Dette blir jeg fortalt en naken juledags morgen, uten at jeg har bedt om det. Ordene bare renner ut og maler formiddagstimene til ettertanke."Love actually". Kan det være den sånn dypest sett? James og Miss Sophie er det i alle fall ikke snakket om. Fortsatt husker vi ikke hvor mange ganger han snubler i tigerhodet. Tradisjoner er så mange og rare. De trekker inn, og de støter ut.
Det jeg trekkes inn i skinner i rødt, tenker jeg mens lyden fra klokkens tikk-takk trekker meg ut og frem. En juledagsmorgen trekkes jeg ut av søvnen og inn i verden. Kvalm av ribbefett, forfrisket av forventning til det som skal komme i rommet før årets dager skal telles på nytt. Seks små dager, ikke mer. Så kommer forsettene med slendrian i rekkene. Ikke noe blir som det var og de nye begynnelser trekker og trekker. Håpet støter ingen. Drømmen våker til alle tider. Ikke alt blir som en tenker for sex og øyeblikk trekker alltid innover.Aldri i evighet slutter stjernene å lyse. Stjernestøvets partikler skinner på ei ny sjel som sover for lett og plirer mot menneskenes verden. Den lille hånden griper hud og hår. Fingerspissene søker mot lepper og tenner. Det finnes skrik, mange timer er det latter. Om en dør eller lever er dette alltid ...
Regnskapet går i balanse, og tanken på det store trekker deg inn i en drøm. Drømmen om Thailand og Vietnam. Steder hvor små mennesker smiler store smil fyller gleden i et frossent menneske. Den store hvite budha sitter med ryggen mot det store havet. Elefantene flirer mot bananer. Siden du er. Her blir en teoretisk størrelse det ikke finnes annet enn følelser for. Forretningskalkyler og børs skyver deg ut. Så sitter du her og kikker på et juletre, fordi du ikke vil annet.
"Der datt han den grisen, sa sønnen, han skaut far sin", stønner den gamle kvinnen. Hun er ikke morsom tenker du, og trekker deg vekk. Innestengte aggresjoner får holde seg i ro. Det er så mye som støter ut. En annen sover under solen. Halvt sittende med betongen som pute. Dine lender hviler kun ved dun og silke. Det som trekker det trekker, enten det er inn eller ut.
En vår, sommer, høst og vinter er gått ennå en gang. Vekselvis og ubønnhørlig.
Det store kretsløpet kan ingen menneskelig makt gjøre særlig mye med (ja om en ser bort fra den menneskeskapte klimakrisen vi lever i).Det ene utelukker ikke det andre.
En kan være god familiefar og samtidig offiser som beordrer og utfører vilkårlige henrettelser i en konsentrasjonsleir eller et annet mørkt og umenneskelig grusomt sted. Torturkamrene er mange. Henrettelsesstedene like så. Verden er et forferdelig sted når man tar de brillene fram.
Historien har mange vanvittige, vonde og paradoksale historier
om den slags tilværelse og livsbetingelser for den som vinner og den som taper.
Vi er noen milliarder på kloden, og de fleste har like grunnleggende behov for å overleve.
Arten vokser sammen med problemene.
Noen av oss kan bade i et sydhavsparadis mens vi "kjemper" med varmen.
Andre funderer på hvilken julepølse som smaker best, mens tårene krydrer rødkålen.
En ung mindreårig asylsøker får utlevert en sykkel i minus seksten grader, og blir bedt om å komme seg tilbake der han kom fra... Synes du synd på ham eller henne?
Eller er det bare en "lykkejeger" som kan ha det så godt. Siden du er så mett, er det rett før du blir skikkelig forbanna. Ikke sant?
Tiden for oppgjør kommer uansett hvert eneste år.
Hva året som kommer muligens vil gi, og hva det som var tok. funderes på over søndagskaffen i adventen. Snart snur mørket til lys, verden i nord får igjen landkjenning.
Sola skinner mindre på menneskene i nord akkurat nå, men likevel er her fredelig og godt.
Fred ja. Vår aller største skatt. Noen mener til og med man må skape krig for å skape fred.
Kun fred kan gi fred mener vi andre.
Krig er tårer på jorden, tårer i himmelen.
Rosa-sangen
Av alle herrens goder Er fred vår største skatt. Å, tilgi oss, Guds Moder For det som skjer i natt!
