20 november 2009

Musene har ikke danset på bordet, men jeg våknet lenge før hanen galer. I morgentimens mulm tusler jeg ut til postkassa etter avisene. De er ikke kommet. Abstinens, abstinens! Det er noe helt grunnleggende med papirutgaver. Nettavisene ligger tett på lista, men de gjør ikke samme susen.


Tusenkronerspørsmålet synes å være: Skal jeg gi meg klagingen i vold, eller skal jeg heller se Quentin’s ”Killing Zoe” til kaffen mens jeg våkner, og venter? Smøre meg med ironien min kjære venn Imre har lånt meg?Ved en bitte liten ettertanke synes det første helt bortkastet. Kundesenteret på Fædrelandsvennen er neppe åpent på denne tiden. Derimot virker dvd-spilleren min fortsatt. Grei skuring!

Thriller til plommene og multe yoghurten fra Tine er saken, og dvd-en surrer i vei et øyeblikk, før jeg hører smellet i postkassen. Ok, jeg innrømmer glatt at jeg straks benytter stoppknappen og tusler ut i mørket igjen. Fan av Tarantino er jeg, men på forunderlig vis er jeg glad jeg skal slippe rå og blodige finaler akkurat denne morgenen. Reddet av gongongen! Heller ei fredelig avis eller to!
Skjønt fred og fred… Den ene tar meg med til statskupp og Honduras, bio-veto fra Stoltenberg, Munchranet og så videre. Det rapporteres ikke om at blodet dirkete flyter noen av stedene, men man kan jo tenke sitt, eller i rene metaforer. Alltid fordeler ved å leve i et demokrati.

Lokalavisen melder om massivt opprør mot sykehusdirektør Jan-Roger Olsen(og jeg som trodde de store revoltenes tid var forbi…), og Kjellvis er begjært konkurs. Helene B. har hektisk førjulstid. Karl Ove Knausgård fikk Brageprisen i all fordragelighet. Ikke snev Quentin her. Ingen :”Vi går inn. Tar det vi vil ha. Så går vi ut”.
Til sistnevnte hendelse er det bare det å si:
Noen bedre? Noen bedre? Og, gratulerer. Gledelig lesing er gledelig lesing.
Mitt noe sarte sinn har bedre av det enn bankran i Paris, billige kvinner og heroin, politistyrker væpnet for nok et Amagedon til frokost!

Ha en nydelig dag alle sammen!



Synnøve Sætrum

16 november 2009

Om jeg er gretten?


Om jeg er gretten?


Nei, bare litt trøtt.



Kanskje veldig trøtt. Midtveis i november er lyset plutselig ”gått”, og regner gjør det også. I strie strømmer. Bakken ned til dumpa her, synes mer som elv enn vei. Men, ok, bilen står rimelig tørrskodd ennå, jeg behøver ikke parkere på toppen, og det finnes en slags fattig trøst i at det er lenger til høsten enn til våren. Er det forresten noen som vet hvorfor vintereika ikke slipper bladene før til våren igjen?



Undertegnede har sovet så mye de siste døgnene at jeg at jeg mot bedre vitende kunne henkaste meg til funderinger om MI og lignende snadder. Ikke nøye seg med å skylde på sjokket over at høsten definitivt er tilbakelagt, og vinteren ennå bare har vist seg i form av spredte slapsebyger. Ikke fisk, ikke fugl.

Overgangsalderen er en mulig forklaring. Man blir jo trøttere enn vanlig av svetterier både i utide og tide. Særlig om natta. Etter diverse roteringer er både dyna og puta like fuktige som meg. Det åpne vinduet må lukkes med et smell. Halsbetennelse og forkjølelse lurer i trekken hver bidige natt. Jeg drømmer i seks binds verk, det er så det kunne blitt omfattende fiksjon om man husket skrive det ned med en gang. Eller: ved nærmere ettertanke ville det nok ikke bli noen bestselger.

”Bare tullball, hadde det enda vært noe marerittaktig, men det er bare lange monologer fra venner som holder en for narr på ulike vis. Man regner seg jo ferdig med pubertetsnykker i vår alder. I alle fall fra mennesker som ellers bekjenner seg til både den ene og andre åndsretningen. I tillegg til stadige påminnelser overfor omgivelsene om sin livserfaring, sin kløkt og nærmest uovertrufne vidd. Heldigvis bare "film" bak lukkede øyne. Blir mindre kvalm og bråk på den måten. Slitsomt kjedelig, og de er i høyeste grad egnet til d-såpeopera av verste amerikanske sort. Ikke noe å trekke inn i psykoanalysen. Men, det er ille at de minner meg om virkeligheten også. Er det rart man våkner med et skikkelig gisp lenge før hanen galer? ”, akkurat det sa hun, min kjære kloke venninne.

