03 juli 2013

NÅ......

 
 
 
Sommerhimmelen er lys grå. Stemningen lyse blå.
Her er det ingen som gjør sine hoser grønne, om enkelte øyeblikk er mer enn en sånn over gjennomsnittet begavet kvinne kan skjønne. Svenske jordbær med lettrømme. De er en nytelse flere hakk sterkere enn de belgiske. Det nordiske lyset gir sin spesielle sødme.
Livet er stinn av selvplukkede øyeblikk, om en bare har åndsnærværelse til nuet. 
O store nåde!
Det er nå som gjelder, og bare det. Den som har opplevd å være i fullt firsprang bort fra seg selv, skjønner hva sinnsro betyr. Relativt ofte stiller noen spørsmål om jeg ikke kjeder meg. Eller hvordan jeg får dagene til å gå. Jeg forstår at andre mennesker tenker slik. Men, for meg er det null problem med dagene. De kommer, og går. Kjeder meg gjør jeg sjelden. Det hender jeg fryser, og er trøtt. Veldig trøtt, men det er en annen sak. Fantasien min er såpass aktiv alle dager, at jeg finner på noe. Dessuten kan jeg bruke utdanningen min selv om jeg er uførepensjonist. Interessen for litteratur, historie, samfunn, filosofi og så videre forsvinner ikke automatisk med det tradisjonelle arbeidslivet. Så lenge hodet virker er det nok å øse av. Konsentrasjon og hukommelse er et annet kapittel.
Når jeg har skrevet en tekst med litt lengde hender det rett som det er at jeg ikke gjør noe mer den dagen. Da er konsentrasjonen kaputt for den dagen. Men, det gjør ingen ting. I min situasjon trenger jeg ikke prestere noe annet enn bare å være. Takknemligheten er dyp i så måte.
Igjen: Flaks og atter flaks at jeg ble født i Oslo for over fem tiår siden.
 
 Tankene kan jage over desennier i brøkdelen av et sekund.
Utøylelige, uransakelige, bortkomne.
Noen ganger følger jeg dem, andre ganger er betrakteren min rolle og da får de bare fare. 
For jeg vil bare være her, nyte her og nå.
Elske det store i det små.
For når alt kommer til alt er jo det nok.
Jeg mener, når jeg en gang skal dra herfra for godt tar jeg til syvende og sist ikke annet enn det jeg er og var inn i det store mørket.
I det perspektivet gleder jeg meg enda mer over morgentimene og dagen som er kommet til meg.
 
Innenfor mitt vindu finnes jeg og pleddet. Kaffen og stearinlysene.
Sesongen startet tidlig dette året. 
Denne er sommeren er typisk norsk. Noe nevrotisk, og varer kun i korte øyeblikk.
Egentlig gjør det ikke så mye siden jeg har utsikter til så mye sommer jeg bare kan makte litt seinere i tiden. Det er da og ikke nå. Nå er nå!
 
Jeg bare sitter her, som sagt.
Hekler ikke, leser ikke, men skriver.
Reflekterer og ser hvor heldig jeg er som kan sitte her og ha stor sinnsro.
Jeg er såpass sårbar hva stress angår at jeg ikke kunne fortsatt som jeg en gang gjorde.
Noen ganger tenker jeg det er rart, for jeg er samtidig viljesterk som en bjørn.
Vettet jeg har fått i gave forklarer meg det sammensatte i et menneskesinn.
Høgere utdanning, gode foreldre, trygge vilkår gir ikke nødvendigvis hundre prosent helse.
Egentlig forsøker jeg si noe i retning av at jeg slett ikke er rik, men klarer meg. Ikke er jeg vellykket heller i suksessbetydningen de heller overfladiske strømningene og standardene i vårt materielle samfunn peker ut. Man eier ergo er man...
Som artikulert ved diverse anledninger tidligere har det seg slik at jeg er kommet så langt at jeg setter mine egne standarder for hva jeg skal måle lykke og tilfredshet etter.
Her jeg sitter i dette nået er jeg både det og mer til...
 
Gleder meg til å få besøk seinere i ettermiddag.
Tilbringe resten av dagen og kvelden sammen med en god venn jeg ikke ser så ofte.
Noen dager, i livet, utgjør sommerfuglen den store forskjellen.
Om enn den flyr fra blomst til blomst, og fra skjul til skjul.
Samme det, noen gir meg sin dag og får min tilbake.
Som Novalis uttrykker det: "Det er en kunst å bli menneske".
 
 
 
 
 
 
 
 
Synnøve Sætrum