Å, lytt til våre bønner: Velsign og frels hver sjel, Når våre menn og sønner Går ut og slår i hjel!
Og noen slår sin broder Og noen mangler brød Å, hellige Guds Moder, I natt skal noen dø
(Jens Bjørneboe)
Jo altså: Utsendte asylsøkere kjemper mot kulda på sykkel fra Norge til Russland. Antakelig er ikke grenseområdet så mange kilometerne langt, men likevel. Putin har bragt til medietorget at den økonomiske krisen er over. Så da så. Her i landet forebygges økonomiske kriser, i følge stats- og finansminister. Norge vil ikke betale regninga for andre, sånn er det. Pengene snakker og snakker og snakker og snakker. Hva som skjer i de mørke krokene her i "verdens beste land" nå som alle julelysene skinner om kapp. Selvsagt kan ikke hele verdens befolkning komme hit, men nasjonen kan vel behandle mennesker som mennesker likevel? Deportasjoner må vel ikke være inhumane? Eller?
Fred ja.
Verdensfred.
Julefred.
Husfred.
Holde på husfreden er det Det finnes mange fortellinger, romaner og filmer om menneskene som lever i en familie og er lykkelig med det, samtidig med et helt liv på siden som også er lykkelig. Tilsynelatende i alle fall. Ser man på verdien av det ene og andre kommer andre tanker til. Noen vinner og noen taper. Noen tar og vil ha alt, andre får smuler eller kanskje mindre.
Hvorfor det er slik at noen er slik kan en bare spekulere på. Egoismen er sterkere i noen, det er ingen tvil om det. Det handler om at når ei løgn er presentert nok, så blir den "sann".
Som for eksempel den løgna som handler om at de fattige kan takke seg selv alene for situasjonen. Eller den som vandrer etter lykken og en bedre tilværelse bare kan ha det så godt om prosjektet mislykkes. Når drømmene knuses i den fattige og lille, hvem er det som tar i mot og plukker opp da? Assosiasjonene flyter til Tove Janson's "Knøttet" hvis tilværelse består i å være anonym, liten og redd mens han gjemmer seg for verden så godt han kan. Helt til møtet med en som er enda mindre og enda reddere finner sted. Så trøster de hverandre og er aldri alene eller redde mer. Jeg dikter videre et liv hvor de både blir større, flere og mindre redde. Det er ikke banalt, verden har sett det før. Kravet om ei inntekt å leve av og en verden i fred.
Tove Janson's tankegods kan kanskje synes banalt for det rike, sterke maktmennesket som styrer alt med penger og våpen. Jo da, det er pengene som rår, og blir det problemer finnes alltid et våpenlager å bruke på uskyldige mennesker. For man må jo beskytte interessene til de som allerede har. På den andre siden viser historien, at de vanlige menneskene til slutt får nok. Så blir det etter hvert mange som trøster hverandre, og så blir de sterke, uredde og går ut på gatene og torgene og sier: "Nå er det nok", og så jager de dem som sitter på taburettene. Ønsket om smil på jord og i himmelen er sterkere motivasjon enn tårer her og i himmelen. Ikke sant?
Undertegnede er ingen berømt forfatter. Ikke ble det store forskningsresultater uti humaniora som den opprinnelige planen var. Kroppen satte som kjent varig punktum for den slags aktiviteter. "Kroppen vinner alltid", sa Merete Morken Andersen på et skrivekurs hun ledet en gang. Jeg har tenkt på det i mange sammenhenger, og det hender jeg skriver noe ut fra den tanken. Men, det er jo sant. Kroppen vinner alltid, uten den er jeg ingenting. Det handler om å lev og overleve med den, og særlig når en har et par tre utfordringer å forholde seg til. Siste året har jeg så til de grader oppdaget at jeg ikke er aleine om den situasjonen. Alle eldes, og nesten alle får sitt på vegen. Alvorlig og mindre alvorlig. Noen overlever kreft, andre dør. Det er trist, men livsbetingelse nummer en. Vi er alle dødelige. Sett i det lyset er det meste bagateller.
