Jeg er sint. Jeg er ikke bare veldig veldig skuffet. Livet er brutalt, så vær snill tenker noen, og får en støvel plantet mitt i bakhodet som svar på tiltale. Vende det andre kinnet til, tenker en. Alltid. Litt av et ideal å strekke seg etter. Sinne, raseri, frustrasjon,sorg og skuffelse er også normale menneskelige følelser som trenger sin plass i et liv. Når en bor i det høge nord med velferd og andre goder handler det kanskje mer om perspektiver på ting og tang. Skille det vesentlige fra det uvesentlige. I dag har jeg sett bilder av berg med flytevester (eller mer druknevester) utenfor Mytilini på Lesbos. Det gjorde et voldsomt inntrykk. Jeg tenkte først på alle de som ikke kom så langt at de kunne legge fra seg vestene. Ufattelig mange mennesker har funnet ufrivillig evig hvile i havet. Så assosierte jeg til utryddelse av jødene under andre verdenskrig. Bare fra dødsleirene der har jeg sett bilder av noe lignende. Massevis av myrdede medmenneskers historie.
Det er bare det at disse vestene skulle kunne symbolisere livet, håpet og medmenneskeligheten når de først er kommet unna krigshelvete og har overlevd den livsfarlige seilasen til Europa. Men, her i landet mitt hyler den såkalte integreringsministeren høyest om hvor farlige disse nødstedte er, Skremmer både den ene og andre med at all velferd og alle rettigheter vil bli tatt fra oss.
Ingenting vil være "bærekraftig" i Norge hvis vi slipper inn et eneste medmenneske. Det er et sånt populært skremselsord for tiden. Flyktningene vil ødelegge bærekraften. Skal ikke mye fantasi til for å se mange mulige trasige konsekvenser av denne fryktpolitikken.
Kan ikke for det, men jeg tenker mye på dette med splitt og hersk? Hva kan det komme av?
Og jo, jeg får heller være en venstrevridd idiot som ikke skjønner noen ting av økonomi. Så skjønner jeg i alle fall noe om vennskap, solidaritet og menneskeverd. Nei jeg er ikke sint, jeg er fly forbanna. Hvor er det blitt av forpliktelsene vi som nasjon har skrevet under på i menneskerettighetskonvensjonene? Hvem er det som har bestemt at vi må se på mennesker i nød som en trussel. Jeg fatter det bare ikke. Det verste er at de man trodde ville sette foten ned, som AP for eksempel dilter etter. Hvor er det de skal sanke stemmer hen tror de? Jeg var så naiv at jeg trodde solidaritet var et begrep politikerne derfra hadde gjemt i hjertet i det minste, og ville ta det fram når det virkelig gjelder. Men nei, ikke f...!
Vel, når politikerne ikke er til å begripe seg på er eneste trøst at menneskene ser ut til å være snille. Noen jobber frivillig dag og natt for å hjelpe. Det gir lys i alt det sorte.
Synnøve Sætrum
