24 september 2012

ANANKE



Det kan være så mange slags grunner til å bli værende i sitt eget selskap.
Om det til tider er kjedelig stillestående vet man likevel hva man dealer med.
Som oftest, om en da ikke bærer en diagnose som borger for flere innblanda. You see?

 Særlig når en har rundet femti og har et eget liv å leve.
Tilværelsen som bare blir mer og mer tiltrekkende jo lenger man er i den.
Nysgjerriheten på de ulike sannheter vokser. Skjønnheten gror side om side med smerten.
Det gode følger bak svingen.
Kanskje er det ikke så enkelt at om en bare vandrer straka vegen gjennom livet så er det enkelt. Vegen blir likevel til mens en vasser i løgner, styggedom og ondskap...
Livet på livets premisser.

Her undervurderes ikke sanselige behov eller nærhetstrang, men likevel.
 Etter som tiden går blir en som aleneboende vant til livsstilen.
For eksempel så må en ikke tvinge seg selv til å stille opp for hva som helst når en er trøtt.
 Da er det greit å bare sige i hop på sofaen, tenne stearinlysene, gripe etter fjernkontrollen og lytte seg gjennom det beste av musikksamlingas seige jazz...I sannhet er det en fryd å krype inn i kosedressen. Gi blaffen i hagestell og annet, og bare ligge der og fryde seg.
Kose seg med Sørlandchips (en) og bare være usunn usexy livsnyter.
Selv om potetgull aldri kan erstatte kyss, klapp og klem.
 Skjønt er skjønt, og godt er godt.

Hva jeg egentlig tenker på? Ananke;-  Kjærligheten til det sanne, det skjønne og det gode.

Synnøve Sætrum