For meg betyr det ikke å bli helgen. Jeg er fortsatt menneske på godt og vondt. Sårbar for kroppslige svingninger. Som høyt blodtrykk, diabetes, migrene eller annet "snadder". Skal ikke utbrodere mer, men alt gir utfordringer, og noen ganger mer enn nødvendig fordi slikt ikke synes utenpå. Særlig synes ikke sårbarheten ved høyt blodtrykk. Nei, det er ikke synd på meg som er levende og kan sitte her og skrive om det, misforstå meg ikke. Det jeg sier er at jeg, som andre, er et menneske. Jeg stamper i salaten, og jeg lykkes følge den smale vei. Motsetningene utelukker ikke hverandre, ikke sant? Om for eksempel noen holder en hel familie for narr, og lever et dobbeltliv er det kanskje ikke umulig for akkurat vedkommende å ha det bra i sitt liv. Noen får i pose og sekk, sviker og bedrar mens den andre må nøye seg med "smuler fra de rikes bord". Løgnene varer noen ganger lengst ser det ut til, selv om vi oppdras til det motsatte. Sånn er noen av menneskene og store deler av verden. Urettferdig, falsk og håpløs. Betegnelsen "lykkejegere" eller "terrorister" brukes om mennesker i dyp nød grunnest krig, sult, sykdom. You name it. '
Virkelig store problemer sammenlignet med mine små tatt i betraktningen at jeg lever i et land hvor man blir tatt vare på. Min eneste bekymring er at det ikke skal fortsette. Et lykketreff å ikke bli sendt ut av landet på sykkel i vinterkulda. Jeg fatter ikke at det er mulig. Den dagen måtte jeg skru av radioen, så forferdelig var det. Det offisielle politiske landskapet Norge beveger seg i støtter jeg ikke. Jeg er redd for at samfunnet vårt utvikler seg til et sted hvor bare pengene rår, og de andre kan bare ha det så godt. Jeg lurer på om vi beveger oss mot et sted der bare visse religioner og politiske overbevisninger er "riktige". Når en minister uttaler at kirka er blitt for sosialistisk, da er det ingen tvil for meg hvis ærend hun går. Ja, det sitter jeg og tenker på akkurat nå. Slikt kunne jeg skrevet i et privat brev som jeg gjorde det før i tiden.Jeg har en koffert med brev og dagbøker pr. hånd.
Postkassen bugner ikke over med tilbud om evenementer, julebord eller julefester. Her kommer ikke flere titalls gjester til julemiddag og samling. Jeg hadde ikke hatt plass til det i form av kvadratmeter, ikke råd til å fore dem heller... Ikke for det. Her råder takknemligheten for de menneskene jeg har i livet som virkelig bryr seg om meg, respekterer meg og er glad i meg for den jeg er på godt og vondt. Dette året har jeg sett at ikke alle synes jeg er god nok, men det får så være. Jeg har aldri tenkt at jeg måtte være som andre i alle sammenhenger, det er det ene. Den andre store lærdommen er at det koster, fysisk og psykisk, å leve uærlig på noen områder. Kropp og sjelsliv henger utvilsomt i hop, og enkelte psykiske utfordringer kan påvirke både det ene og andre. Umulige situasjoner er og blir akkurat det, og eneste svaret på dem er å komme seg vekk.
I det hele tatt har jeg ikke fått et eneste julekort der dette året. Om det handler om at ingen tenker på meg på den måten vet jeg ikke. Jeg velger å tro at det er blitt for mange andre som for meg selv. Kontakten holdes gjennom diverse sosiale medier på nettet og man hopper over skriving med hånd i en travel hverdag. For det virker for meg som om det er mer og mer pes med det meste etter som vi alle eldes. Unnskyld om jeg fornærmer noen med å minne om at vi ikke er tjueto lenger, men det er nå sånn det er. Får jeg leve og ha helsa skal jeg fylle femtifire i året som kommer. Det er i grunnen ikke så veldig lenge til, så jeg satser på det her jeg sitter og har min fjerde søndag i advent. Stille og rolig formiddagstid, mens jeg tenker på det som skal komme sammen og det alt i alt fantastiske året som gikk.
Jeg tenker på strender på Kreta og Rhodos. Kirker i Heraklion, og gamle murer i Rhodos by. Det er noen få timer dagslys før det mørkner. Her er det meningen benytte dem til å fjerne alt støvet i krokene og ordne ferdig til julefeiring som blir helt spesiell dette året. Som jeg gleder meg.