Hanen? Jo da, hun har en som vekker på mobilen.


Jeg satte hvitløken og kikertene i vrangstrupen. På forunderlig vis kjente jeg det umiddelbart igjen. Vage tanker meldte seg straks i dette hodet. Overgangsalderen er blitt et mer gjennomgående tema i min krets. Av og til lurer jeg på om overgangen til den siste fasen i livet blir for mye for noen og enhver. Men, jeg fatter ikke helt at trusselen om tørre slimhinner(under samleie… om man tilhører dem som har) og svettetokter, samt en liten smule søvnforstyrrelser skal være unnskyldning all type underlig atferd i totalt fri dressur? Jeg mener, sitter overgangen i hodet? Er det slik at når forplantningsevnen reduseres, så overtar kontrollbehovet på alle tenkelige plan? ( Les: plastisk kirurgi… manipulering… av kropp… og venner… mens man venter på å komme dit vi alle skal…) Jeg trodde ikke det, men etter siste ”stunt” av manipulering jeg var vitne til i vennekretsen er jeg ikke sikker lenger.

Det var som om noe av virkeligheten forsvant ned gjennom halsen sammen med maten, lik en av de kamelene enkelte ynder å snakke om at man må svelge. En kamel som setter seg fast i vranga er for stor for et hvilket som helst menneske, våger jeg meg nå til å hevde.



Min venninne kom meg heldigvis til unnsetning med et skikkelig brannmannsgrep, jeg overlevde, og kan prise meg lykkelig over å sitte her og bruke tastaturet akkurat som det passer meg. Helt uten blygsel. Kanskje jeg ønsker meg noe annet enn den virkeligheten jeg er i, og sitter her og knotter illusjoner. Illusjoner som aldri vil kunne ha den samme tyngde som det som i realiteten er. Eller kanskje det som stopper til syvende og sist er det som åpner opp og får meg til å se?

En drøm, og ei kikert.



Jeg trår vannet disse dagene. Bokstavelig talt. For det første kommer jeg nesten ikke bor t til postkassen uten vadere og tørrdrakt. Ok, jeg vet at tørke er et meget stort problem andre steder under solen, og skulle ideelt sett holdt meg for god til den slags sutring. Likevel, eksotisk er det ikke. Selv om jeg kanskje ikke er berettiget å klage. Jeg har jo 64 kvadrat å boltre meg på, her i dumpa. I går hadde jeg sågar et lite intermesso med sola over hodet også.

Om jeg er gretten?

Nei, bare litt trøtt.



(Synnøve Sætrum)

09 november 2009

Interregnum


(Flekkerøya. Foto: Synnøve Sætrum)
 
Delingen av Tyskland opphørte 9. november 1989.
9. november 2009 har gikk jeg tur ved havet. Stille og kaldt.
Det begynte allerede å mørkne før tre.
Sommeren og høsten er ugjenkallelig over, selv om vinteren ikke er kommet.
Ei hegres vingeslag mot horisonten, ellers ingen ting. Vi fant et lunt sted og satte oss ei stund der ute. Som alltid hadde vi en god samtale Sigrun og jeg. 
Kaffen smakte utmerket, og dagen var ikke annet enn god.
 

Reisen bakover i historien nødvendig på en dag som i dag.

Skillet mellom øst og vest falt. Jeg skal se festsendingen og mimre jeg med.
Erindringen forteller meg hvor jeg var akkurat den gang da.
Begeistringen var stor, ølet smakte på studentkroa.
 
Jeg husker samtalene, ideene og løsningene vi fant på verdensproblemene.
Den som har ei lang studietid bak seg har en stor skatt i ryggsekken.
Igjen altså: På denne dagen ble "terrorbalansen" borte.
Venstreorienterte som meg håpte på ei krysning av frihet og likhet.
At alt skal bli til det beste for vanlige folk til slutt. Happy ending....
 
 
Jeg håper ennå. Selv om kloden ikke ser slik ut.
Kanskje  verden befinner seg  i et interregnum, bare i et betydelig lenger tidsperspektiv enn naturen disse kjølige novemberdagene???
Som sagt: -man må jo håpe !!!
 

(Synnøve Sætrum)

 
 
 
 

 
 



 
 
 

 
 

 

 
 

 




 



 

 

 
 

 

 
 

 

 
 


 


 












NOVEMBER




November


Så grått og stumt

November.

