I noens bakgård. Foto: Synnøve Sætrum
Verden har en forside og en bakside.
Baksiden er den største, den vondeste og den mørkeste.
Derom hersker det ingen tvil. Følg litt med om du ikke tror det.
Les.
Lytt.
Lær.
Se.
Si nei og atter nei!
Ingen uverdighet der i gården... Foto: Synnøve Sætrum
Jeg har sett spedalske sitte med bøyd hode over tiggerkoppen,lik sine menneskebrødre og søstre i Kristiansand. Ja, dere husker vel trekkspillerhæren som kom før ren risting på pappbeger.
Her synger blinde til musikkmaskinen, og døvstumme selger stearinlys i kokosnøtter.
Noen strekker resolutt fram ei åpen hand.
Hvem ville jeg vært om jeg ikke kjøpte eller ga?
For meg selv uten tvil et likegyldig og dårligere menneske.
Selv om jeg slett ikke kan gi til alle, for det er for mange, for stort, for omfattende så kan jeg hjelpe noen. Det hender mer enn en gang jeg får et smil, et takk, et vennlig blikk på veien.
Jeg tenker de er som meg. Medmennesker, og avstanden fra det ene til det andre er så kort. Marginene så nådeløse. Tilfeldighetene har ikke følelser for rettferdighet.
Kapitalismens verdenorden er fortsatt den som rår, og :
"Det er ingen nåde her, og ingen medlidenhet".
Hvem ville jeg vært om jeg kunne stanset elendigheten, skapt fred, utryddet sykdom og jaget utbytting og undertrykking så langt ut i galaksene at de aldri mer kunne sno seg tilbake?
På julaften vandret jeg i de mer perifere områdene av Hua Hin.
Noen steder der det eksisterer forslumming.
Det betyr likevel ikke at der ikke er smil, verdighet og lek.
Snille øyne og blide gjestfrie mennesker. For en forundringspakke vandreturen var i går.
Det er en gave når øynene åpner seg, sansene begriper og hjertet blir varmt.
Ja, for det gjør det, også i bakgater der fasadene ikke eksisterer.
Foto: Synnøve Sætrum
I alle bakgater og veger i verden finnes de som ikke har. I Kristiansand også.
De bor under broene, og noen setter fyr på toalettene kommunen bygger for de trengende.
Sånn er det, og jeg begriper det stadig ikke. For de er jo mennesker, som meg. Overbevisningen min er stadig at de ikke hadde vært der om de hadde et valg.
Ville jeg reist til for eksempel Hua Hin for å tigge just for det fun of it???
Nei, den tigger bare den som er fattig. Den som må, som ikke finner andre utveier. Det er mange fattige på jorda, og de blir flere og flere. Visste du forresten at flere ble arbeidsledige også i Norge i året som gikk? Nå har vi heldigvis arbeidsledighetstrygd og andre ordninger. La oss håpe det varer. La oss protestere om noen grådige forsøker sko seg på situasjonen som er enda værre i andre land. For det er nemlig sånn at for den som er uten arbeid, eller syk, eller boligløs, eller krigsrammet så hjelper det lite at statistikken er bra for de andre. Tall er kun tall. De eier ikke nåde eller rettferdighetssans. Husk det. Det handler om menneskeskjebner.
Mennesker som ikke kan velge vekk maktspillet, grådigheten og onskapen som rår.
Alle dager, alle netter. Jeg har hørt det jeg trodde som intelligente mennesker, venner til og med, kalle de fattige sine egne lykke smeder. Og: Hvordan skal det gå når alle kommer til Norge og tar alt fra oss? Hvordan blir det når noe helt annet overtar? Hvordan skal det gå med oss i randsonen i nord om vi ikke får fortsette velte rundt på berget, og lange innpå alle dager. Ja, for vi har jo fortjent det!
Har de andre fortjent å være fattige, undertrykte, utbyttede, syke, voldtate, lemlestede, bombede og syke? Hvordan kan man bare kikke og kikke og kikke den andre vegen og late som ingen ting?
Ha fortsatt gledelig, fredelig jul...
Dette ble reisebrevet fra smilets land...
Synnøve Sætrum
