MED RELEVANS FOR VOKSNE DAMER...

Akkurat nå: Syv oppslag i Norge, to i Tyskland og to i USA. Lesere eller bare tilfeldige oppslag på grunn av ordbruk? Her ble publisert en tekst om akkurat det forleden dag.
Uten at det har ført til noen stormlesning av akkurat den.
Siden jeg surfer litt på nettet vet jeg jo at søkeord fører meg til en del steder jeg ikke hadde hatt fantasi til å finne foruten yahoo eller kvasir eller lignende.

Kan slikt være av relevans for voksne damer?

Eller i det minste for noen av oss?
Internett er antakelig kommet for å bli.
Undertegnede er såpass voksen at hun har helt klare erindringer om ei tid hvor det å være bloggforfatter framsto som intet mindre enn ren framtidsfiksjon.

 

Relevans handler om brillene en ser verden gjennom.

Farger og nyanser kommer an på ståsted og perspektiv.

Ingen lever i vakum, noe jeg tenker må være fellesnevneren, og så formes livet og hverdagen deretter. Siden denne bloggteksten farges av skrivestilling i horisontalen kan det jeg oppfatter som relevant for voksne damer ta farge av utgangspunktet. 

I et par tre dager og netter har jeg brygget på noe og er pr. nå oppsatt med omgangssyke.
Ikke noe særlig, men hvis jeg bare rører fingrene så vidt skjer det antakelig ingen store ting før det må. Kroppen sender skarpe signaler kvalme. Er ikke kommet til hektene enda. Ja, hvorfor nevne noe så trivielt egentlig? Jo, fordi noe av det første som slår meg som relevant for voksne damer er å være frisk. Eller så frisk som mulig selv om en har vunnet i det store helselotteriet og pådratt seg ei diagnose eller fem. Omgangssyke er heldigvis ikke kronisk. Det er lys lenger fram, en må bare vrenge seg ferdig først.

Stort sett tenker jeg om egen tilværelse at jeg er heldig som er så frisk til å være så sjuk.
Jo, når man er kommet til sjels år og alder er helsa viktig. Både fysisk og psykisk. Jeg var på et skriveseminar i hovedstaden for en del år siden, og der kom kurslederen med den påstanden at "det fysiske vinner alltid". Er det sant? Eller er det en sannhet med modifikasjoner? Det har jeg tygget og tenkt på fra mange synsvinkler siden. Hvorfor?Fordi det er ei relevant problemstilling i hverdagen. Likevel finnes det grader av alt som har med fysikken å gjøre. Det handler nok om den enkeltes støpning og legning. Smerteterskler og ubehagsmestring. Hvor går grensene før man er slått ut og ned av egen fysikk? For hvor langt kan den enkelte strekke seg i livet fysiske begrensninger/utfordringer til tross?

 Selv liker jeg å anta at vi alle har de grunnelegende behovene for mat, klær og husvære. Ingen kan overleve vinteren uten det her i landet. Felles er ganske sikkert behovet for kjærlighet, trygghet og noenlunde forutsigbarhet.  Å være voksen innebærer også å ta ansvar for egne ord og handlinger, og det som gir mening til eget liv. Ingen andre kan til syvende og sist ordne det, selv om anerkjennelse, vennskap og kjærlighet er godt å ha med på veien. Anerkjennelse betyr( for meg) å bli sett og verdsatt som den man er. For meg betyr det å bli behandlet med respekt for personlig integritet, og for det jeg gjør når jeg presterer. Uten anerkjennelse fra andre forsvinner noe av stoltheten over å være seg selv. En kan bli vond innvendig, smuldre og oppleve seg som liten og verdiløs. Her jeg sitter sirkulerer tankene rundt akkurat det. Jeg kjenner ingen som har behov for å være usynlige i betydningen ensom. Det gjør godt når omgivelsene melder at en holder mål, er god nok og verd å være glad i uavhengig av de passiva som finnes i bagasjen.

Jeg vet ikke hva vennskap betyr i alles liv. Tror det kommer an på livssituasjonen/sivilstatusen. Det ideelle for den som lever i tosomhet er kanskje det gode vennskap med ektefelle/partner. Siden jeg har vært aleneboende i snart femten år kan jeg ikke uttale meg om den situasjonen. Men, jeg kan føre til bloggs at vennskap, for meg, på mange måter er limet i et enslig stående liv. Hva skulle jeg vært uten gode venner? Hvor skulle jeg godt om jeg ikke noen gang hadde noen å være intim sammen med? Intim i betydningen å kunne dele sine innerste tanker og følelser?
Vite at noen er der for en, og tar imot litt når det butter, og når en har "gevinster" som trenger feiring.  Jeg tenker på dette med å kunne få utløp for det som berører i livet, enten det er sånn eller sånn.Det er sant at "delt glede er dobbel glede og delt sorg halv sorg ".
Uten å snakke med noen står enhver i fare for å bli litt tussete. Så jo, jeg dyrker mine nære vennskap så god jeg kan. Forsøker være så sann og trofast som mulig. En til å stole på er der også på uvæsdager, og så kan jeg bare håpe på å få det noenlunde det samme igjen. Vennskap er dessuten den livslange samtalen.  I det gode vennskapet kan en bare plukke opp tråden der en slapp sist. Relasjonene er ulike. Noen flytter langt vekk og det er i de tilfellene akkurat denne erfaringen gjelder. Men, jeg har det også sånn at nære vennskap i hverdagen der jeg er, er viktig. Uten dem ville livet blitt tomt og trist. Jeg er venner med meg selv, det er ikke det. Likevel trenger jeg påfyll og impulser fra andre levende mennesker. Det handler om å bli sett og ønsket som selskap, og å bli tatt på alvor som person. Ikke bare bli benyttet i påventa av at noe viktigere skjer. Jeg mener, selv om en er enslig så er en ikke bare en stor klump kjøtt uten følelser og behov.
Det hender jeg møter holdninger som ligner det siste, og jeg kjenner meg kanskje ekstra sårbar for denslags. Det er fort gjort å føle seg brukt. Kanskje ord og handlinger ikke var ment slik, men de rammer likevel på den måten.

Kjærlighet er helt grunnleggende.
Uten kjærlighet blir det lett håpløst, og kanskje så svart at livslysten følger med.
Voksne damer har behov for kjærlighet. Både enslige og andre. Det er grunnleggende.
De som ikke lever eneboende overlater jeg til å snakke for seg siden rammene for livet er ulike.
Jeg erfarer i alle fall at sivilstatusen har betydning for kjærlighetsbehovet. For det første øver jeg meg stadig på å være glad i meg selv. Praktisere selvaktelse. Forutsetningene forandrer seg, slik livet er foranderlig. Øvelse er derfor et bra ord for å beskrive situasjonen. 

Det andre er dette med barn, familie og venner.
De stedene jeg kan gi og få kjærlighet tilbake.
Mennesket er etter mine begreper meningssøkende vesener, og den viktigste kilden til mening er kjærlighet. Gjennom å bety noe for noen øker selvaktelsen.
Kjærlighetsbehovet er vesentlig for enslige voksne damer.
Selvsagt for alle voksne damer, og menn. Tror vi er like sånn.

Ja, jeg runder av med det jeg.
Må visst legge meg nedpå litt igjen, og bare vente på neste omgang.
Ønsker damene en fortsatt fredelig onsdag.

Holder det til et skjerf?

Synnøve Sætrum