Ingen klang i lufta, stille

som i kjerkeklokka

en messefallsdag.

Den knisende lauvlatteren

forstummer i skogen, lukt

som av rå gravjord.

November –

sommeren slutt og

vinteren ennå ikke begynt.

Et interregnum, en tomhet

stor som på en gravølslåve

der de nettopp har ”søngi-ut” liket

og en øde eim av salmer og sorg

henger att i lukta av gammelt høy.

Det er som om stillheten oppe

i himmelen

og stillheten nede på ei ribbet jord

hvisker ordløst sammen om

en avdød gud.



(Hans Børli, ”På Harmonikk”, 1991)

07 november 2009

LYSET

Kjære, alt ditt som du viser meg no,
-så utenkt som mangt av det er –
kan det vel hende eg ikke forsto
om ikkje du var meg så kjær.

Eg stansa vel uviss, utan svar,
som framfor eit ukjent land,
om ikkje min kjærleik til deg var
for meg som ei lykt i mi hand.

Den lyser meg fram, så eg kan gå inn
og gjere meg kjend i kvar krok.
Det er ikkje sant at kjærleik gjer blind.
Kjærleik gjer klok.

( Halldis Moren Vesaas)

06 november 2009

...........

”Hallo vennen… Here I come! Du ser godt ut i dag!”

Jeg tillater meg, helt uten blygsel, å tenke positivt om meg selv nesten hver eneste morgen. Det virker! Det gjør virkelig det! Jeg koser meg i livet.

Noen smilerynker og skrukker, ja vel, men Clarins hudkrem gir meg silkefølelser av fordums greske solstråler og strender. For mitt indre øye virvler utallige små hvite og blå hus. De gule og rosa er der sågar også. Ei lita skilpadde nikker takknemlig til meg som takk for gårsdagens gamle middelhavsbrød. Scala Eressos’ lille elv lever med ett på netthinnen. Lukten fra av ferske bakerivarer leker i nesen. Ren lykke kjøpt i løsvekt. Jeg kan se det høye gresset jeg vandret i, og jeg kjenner sanden på kroppen. Et øyeblikk vifter jeg nesten vekk ei sandloppe fra håndkleet.
Jeg snakker med en tysk fotograf som strandet på samme stedet. Alle og alle ting har sin historie å fortelle. En blå og rød kneler kikker på oss fra strået sitt. ”Vi er her for å inspirere hverandre”, meddeler ferievennen.

”Inspirasjon ja”, tenker jeg, og konstaterer at vinterhuden er på plass. Denne morgenen er jeg inspirert av venner som er begynt å operere seg pisten og histen. Min veg kommer ikke til å slynge seg inn i de ”lange knivers natt”, men jeg har mine tanker jeg og. Om å eldes, og om døden som sikker utgang på det hele. Jeg har ennå godt syn, og naturens gang unnslipper ikke blikket mitt i speilet.

Banna bein er det dog: Det blir ingen fortjeneste på meg innenfor plastikk-kirurgien!
Botox blir det heller ikke! Blir øyelokkene så tunge at jeg mister sidesynet når jeg rygger, er jeg overbevist om at min unge, kompetente og høyst oppegående lege sier fra om saken(..ingen regel uten unntak..).

Jeg er opprørt! Er det ikke noen som kan høre mine skrik?
Hva er det som er galt med hengende skrotter? Eller stenk av grått i håret?
Rynker er til og med både attråverdig og pent. Herlige merker av levd liv.

Legger jeg meg helt inntil en sånn kropp kjenner jeg at den er enda mykere enn den engang var. Varmere også! ”Er du alltid så god og varm på hendene?”, spurte en fordums elsker. Ikke et vondt ord om overgangsalderen fra den kanten! Det handler om perspektiv. Det handler om å leve. Det handler om å få lov være god nok, bra nok, pen nok, sexy nok akkurat som man er! Det er en menneskerett! Og, det handler om å leve!

Hallo livet…. Here I come!


13 oktober 2009

???

Klokka er kvart over sju. Jeg strekker meg i lyset (det er her enda.... hurra) og kjenner etter;
Er halsen litt sår? Verker leddene litt?Er jeg ikke bare litt allment elendig? Ble jeg vekket av mitt eget lille host?
Litt deprimert i det minste?
Nei, bare bitte litt trøtt kanskje. Verden føles fortsatt god, og jeg tror jeg står denne dagen gjennom også. I balanse med kroppen og tilværelsen. Kaffen smaker fortsatt kaffe, og bokstavene i Fædrelandsvennen er krystallklare for mine øyne.Knekkebrødet går ned på høykant.
Forebyggende dose c-vitaminer og spiseskjeen med tran følger på. Intet problem!

