Jeg har skrevet mye om nye opplevelser, og takknemligheten jeg føler når jeg får dem.
Den sitter ikke dypt, og den er lett å dele. Betraktninger rundt dette med å være på helsereise.
I dag kjenner jeg på at jeg ikke alltid meddeler like mye om baksidene.
For den er her, også i Thailand eller hvor det nå enn måtte være.
Hadde den ikke eksistert hadde jeg jo ikke sittet her jeg sitter.
Da hadde jeg heller vært hjemme og i full jobb et eller annet sted.
På den andre siden er jeg faktisk takknemlig også for dagene som kneppes skeivt.
For den er her, også i Thailand eller hvor det nå enn måtte være.
Hadde den ikke eksistert hadde jeg jo ikke sittet her jeg sitter.
Da hadde jeg heller vært hjemme og i full jobb et eller annet sted.
På den andre siden er jeg faktisk takknemlig også for dagene som kneppes skeivt.
Ikke alle dager er storartede fantastiske forundringspakker som en åpner med stor energi, entusiasme og stå-på- vilje. Det finnes en bakside av alt, også her.
"Windy" her i høgda. Det gjør godt.
Har akkurat vært i dusjen, hatt en kaffe og åpnet min soda.
Blest fra alle kanter. Jeg skal straks av sted etter frokost. Klokka er elleve.
En god halv time siden jeg våknet.
Måler blodsukker og finner ut det er vel høgt.
Noe som er diabetes 2 eren's svøpe og utfordring.
Blir både fysisk og psykisk trøtt i sånne perioder.
Tilstanden kjennes ganske ettertrykkelig i dag.
Skyldes vel både kosten i går, men også at jeg har vært mer passiv enn jeg ønsker.
Hatt noe vondt pist og hist, og vært generelt sliten.
Mentalt har jeg ikke hatt så mye å gå på heller.
Mitt indre landskap har en sårbarhet for store forandringer.
Ekstra krefter må til, og så tappes energikildene.
Så kommer jeg dit jeg innser at noen ganger må jeg "bare være", og lade batteriene.
Det holder med å leve dagene en av gangen akkurat som de er.
Hua Hin er, og har vært en utmerket base for det.
Jeg har vært her flere ganger før og visste sånn noen lunde hva jeg gikk til.
Her har jeg ikke vært aleine hele tiden heller. Det setter jeg pris på.
Dessuten vet jeg at sol og varme gir bedre form på sikt.
Udiskutabelt, selv om man må leve seg gjennom de andre dagene først.
Jeg er ikke deprimert i betydningen være helt på bunnen eller midt i veggen, men mentalt nummen. Naturlig nok hoppet jeg over å tenke på at pakking, forflytting og forberedelser til store reiser tar mer krefter enn jeg kunne forestille meg på forhånd.
Jeg glemmer hvordan de tunge periodene er når de gode er der.
Hvem gidder forberede seg til morgendagens eventuelle nedturer?
Dagen i dag er jo alltid nok.
Sånn forsøker jeg leve.
Også når det er snakk om dagene på baksiden.
Som denne kjennes.
Matt er jeg her jeg sitter, men vet jeg kan mestre dagens "prosjekter" som ikke er av de største.
De handler om å ta seg ut og spise frokost. Det er det første på programmet.
Videre skal jeg spasere en god tur og hente fotoapparatet som omsider er kommet fra verksted i Bangkok. Gleder meg til å få igjen det ordentlige utstyret. Koser meg veldig med den delen av tilværelsen. Om dagene er kneppet riktig eller vrangt er for så vidt underordnet.
I kveldinga skal jeg møte noen gode venner.
Jo, det går seg til også med dagene på baksiden...
Ha en god dag...
Synnøve Sætrum
