En skal være god ulk for å greie sette skikkelige sjøbein på stillhetens hav mens en holder seg stødig borte fra bitterhetens skvalpeskjær. Krenkede sjeler trenger ikke vases inn i den. Mot til å ta itu derimot, det er hva en elskende trenger.. .Konsentrasjon kreves, et arbeid må gjøres. Venus og blåklokker finnes bare på punktet for null retur. Det vet den som trekker sårbarheten til torgs, avkler hjertet og vil alt og ikke ingenting. Stillhet er stillhet, storm er storm mellom de to tankene der alle mysterier fødes. Å feste seg ved noe i dette tilmålte mellomrommet mellom to evigheter tilkommer kun den modige. De uendelig mange andre forsvinner lik sand mellom fingrene, knapt registrerbart nådeløst mange ganger i livet .Kjærligheten har sine uransakelige veger, og menneskesinnet sammensatt og mangslungent. Håpet, drømmene og de gode dagene sildrer ut i stillheten, andre jubler med trompetene.Ulken står i sitt. Han holdt ikke fast, ville ikke være ved deg. Om han enn lignet en som var klok.
Så kom du inn elsker, inntok en avkledd krok der dere kunne gå på stillhetens hav
og åpne lasteromslemmene for kattefolket. Ga hverandre ly og butte strømper mens han kilte henne under foten. Hun åpnet for det barnet han hastig vokste fra. Avkledd, avspent under kunne dere se og se enda en gang, under stille seilas og være elskere...
Synnøve Sætrum