Hypokonder? Det sms-et en frimodig venn meg. Dog med et påfølgende smil.
Nei, men jeg får jammen litt nerver av all denne fokusen på svinerier. Og, jeg er av dem som går og venter på at vaksinen skal finnes tilgjengelig på kontoret. Hva er det som tar sånn tid?

Synnøve Sætrum

Denne influensaen er "ikke noen trussel mot folkehelsa" hørte jeg akkurat på radioen. Og, hvorfor denne veldige fokuseringen på svineriene da?

03 september 2009

Alt har vært, og er ei stadig omstilling, og det hender at jeg ”sprekker”.

Type 2-diabetes. Diabetiker 44 år gammel. Den store lottogevinsten har jeg enda ikke sett snurten av, men i det helsemessige ”lotteriet” ble det uttelling.

Gevinsten lød ”gammelmannsdiabetes”, eller ”livstilsdiabetes” som tabloidavisene tidvis skriver masse om. Selvpåført i følge de samme mediene. Ikke et ord om alle gener som disponerer for sykdommen. Jeg hadde sluttet å drikke alkohol, og også å røyke år før jeg fikk diagnosen. Jeg gikk turer minst tre ganger i uka, og jeg trodde jeg hadde et sunt kosthold. Det usunne i mitt liv var brus og sjokolade.

Likevel: Den nye ”epidemien” rammet meg. Jeg fikk et svar på hvorfor jeg hadde fått høyt blodtrykk ei tid i forkant, og hvorfor jeg følte meg trøtt, svett, stiv i alle muskler, og allment elendig rett som det var.

Jeg godtok det ganske fort. Selv om jeg ble fortalt at jeg hadde fått en kronisk og alvorlig sykdom, var jeg midt oppi det hele takknemlig for at jeg kunne gjøre noe selv. Men, jeg var også forvirret og engstelig. Redd for hva sykdommen ville bety for tilværelsen. Forvirret i forhold til hva som ville kreves av endringer i livet. Maten i særdeleshet, og livsstilen som sådan. I tillegg var det det med levealderen min, og økt risiko for hjerte- og karsykdommer, kreft og annet ”snadder”. I praksis en god del nye utfordringer, og jeg trengte hjelp.

Jeg har vært heldig med hjelperne mine. At jeg meldte meg inn i Norges Diabetes forbund med en gang gjorde at jeg fikk informasjon om hva sykdommen er, om rettigheter, og ikke minst om hva slags hjelp det var viktig å få. Jeg kunne stille legen min de riktige spørsmålene. Jeg opplevde å bli tatt på alvor. I løpet av et halvår var jeg hos indremedisiner, øyelege, fotpleier, diabetesspesialist og jeg deltok på kostholdskurs ved regionssykehuset. Jeg begynte å gå systematisk. 40 minutter hver dag, og etter hvert begynte jeg å trene på helsestudio.

Det ga resultater. Positive. Blodtrykk og blodsukker gikk ned, og langtidsblodsukkeret er på et nivå hvor jeg i sammen med blotrykkregulerende medisin kun trenger en liten dose Metformin daglig. Jeg er i bedre fysisk form enn på år. Et paradoks, men et faktum. Og jo, det oser solskinnshistorie dette. Ingen tvil om det. Jeg er heldig som er så frisk til å være så syk.

Som kjent har alle medaljer ei bakside. For meg handler den om at det til tider er vanskelig å være ”sjølgående” hver eneste dag. Alltid må jeg være min egen beste hjelper, og ta de riktige avgjørelsene for meg. Et ”lite” eksempel kan være det daglige brød. Brød er virkelig et problem for diabetikere. I alle fall de som finnes i butikken. Har undret meg mye over at det skal være så vanskelig å produsere grove brød uten sukker?

Når jeg holder meg til generelle retningslinjer for sunt kosthold, dvs. betydelig mer fisk og sjømat enn kjøtt, grovt og grønt og mat lagd fra grunnen av, samt at jeg mosjonerer daglig, er gevinsten at kroppen min fungerer godt. Jeg blir kvitt avfallet, er myk i musklene og jeg holder vekta nede. Jeg er i følge indremedisineren veldig lite overvektig. Men, skeier jeg ut vokser jeg rundt midjen, i tillegg til at jeg fra naturens side er utstyrt med brystkasse størrelse c.

