Om elimineringsprosesser, tårer, tiggere og sånn...

 

  Jeg ligger helt horisontalt og er en smule omgangssyk. Den ria har jeg antakelig brygget på i noen dager, og særlig netter. Tilskrevet svettetokter overgangen (som jo alt er), og et litt frynsete sinn det faktum at vinteren festet seg så til de grader her på fredagen. Når jeg egentlig hadde trengt bestevennen var et slikt ønske helt utenfor rekkevidde. Innesnødd og kanskje litt nesnødd (man blir det av indre monologer over lang tid) tuslet jeg rundt i mitt eget selskap hele helga. Var et par timer utenfor døra i går kveld, men følte meg ikke helt pigg så det bar fort hjem igjen. Sånn er det jo noen ganger. Jeg må ordne i mine saker på egenhånd. Reflektere og skrive. Hvile og skape. Tiden er der likevel for tidlig vårrengjøring. Lyset er kommet tilbake, vinter eller ikke vinter. Jeg tenker på en annen vår, da alt bare var nye løfter. Minnes timer ved ei løe, synet av en kongeørn.
Varme minner mot det kalde.

Lyset ja: Avslørende er det og presser seg inn i alle kroker. Det som kommer opp i lyset blir sett. Kanskje er det ikke naudsynt med så store konfrontasjoner og dypdykk, men likevel ser jeg nok rusk til å gjøre litt skjelven og sart.

 

-Nei, se den lille jenta der du ! Hvorfor er hun så stille?

-Hør tårene, hvor drypper de fra?
- Hvorfor gjør hun som hun gjør og ikke som hun tenker?

 

Nei, jeg føler meg ikke syk, men akkurat nå ligger jeg her med bøtta som selskap. Egentlig kaster jeg ikke opp noensinne, aldri og av prinsipp ! Noe av det værste jeg vet er å brekke meg. Omgangsyke får meg til å tenke jeg ikke står det over. Den fyrer så til de grader på selvmedlidenheten. Som om det ikke fantes værre skjebner enn min. Tragikomisk i alle sine kvalmende realiteter. Jeg vet jo at det ikke blir til en kronisk tilstand. Ei real omgangssyke må bare gå sin gang. Til så lenge får jeg bare ligge her og savne en hjelpende hånd, strøk over håret og en varm klut på panna. Voksne eneboende damer utsettes ikke for slikt. Sukk og atter sukk! Ja, da. Det er selvmedlidende så det holder.

Ikke ligger jeg ute i ti minus og stiv kuling, ikke er jeg blakk og ikke må jeg tigge på gatene her i byen. Jeg leser i kommentarfeltene under Fædrelandsvennen's artikkel om at tiggerne gis husly. Der kommer det for meg helt ubegripelige hatet inn igjen. Mennesker hevder den som tigger gjør det frivillig. Er man frivillig fattig? Når ble det sånn? Som om ikke det er nok hevdes det at tiggerne fryser ihjel frivillig. For å toppe det hele er det jammen en som hevder dette vil føre til at alle tiggerne i hele verden kommer til Kristiansand. Øi, sier nå jeg. Hold an! Det må da gå ann å vise bare bitte litt medmenneskelighet, og for ikke å snakke om edruelighet når det gjelder argumentasjonen. Igjen undrer jeg meg og spør: Hvor kommer det fra alt dette hatet? All denne hetsen? Er det et grellt uttrykk for den rike og selvgodes avsky for svakhet? Kristen nestekjærlighet er det i alle fall ikke her i bibelbeltet. For meg rommer trollkommentarene et menneskesyn som får det til å gå kaldt nedover ryggen. Ikke bare tærne er blåfrosne her jeg ligger. Og, jeg ligger under dyna og fryser ! Hvordan de har det de som ligger ute, enten de er fra det ene eller andre stedet kan jeg nesten ikke forestille meg. Hadde det vært meg var jeg antakelig frosset ihjel. Selvsagt er det også noen som setter svake grupper opp mot hverandre. Den gamle splitt- og herskteknikken i grenseløs dressur. Jeg vil ikke være med på det der. Det er en debatt jeg ikke gidder. Vi har da muligheter og økonomi til å hjelpe alle svake grupper i verdens rikeste og beste land å leve i, ikke sant?

