Forelsket

Forelsket? Brått og nådeløst truffet
av et ansikt. Og hvor jeg går, er det der
ikke til å komme utenom. Trekk for trekk avslører det meg

Skyggen av skam som brenner i huden, i
hver bevegelse røper jeg meg. Såret, lamslått
av en gjenkjennelse som oversvømmer, alt tidligere hendt

Er dette kjærlighet? Følelsen av at en
har stjålet ansiktet mitt. At jeg bare får
meg selv tilbake hos en, som dømmer meg til livet mitt

Så nær lengselen, så nær paradis, måtte det
være et helvete. Og ingen vei tilbke. Kom uro
Fra nu av vil jeg alt. Kjærlighet eller tilintetgjørelse

(Stein Mehren)

Hvem er du?

Til
I P L

( Foto: Synnøve Sætrum)

En kjær venn stilte følgende spørsmål her om dagen:

”Hvem er du”?

Jeg visste fort at jeg ikke kunne svare på det sånn uten videre. Ikke fordi jeg ikke vet noe om meg selv. Det er ikke der det ligger. Jeg vet mye om mine tanker, verdier, handlinger, egenskaper, mitt potensiale og mine begrensninger, min trygghet, frykt, kjærligheter, drømmer, gleder, følelser, skuffelser, sorger, svik, nederlag, seire, tro, tvil og så videre…

Jo, substansen meg har jeg rimelig godt grep om. Jeg kunne nok legge ut i timer, og skrive side opp og ned med eksempler hentet fra livets dagbok. Ikke noe problem det. Selvbiografien ville bli omfattende.

Men:Selvsagt dro jeg etter pusten og begynte i enden med egenskaper. Jeg ble fort avbrutt.

”Det er egenskaper, men det er ikke det jeg spør om. Hvem er du?”

Siden har jeg tumlet rundt med den tanken, og jeg kommer ikke utenom: Hva er et jeg? Hva er et du? Hvordan definere et jeg? Eller et du?
Vi er kanskje enklere, men det var jo ikke det det var snakk om. Fort å spore av her!

Ordet er i seg selv et pronomen, som står istedenfor eller peker tilbake på et substantiv. Første person entall om man gir seg grammatikken i vold. Selvsagt forstår jeg mer enn veldig godt at det ikke er der jeg finner svaret...

Naturvitenskapen, eller matematikken er helt uanvendelig i dette her. I alle fall som matematiske regnestykker som fordrer svar med to streker under. Selvsagt vet jeg at det finnes formler for fysikken, kjemien og den molekylære medisinen som også er meg. Ikke kan jeg skule til det heller for å finne svaret på spørsmålet. Det er i grunnen fint jeg ikke kan det, eller kommer til å kunne det.Et menneske er mer sammensatt enn som så. Budhismen har noen fine refleksjoner rundt dette, har den samme vennen fortalt meg, men jeg forstår ikke nok av det til å skrive om dem nå...

 Refleksjonen har likevel vært i gang siden, takket være spørsmålet.
Det er en gave når noe gir så mye bevegelse i det mentale landskapet mitt. Jeg blir gitt tanker å fintenke på. Tilværelsen blir uten tvil rikere. Det gjør godt å ha noen å gjøre tankesprang sammen med, og det selv om byksene noen ganger blir så krappe at jeg snubler litt i dem. Lykkelig blir jeg, av det, og jeg er takknemlig for at jeg har tid til å være det sammen med et medmenneske.
En eller annen har sagt noe i retning av at tiden ikke må oppfattes som en trefils motorvei mellom vugge og grav, man må heller finne ei lomme å parkere i sola. Jo, det er noe i det.
De siste kveldene har det vært stjerneklart. Månen har jeg også sett, og så kom jeg til å tenke på Inger Hagerup, og en tekst jeg har vært glad i hele livet.

Månekveld

Så underlig det er å stå og fryse

i måneskinnets ensomhet en kveld

og kjenne kulden fra det døde lyset,

men være levende allikevel.

Jeg er en gave livet engang ga meg

av lyst og smerte og av kropp og sinn.

Og disse ting skal døden snart ta fra meg.

Han holder alt sin bleke hånd om min.

Men ennå lever jeg. Jeg elsker noen

og kjenner lykkens forte, søte sting,

for ennå har jeg ikke nådd til broen

som går fra allting og til ingenting.

Å, være tålmodig død, og skynd det ikke!

Du blir min siste mørke kjærlighet.

La meg gå langsomt gjennom øyeblikket

imot din dype, dype evighet.

Vakkert ikke sant? Som livet ofte er det også. I dag skal jeg ut i seinvinteren og se på snøsmeltingen. Kanskje får jeg et solstreif gjennom skyene mens jeg spaserer til byen.

Treffe mennesker skal jeg også. De betyr et og annet viktig for meg...

Heldiggrisen meg!

(Synnøve Sætrum)