikke sant?

 

Det skal være et lurt triks å vende tanken utover for å justere perspektivet. Jeg kjenner at tanken på de som sover ute gjorde meg, pent sagt, en smule mindre selvmedlidende. Kanskje omgangen er på retur. Jeg satser på det. Her i horisontalen søker jeg alskens blogger, og i dag finner jeg nesten bare interiør, og det interesserer meg lite. Nå skal jeg ikke hevde at det er meningsløst for alle dem som har sansen, men for meg er det tomt. Det betyr heller ikke at jeg er uten seng, sofa, bord og stoler. Selvsagt har jeg også en viss ide om hva jeg synes er praktisk og komfortabelt. Kanskje er det mest et klassespørsmål. Den økonomiske underklassen driver lite med slikt. Sånn er det bare. Lommeboka trives ikke med det. Mulig alksens kredittkortbyråer hadde likt det om jeg slo meg løs på krita, men jeg styrer unna som best jeg kan. Den sporten koster alltid mer enn den smaker, ikke sant?

 

Elimineringsprosessen er i gang. Ikke noe interiør, men jeg leser en blogg hvor forfatteren forteller om å ha fem akvarier i hus. Det høres bra ut. Jeg elsker å snorkle både her til vanns og i utlandet. Det finnes et sted ytterst i Høvåg som for meg framstår som rene akvariet. Problemet er bare at det ikke blir varmt nok til nytelsen hvert år. Statistisk sett skal det bli mulig denne seinsommeren, men den som lever får se. Noen ganger tenker jeg på det der med liten og stor istid, men slår det fra meg igjen. Jeg tenker på klimaendringer, om de vises strid, og alt vi ikke vet. Det vi vet er at det er mye som holder på å gå til helvete, men at kapitalen likevel gir bånn gass. I dag ble hjørnesteinsfabrikken på Tofte varslet lagt ned. Tja, jeg skal ikke spore helt av igjen. 

 

Altså: Korallrev ser jeg gjerne om det er litt miljøhensyn i bunnen.Liker ikke være der masseturismen har gjort store skader. Har blitt lurt ut på et sånt sted, og det er som å kikke rett ned i ei stor grav. En og annen fisk og levende korall. Ellers dødt i dødt i dødt. Et sørgelig syn. Når det lever derimot er det en utrolig opplevelse å henge over ubegripelig skjønne tropefisk jeg ikke aner navnene på.

 Se ei rokke, eller en havskilpadde. Jo, vann med liv i er vakkert.

 

Elimineringsmetoden er aktiv mens jeg surfer videre.

Tida går fort foran skjermen. Tidstyv som den er til tider.

Tidtrøytte heter det i dag, siden omgangssjukedager handler om å få tiden til å gå.

Jeg googler kjærlighet, for den tenker jeg mye på om dagen. Mange treff, og mange i forkledning.

Nå når klokka straks er sju denne onsdagskvelden kan jeg konstatere at jeg heller ikke orker lese noveller av såkalt erotisk karakter. Mer pornografi enn erotikk, spør du meg.

Så jeg skipper unna. Kan jeg ikke få "the real thing" så får det bare være.

Man er da voksen og kan velge selv. Ikke sant?

Romanene ligger dessuten klar til lesning på nattbordet.

Det er bare det at jeg ikke klarer ligge på siden, eller holde armene over hodet.

Omgangssyke vet du.

 

Elimineringsmetoden hvisker over og ut.

Det er snart nyheter, så går det ei stund og ennå ei stund, og vips så er i dag i går.

 

Ha en fortsatt hyggelig onsdagskveld.

 

Synnøve Sætrum

 



MED RELEVANS FOR VOKSNE DAMER...

Akkurat nå: Syv oppslag i Norge, to i Tyskland og to i USA. Lesere eller bare tilfeldige oppslag på grunn av ordbruk? Her ble publisert en tekst om akkurat det forleden dag.
Uten at det har ført til noen stormlesning av akkurat den.
Siden jeg surfer litt på nettet vet jeg jo at søkeord fører meg til en del steder jeg ikke hadde hatt fantasi til å finne foruten yahoo eller kvasir eller lignende.

Kan slikt være av relevans for voksne damer?

Eller i det minste for noen av oss?
Internett er antakelig kommet for å bli.
Undertegnede er såpass voksen at hun har helt klare erindringer om ei tid hvor det å være bloggforfatter framsto som intet mindre enn ren framtidsfiksjon.

 

Relevans handler om brillene en ser verden gjennom.

Farger og nyanser kommer an på ståsted og perspektiv.

Ingen lever i vakum, noe jeg tenker må være fellesnevneren, og så formes livet og hverdagen deretter. Siden denne bloggteksten farges av skrivestilling i horisontalen kan det jeg oppfatter som relevant for voksne damer ta farge av utgangspunktet. 

I et par tre dager og netter har jeg brygget på noe og er pr. nå oppsatt med omgangssyke.
Ikke noe særlig, men hvis jeg bare rører fingrene så vidt skjer det antakelig ingen store ting før det må. Kroppen sender skarpe signaler kvalme. Er ikke kommet til hektene enda. Ja, hvorfor nevne noe så trivielt egentlig? Jo, fordi noe av det første som slår meg som relevant for voksne damer er å være frisk. Eller så frisk som mulig selv om en har vunnet i det store helselotteriet og pådratt seg ei diagnose eller fem. Omgangssyke er heldigvis ikke kronisk. Det er lys lenger fram, en må bare vrenge seg ferdig først.

