DEN SOM IKKE KAN TEKKES EN ILDER...

Kan noen svare meg på følgende:

Hvorfor er det tidlig fredags kveld man føler seg singlest?

Liten, sårbar og ensom enda livets vår for lengst er historie.

En er ikke det som kan kalles ensom og forlatt, ikke bitter og inneslutta heller. Nei, noe ganske annet uttrykker seg. 

Plutselig er eb der'konvensjonen har fortalt' at en skal være satt og dorsk og lat og tilfreds. Ha kronasjebinge og rulle i, samt all verdens sosiale kontakter. Man skal være så til alder og årskommen at det er et evig renn rundt husnova. Ukas sju dager strekker simpelten ikke til. Det skal liksom ikke være annet enn et tilfreds grynt i munnviken når mørket senker seg på fredagen, og rotteracet er over fram til mandag morgen. 
En skal liksom ikke komme seg opp av sofaen før tilfredsheten er så påtrengende at en blir skikkelig forbanna.
Nå vet jo alle at det skal mer enn en innhalert pose Sørlandchips til for kreering av den effekten, men...

Jeg vet kanskje for lite om tosomhetens betingelser i en sofa fra Ikea, men konvensjonene sier at... osv...

Singellivet vet jeg ganske mye om,

så jeg tillater meg en liten fredagskveldsepistel...

Som singel kommer en stadig tilbake dette som kjennes tidlig fredags kveld. Dette ensomhetssuget,denne dypt forsterkede singelfølelsen. 
En kjenner at en lever, ja vel.
Men:

Ukjært barn kan også ha mange navn.

Så: 

Hvorfor er det akkurat på dette tidspunktet de små rommene blir store, og de varme veggene kalde? Tankene om høstmørket kommer krypende og overdøver vårfuglenes skumringssymfoni.

Hva kommer det av at stillheten blir større og ensomheten skarpere i konturene akkurat tidlig fredag kveld? 

Det handler ikke nødvendigvis om at man løp som ei piska rotte i hele uka som gikk.Psykologisk sett er det selvsagt nærliggende forklaring, men ikke god nok til at sinnsroen automatisk iler til singelsofaen. Skjønner? Selvsagt kan man være så pumpa at man bare vil plassere sitt legeme i horisontalen. 
Fingre litt med fjernkontrollen, trekke på seg pleddet,
nippe til tekoppen eller glasset og la verden og humla suse eller splitte mine bramseil...

Kanskje er man ikke verdens mest sosiale når som sliten.

Likvevel: Trekker man det for langt når man savner noen å være ute av water sammen med? 
Får den som er en nøye seg med å vite om togene som alltid gikk forbi.Mulighetene som fortsatt ligger på rek langs fjæra?

Verden er da vitterlig ikke skrudd sammen slik at man ikke skal kunne vise sine (al)enestående menneskelige gjesp? 

Ok, jeg ser muligheten for å ha levd for lenge singel, at jeg nu beveger meg helt utpå vidotta og ikke skjønner bæret eller tegninga.

Noen, noen, noen ja. 

Kanskje 'noen' kunne vært en kjæreste, eller en partner, eller god venn. Kanskje jeg skulle fått meg en hund, eller om jeg trekker det riktig langt en ilder. Den som ikke kan tekkes en ilder skulle skulle ikke ha en hjertenskjær sier de som forstårsegpådet.

Når jeg tar det inn over meg blir jeg litt usikker på hva 'noen' er for noe. Kanskje det kommer av at det er fredag, og at det er om fredagskvelden man er som singlest.

 Det eneste jeg er sikker på er at 'noen' ikke er her.

Det kan jeg frimodig og singel innrømme med lett hjerte, uten at det forandrer sivilstatusen det aller minste.

Synnøve Sætrum