03 november 2011

Looking at the top of the world...

Loangboats. Ao Nang. Foto: Synnøve Sætrum

Jeg er alene og jeg har møtt marerittene mine, oppsøkt vanskelighetene og sett dem i kvitøyet. 
Jeg har tatt dem i mot og vært takknemlig, for det betyr at underbevistheten min tømmer seg og gir plass til noe helt annet.Noen femtiåringer har et tradisjonelt familieliv og travle jobber.
Andre har det mindre A4. Ikke så mye kronasjer, men tid i fleng. 
Tiden som kommer gir muligheter i umulighetene. Slikt som en vinterreise til Asia. .
I skrivende øyeblikk har jeg fortsatt noe 'jet-leg', konsentrasjonen er så som så. Ha meg unnskyldt for stavefeil og for fort i svingene ord. Siden vil jeg lese omatt, gremmes og rette. Tro meg!

 
Det fjerne østen. Smilets land. Thailand. Landet langt vekk, som jeg et barn av Skandinavia bare har noen vage forestillinger om.Som grønt hav, klipper, jungel, ville dyr, ufattelige fisk, varme sterke smakfulle matretter tilberedt på små kjøkken som bare kommer kjørende eller står langs vegen.Vennlige smilende mennesker.Sommer, veldig sommer når vi har vinter.
Tropene. Andre siden av jorda.Alt det jeg har lest utallige reiseskildringer og romaner om siden jeg var ganske så liten. Jeg er her. Endelig. Endelig. Endelig. Endelig. Endelig.
OG SÅ VIDERE...
Skyggesiden avstedkommer knallhard harme. Stigma, misbruk og salg av kvinner. Misbruk og salg av barn. Punktum.

Vel har jeg lest historie så øyet ble stort og vått, og jeg har alltid interessert meg for det optimalt motsatte av meg selv. Nye erfaringer er noen ganger lik nye erkjennelser. Noe utpreget religiøst menneske ville være en overdrivelse å kalle seg, men budhismen tiltrekker. Likevel vet jeg ingenting om hvordan det egentlig er mens jeg går ombord i SAS-maskinen om ettermiddagen torsdag 27. oktober. Destinasjonen er København-Bankok-Krabi. Ikke kan jeg hjelpe for den dobble følelsen jeg har mens jeg ser Kristiansand og Norge forsvinne under oss. 820 kilometer i timen, eller mer, det er fort det. Jeg er i pilotens hender om jeg vil eller ikke. Bare å slippe kontrollen og nyte tilværelsen.
Point of no return!
We'll meet again some sunny day!

Under 'take off' følte jeg dobbelt. Urasjonell 'angst og bæven'. Navlebeskuende - og verdensseende.
En smule flyskrekk har jeg, men det er nå smått verden tatt i betraktning.Der jeg svever mot den danske hovedstaden vet jeg at den thailandske hovedstaden flyter over av vann mange steder.
Helga og ukevis framover kommer til å være kritisk for millioner. Det aner meg at det kan bli både vann- og energimangel og mere til. Sykdommer kommer i etterfølgelsen av uregjerlig natur.Den værste flommen på femti år, eller kanskje det utvikler seg til den verste 'ever'. Men nei .
Jeg avlyser ikke en gang, men drar. . Når store drømmer skal realiseres er jeg tøffere enn toget. Før vi vet ordet av det letter vi fra Kastrup mot det fjerne østen. Danmark bye-bye, og så sovner vi som steiner jeg og reisefølget. SAS har plass til lange menneskers bein. Europa forsvinner med drømmene.

Noen korte timer svever jeg over et skyfritt Himalaya. Det er magisk å fly når man bare får jaget frykten på dør. Vi flyr langt nedover på kloden, mens jeg sitter der "Looking at the top of the world" under oss. 'Zen-tid' av ypperste kvalitet IPL...... ;-)
 I horisonten langt foran flyet aner jeg klodens krumming.Vi er virkelig er på vei dit solen stiger. Inn i landet. Vi flyr lenger enn langt over Bankok. 'Lappeteppet' av alt for mye vann er svært synlig. Et av dem ligger til og med relativt nært flyplassen vi skal til. En drøy time oppholder vi oss der. Vi skal videre til Krabi og Ao Nang. Intet vederstyggelig hender. Vi blir ivaretatt.

Lykkeballong for Bankok og Thailand. Ao Nang. Foto: Synnøve Sætrum

November 2011 kan bare komme med hele drømmen på lasset.

Synnøve Sætrum