Stort sett tenker jeg om egen tilværelse at jeg er heldig som er så frisk til å være så sjuk.
Jo, når man er kommet til sjels år og alder er helsa viktig. Både fysisk og psykisk. Jeg var på et skriveseminar i hovedstaden for en del år siden, og der kom kurslederen med den påstanden at "det fysiske vinner alltid". Er det sant? Eller er det en sannhet med modifikasjoner? Det har jeg tygget og tenkt på fra mange synsvinkler siden. Hvorfor?Fordi det er ei relevant problemstilling i hverdagen. Likevel finnes det grader av alt som har med fysikken å gjøre. Det handler nok om den enkeltes støpning og legning. Smerteterskler og ubehagsmestring. Hvor går grensene før man er slått ut og ned av egen fysikk? For hvor langt kan den enkelte strekke seg i livet fysiske begrensninger/utfordringer til tross?

 Selv liker jeg å anta at vi alle har de grunnelegende behovene for mat, klær og husvære. Ingen kan overleve vinteren uten det her i landet. Felles er ganske sikkert behovet for kjærlighet, trygghet og noenlunde forutsigbarhet.  Å være voksen innebærer også å ta ansvar for egne ord og handlinger, og det som gir mening til eget liv. Ingen andre kan til syvende og sist ordne det, selv om anerkjennelse, vennskap og kjærlighet er godt å ha med på veien. Anerkjennelse betyr( for meg) å bli sett og verdsatt som den man er. For meg betyr det å bli behandlet med respekt for personlig integritet, og for det jeg gjør når jeg presterer. Uten anerkjennelse fra andre forsvinner noe av stoltheten over å være seg selv. En kan bli vond innvendig, smuldre og oppleve seg som liten og verdiløs. Her jeg sitter sirkulerer tankene rundt akkurat det. Jeg kjenner ingen som har behov for å være usynlige i betydningen ensom. Det gjør godt når omgivelsene melder at en holder mål, er god nok og verd å være glad i uavhengig av de passiva som finnes i bagasjen.

Jeg vet ikke hva vennskap betyr i alles liv. Tror det kommer an på livssituasjonen/sivilstatusen. Det ideelle for den som lever i tosomhet er kanskje det gode vennskap med ektefelle/partner. Siden jeg har vært aleneboende i snart femten år kan jeg ikke uttale meg om den situasjonen. Men, jeg kan føre til bloggs at vennskap, for meg, på mange måter er limet i et enslig stående liv. Hva skulle jeg vært uten gode venner? Hvor skulle jeg godt om jeg ikke noen gang hadde noen å være intim sammen med? Intim i betydningen å kunne dele sine innerste tanker og følelser?
Vite at noen er der for en, og tar imot litt når det butter, og når en har "gevinster" som trenger feiring.  Jeg tenker på dette med å kunne få utløp for det som berører i livet, enten det er sånn eller sånn.Det er sant at "delt glede er dobbel glede og delt sorg halv sorg ".
Uten å snakke med noen står enhver i fare for å bli litt tussete. Så jo, jeg dyrker mine nære vennskap så god jeg kan. Forsøker være så sann og trofast som mulig. En til å stole på er der også på uvæsdager, og så kan jeg bare håpe på å få det noenlunde det samme igjen. Vennskap er dessuten den livslange samtalen.  I det gode vennskapet kan en bare plukke opp tråden der en slapp sist. Relasjonene er ulike. Noen flytter langt vekk og det er i de tilfellene akkurat denne erfaringen gjelder. Men, jeg har det også sånn at nære vennskap i hverdagen der jeg er, er viktig. Uten dem ville livet blitt tomt og trist. Jeg er venner med meg selv, det er ikke det. Likevel trenger jeg påfyll og impulser fra andre levende mennesker. Det handler om å bli sett og ønsket som selskap, og å bli tatt på alvor som person. Ikke bare bli benyttet i påventa av at noe viktigere skjer. Jeg mener, selv om en er enslig så er en ikke bare en stor klump kjøtt uten følelser og behov.
Det hender jeg møter holdninger som ligner det siste, og jeg kjenner meg kanskje ekstra sårbar for denslags. Det er fort gjort å føle seg brukt. Kanskje ord og handlinger ikke var ment slik, men de rammer likevel på den måten.

Kjærlighet er helt grunnleggende.
Uten kjærlighet blir det lett håpløst, og kanskje så svart at livslysten følger med.
Voksne damer har behov for kjærlighet. Både enslige og andre. Det er grunnleggende.
De som ikke lever eneboende overlater jeg til å snakke for seg siden rammene for livet er ulike.
Jeg erfarer i alle fall at sivilstatusen har betydning for kjærlighetsbehovet. For det første øver jeg meg stadig på å være glad i meg selv. Praktisere selvaktelse. Forutsetningene forandrer seg, slik livet er foranderlig. Øvelse er derfor et bra ord for å beskrive situasjonen. 

Det andre er dette med barn, familie og venner.
De stedene jeg kan gi og få kjærlighet tilbake.
Mennesket er etter mine begreper meningssøkende vesener, og den viktigste kilden til mening er kjærlighet. Gjennom å bety noe for noen øker selvaktelsen.
Kjærlighetsbehovet er vesentlig for enslige voksne damer.
Selvsagt for alle voksne damer, og menn. Tror vi er like sånn.

Ja, jeg runder av med det jeg.
Må visst legge meg nedpå litt igjen, og bare vente på neste omgang.
Ønsker damene en fortsatt fredelig onsdag.

Holder det til et skjerf?

Synnøve Sætrum