Poenget mitt er: Jeg er bare et menneske, og jeg har levd de fleste av mine år, så langt, uten diabetes. Så alt har vært og er ei stadig omstilling, og det hender at jeg ”sprekker”. Noe som innebærer at jeg i sommermånedene hopper over trening på helsestudio, og at jeg på grunn av varmen, eller ren latskap ikke greier finne motivasjon til å gå så mye som jeg pleier. En kombinasjon av begge deler kanskje? Eller jeg spiser to vaffelplater istedenfor ei. Et kakestykke. En softis for mye. Eller en hel Kvikklunsj. To poteter i stedet for en halv. Hamburger i stedet for kyllingfilet. For ikke å snakke om fint brød, som er det jeg savner mest fra livet før diagnosen. Det straffer seg. Jeg merker det på kroppen ganske umiddelbart. Den føles tung og oppblåst og stiv, og jeg føler meg til tider fylt til randen med avfall som blir sittende fast.

Den psykiske siden av ”sprekkene” er at jeg tenker på levealderen min. Selv om dette så langt ikke synes på langtidsblodsukkeret mitt grubler jeg likevel litt. Grunnen finnes i familiehistorien. Mormoren min fikk stilt diagnosen da hun var 32. Hun døde av hjerteinfarkt (komplikasjon) bare 56 år gammel i 1965. Jo da. Jeg vet at mulighetene for riktig kosthold er ganske annerledes i dag. Jeg vet at man på den tiden ikke målte langtidsblodsukker, og dermed ikke kunne holde kontroll på sykdommen på samme måten som nå. Jeg vet også at hun ikke hadde samme muligheter for mosjon som jeg har. Hvilke medisiner som var tilgjengelige den gangen aner jeg ikke noe om. Det er sikkert mye annet jeg ikke vet noe om også. Det er jo lenge siden. Men, det er ikke så lenge til jeg er 56, og hun var min mormor. Det er det der med genetikken... Så, jo. Jeg tenker på det innimellom. Selv om jeg vet at dette er noe jeg ikke kan ha kontroll over, og at det er en av sidene ved å leve jeg ikke kan forandre. Ingen vet når det er slutt. Diabetes eller ikke diabetes.

”Forkorter jeg levetiden min om jeg spiser en softis av og til?” Jeg stilte spørsmålet til diabetesoverlegen på sykehuset. Svaret jeg fikk var: ”Det gjør man hver eneste dag man lever.” Så vidt jeg husker smilte han også. Med andre ord ikke noe klart svar. Jeg hadde ønsket meg et ja eller nei. Softisen spiser jeg fortsatt innimellom, men veldig langt fra hver dag.

Natten til denne skrivende dagen har jeg sovet godt, som jeg gjør de aller fleste netter. Jeg sitter her med avisen og morgenkaffen. Den grove skiva med Svolværpostei er spist. Eplet også, og jeg har drukket to glass vann. Det regner ute, og det er tidlig høst i lufta. Jeg skal ikle meg regntøyet og gå timen min. Jeg erfarer stadig at både fysisk og psykisk livskvalitet avhenger av det. 40 minutter gange om dagen, minst. Akkurat det er av de ting jeg kan ha kontroll over. Valget er mitt hver eneste dag, så lenge jeg har bein å gå på. Jeg går for blodsukkeret, og en kropp jeg føler meg komfortabel med. På sikt går jeg kanskje mot et lenger liv, enn om jeg ikke gikk.

Uansett. Minuttene gir meg, for dagen i dag, bedre livskvalitet. Når alt kommer til alt så er det jo bare den som teller.

Synnøve Sætrum
(Fra "Livet med diabetes i ord og bilder", Norges Diabetesforbund,2009)
Høstdag.

Regndag.
På og av dag.
 Fuglene var heller spinkle i målet i skogen utenfor ved sekstiden i morrest. Det flammer ikke på trærne riktig enda, men rundt omkring ser jeg gule bluss.
Sommeren er definitivt på hell, og jeg har enda ikke fått ristet på ordentlig på hodet. Er ikke klar til å ta farvel.


Den er relativ heter det jo. Tiden.
Ikke noe å lage konflikter om det. Sommeren med sitt tempo, varme og lyd. Vinteren med sin stillstand, kulde og stillhet.

Det er kanskje unorsk å si at jeg har problemer med den kaldeste delen. Jeg tenker ikke automatisk på å snøre min sekk og spenne mine ski. Her i gården handler det mer om strategier for å holde det ut i så lang tid.

Utfordringen for meg er å bevare lyset og fuglesangen i mitt indre. Akkurat nå forbanner også jeg tidens elv.

(3.september 09, Synnøve Sætrum)