Dette ble slett ikke den teksten jeg hadde tenkt. Den bare gikk sin egen veg. Finnes noen sammenheng i dette lille "brevet" fra mitt liv? Uansett: Det fine med blogg er at en kan skrive i den form og det format en ønsker. Sjangeren er åpen. Mitt fokus er åpenbart for den som leser, ei blanding av det som foregår i mine tanketumlerier rundt den store og den lille verden. Kanskje blir det noen ganger mer likt brev fra et liv. Tiden jeg lever i nå rommer ikke brevskriving på det gammeldagse viset. Jo da, jeg skriver epost til noen, ganske mange også, men det er dårlig med brev skrevet for hånd. I år har jeg bare skrevet syv julekort. Veldig lite til meg å være.
Tilbake til adventsaktivitetene. Ha god 4. søndag !
Jeg er en by, med hundrevis av gater… og jeg kjenner bare noen få av dem. Egentlig. Det er noe med å holde seg til de vante avenyer. Stole på de rette alleer og leve skjult og nøytralt i stille smug.
Bare være og ha nok med det. Jeg sitter på en sofa med pledde over beina mens en tv jeg bare hører på står og durer i bakgrunnen. Ikke helt med på innholdet hele tiden. Noen har kjøpt leilighet i Marbeia hører jeg, og tenker de er heldige der i sola. Aldri vært der, men kjenner igjen det med livsnytergen og alt det der. Det som ikke er til å komme utenom så lenge en bare har et eneste lite liv utlevert. Ja, for det er livsnytelse med en sofa, et glass dansk vann og noen tyske saltstenger på bordet. Stua er lun, og regnet utenfor er ute. For tiden oppfatter jeg verden som veldig urolig, uforutsigbar og i det hele tatt lite god. Så mye elendighet skal det egentlig bli om det fortsette i samme skeive tralten?
I dag er det eneste jeg har fått med meg værmeldinger. Et bevisst valg. For det er så mye skyting, dreping, krig, terror, fattigdom, sult og sykdom. Jeg tåler å høre om det, det er ikke det, men noen gangen blir jeg skikkelig nedtrykket av det og må ta pause. Jeg sier ikke det er synd på meg som bor i Norge, det jeg sier er at det går inn på meg alt sammen. Selvfølgelig ! Noen ganger må jeg ta litt pause fra skjermer. Når jeg tolker mitt liv mot slike tilstander forstår jeg at jeg er veldig heldig.
Fortsatt kan jeg stå på beina, og jeg lever ennå i et land med muligheter selv om kropp og psyke til tider er ganske så herpa. Mitt kroniske "amnesti" fra arbeislivet betyr at jeg kan ta i tu, en dag av gangen. Valg og verdighet tilstandene til tross. Har sagt det før og sier det igjen, jeg har sterk uro for at den blå-blå politikken skal ta dette fra kronikere av alle slag. Hva andre tenker vet jeg ikke så mye om, men det er meg komplett ubegripelig at medmennesker som har kroniske helseutfordringer og er avhengige av offentlig støtte stemmer FRP eller H. Det er jo som å kappe over den greina du sitter på (Disse partiene har programfestet at de vil bygge ned offentlig velferd. Så når uføretrygdede stemmer på dem og tror det skal føre til bedre kår skjønner jeg ikke bæret.). For hva handler den stemmen om da? I alle fall ikke ei trygg og sikker framtid. Hvorfor jeg nevner dette igjen? Jo, det er fordi jeg med min lille stemme ønsker å holde oppe bevisstheten om akkurat disse forholdene i det norske samfunnet. Jeg når ikke så mange med denne bloggen, men noen lesere er det jo dog. Og, det hender noen deler rundtomkring i cyberspace. Et oppslag her og et oppslag der.
Denne ettermiddagen sitter jeg i en by, et annet sted enn der jeg bor. Så jeg opplever ikke ekstremværet "Synne" over hodet. Undertegnede har vært ute og gått i gater som ikke er mine, men noen av dem er kjente. Det er ikke første gang jeg er gjest i Aarhus. Forhåpentligvis blir det mange flere, om det går slik jeg ønsker og ber om i årene framover. Tenker på at ting og saker må ordne seg for meg selv og for andre mennesker som betyr noe for meg. Nei, jeg har ikke vært på jule-shopping. Ingen handling av julegaver. Bare spasertur og kikking rundt om kring. Vindus-shopping er himla billig. Og jeg har en tendens til å bli skikkelig utslitt om jeg setter beina inn på et kjøpesenter en lørdag formiddag. For mye pes, og akkurat nå to uker før julaften er det ikke noe roligere i Danmark enn i Norge. Sånn ut fra min private bedømmelse i alle fall.