 

Det skal være et lurt triks å vende tanken utover for å justere perspektivet. Jeg kjenner at tanken på de som sover ute gjorde meg, pent sagt, en smule mindre selvmedlidende. Kanskje omgangen er på retur. Jeg satser på det. Her i horisontalen søker jeg alskens blogger, og i dag finner jeg nesten bare interiør, og det interesserer meg lite. Nå skal jeg ikke hevde at det er meningsløst for alle dem som har sansen, men for meg er det tomt. Det betyr heller ikke at jeg er uten seng, sofa, bord og stoler. Selvsagt har jeg også en viss ide om hva jeg synes er praktisk og komfortabelt. Kanskje er det mest et klassespørsmål. Den økonomiske underklassen driver lite med slikt. Sånn er det bare. Lommeboka trives ikke med det. Mulig alksens kredittkortbyråer hadde likt det om jeg slo meg løs på krita, men jeg styrer unna som best jeg kan. Den sporten koster alltid mer enn den smaker, ikke sant?

 

Elimineringsprosessen er i gang. Ikke noe interiør, men jeg leser en blogg hvor forfatteren forteller om å ha fem akvarier i hus. Det høres bra ut. Jeg elsker å snorkle både her til vanns og i utlandet. Det finnes et sted ytterst i Høvåg som for meg framstår som rene akvariet. Problemet er bare at det ikke blir varmt nok til nytelsen hvert år. Statistisk sett skal det bli mulig denne seinsommeren, men den som lever får se. Noen ganger tenker jeg på det der med liten og stor istid, men slår det fra meg igjen. Jeg tenker på klimaendringer, om de vises strid, og alt vi ikke vet. Det vi vet er at det er mye som holder på å gå til helvete, men at kapitalen likevel gir bånn gass. I dag ble hjørnesteinsfabrikken på Tofte varslet lagt ned. Tja, jeg skal ikke spore helt av igjen. 

 

Altså: Korallrev ser jeg gjerne om det er litt miljøhensyn i bunnen.Liker ikke være der masseturismen har gjort store skader. Har blitt lurt ut på et sånt sted, og det er som å kikke rett ned i ei stor grav. En og annen fisk og levende korall. Ellers dødt i dødt i dødt. Et sørgelig syn. Når det lever derimot er det en utrolig opplevelse å henge over ubegripelig skjønne tropefisk jeg ikke aner navnene på.

 Se ei rokke, eller en havskilpadde. Jo, vann med liv i er vakkert.

 

Elimineringsmetoden er aktiv mens jeg surfer videre.

Tida går fort foran skjermen. Tidstyv som den er til tider.

Tidtrøytte heter det i dag, siden omgangssjukedager handler om å få tiden til å gå.

Jeg googler kjærlighet, for den tenker jeg mye på om dagen. Mange treff, og mange i forkledning.

Nå når klokka straks er sju denne onsdagskvelden kan jeg konstatere at jeg heller ikke orker lese noveller av såkalt erotisk karakter. Mer pornografi enn erotikk, spør du meg.

Så jeg skipper unna. Kan jeg ikke få "the real thing" så får det bare være.

Man er da voksen og kan velge selv. Ikke sant?

Romanene ligger dessuten klar til lesning på nattbordet.

Det er bare det at jeg ikke klarer ligge på siden, eller holde armene over hodet.

Omgangssyke vet du.

 

Elimineringsmetoden hvisker over og ut.

Det er snart nyheter, så går det ei stund og ennå ei stund, og vips så er i dag i går.

 

Ha en fortsatt hyggelig onsdagskveld.

 

Synnøve Sætrum