Synnøve den gang hun var femtien… Foto: Meg
Mye i meg synes det er greit å være på denne siden av jorda akkurat nå, selv om like mye ønsker seg til Stillehavets strender og melissand. En tur i Bangkok hadde ikke gjort noe heller. Det er så mye jeg ikke har sett der, og så mangt jeg skulle se. I det hele tatt så er det et faktum at jeg lengter til Thailand når vintermørket kjennes som en svart sekk tredd over tilværelsen min.
Meg den gang jeg var 47…. ung og vakker for snart syv år siden. Speilet forteller meg at tiden har gått, og det fort.
Foto: Meg
Onsdag 16. desember 2015:
Jeg sitter ved mitt kjøkkenbord og har levd gode dager siden sist. Teksten jeg skrev på ble ikke ferdig. Det bare stoppet opp som en del gjør for meg på denne årstida.
Noen bekymrer seg for hvor mange tusen de skal bruke på julegaver. Det gjør ikke jeg, for det er ikke tema. I min familie er vi blitt enige om å være relativt moderate, sette det viktigste først. Kose oss mest med samværet med hverandre. Noe som jo er det viktigste hvordan en enn ser det.
Siden sist har jeg vært sammen med de jeg er gladest i av alle på en stor familiefest og feiret en begivenhet i slekta. Spist deilig dansk frokost i timer et sted i det yndige land og bare kost oss sammen. Vært glade for livet og at vi har hverandre her på jorda. Det er ingen selvfølge for noen.
Å få lov til å være i livet er en skatt. Jeg håper det varer riktig lenge enda. Helseutfordringene mine på tross. Merker egentlig ikke så mye til dem, selv om de alltid er der. Noe svetting, noe verk pist og hist, men alt i alt til å leve med så langt. Har sagt det før, men det er på tide nevne det igjen: Jeg er heldig som er så frisk til å være så sjuk. Ingen tvil. Det opptar meg mer enn mye annet. Navlebeskuende vil du kanskje si, men det får jeg leve med.
I går gikk fylkesmannen i Vest-Agder av med pensjon.
Hun har vært en aktiv dame, med mange jern i ilden.
(Første kvinnelige sysselmann på Svalbard i si tid.)
I intervju sa hun noe om sitt ståsted og hvordan hun tenker om hva som er privat.
Blant annet så mente hun at man ikke hadde noe på kafe å gjøre om en skulle delta i samfunnet.
Jeg er ikke enig i det.
Kafebordet er et supert sted for engasjerte diskusjoner.
Kafeene er faktisk steder der vanlige folk møtes.
Hva skulle man gjort uten praten over kaffekoppen ?
Slett ikke alle har muligheter for å sitte i viktige komiteer og ledende stillinger.
Men, demokratiet er da til for alle.
Jeg tenker at når enkelte samfunnstopper glemmer det så hopper de over hvem de tjener.
Som Erik Bye sa: Da blir det bare tullball!
Jeg for min del har opplevd mye samfunnsengasjement nettopp ved kafebordene, eller i kantina på jobb og studiested. Tro det eller ei så har også jeg vært student og yrkesaktiv i livet.
Alt er nemlig politikk og samfunn slik jeg oppfatter det.
I dag har Erna Solberg presentert nye statsråder.
Jeg så seansen på tv, og fikk med meg det hun sa.
Hvem som er best egnet til hva skal jeg ikke uttale meg om.
Den regjeringen støtter jeg ikke. Jeg er bekymret, veldig bekymret for den vegen de leder Norge. Min overbevisning forteller meg at de kun går de rikes ærender, og vi vanlige kan komme til å få ei mye vanskeligere framtid nettopp på grunn av dem. Så nei, etter mine begreper skulle de ikke hatt regjeringsmakt i det hele tatt. Den egoistiske samfunnsutviklingen er ikke det jeg ønsker meg for landet mitt. Heldigvis dog, er at jeg kan skrive det uten å risikere fengsel og annet.
Jeg er den jeg er, et lite menneske i det store maskineriet.
Så skal jeg bruke resten av dagen til å fintenke, mens jeg pusler til jul.
Den nærmeste familien kommer på besøk, og vi skal alle feire julaften sammen.
Jammen blir det noen fine dager med kjæresten også om ikke så lenge.
