10 mars 2013

TANKETUMLERIER SØNDAG 10. MARS 2013...

 Nesten snøstorm i sola, merkelig men tilfelle for et lite øyeblikk siden.
Igjen skinner bare sola på all isen og snøen utenfor. Kritthvit, steinhard men med tusen glitrende stjerner i seg. Ser ut som liv, men snø og is er kulde.
Det er iskaldt, og ingen behov for å sprinte ut er å spore.
Kulde gjør vondt!
Enten den manifisterer seg på den ene eller andre måten.
Ensomhet gjør enda vondere.
Kan være mye kulde i den eksistensielle ensomheten for eksempel. 
Tomhet. Meningsløshet.
Utenfor- og utilstrekkelighetsfølelser.
Tankene om at alle andre har meningen i sin tilværelse, bærer sine liv selv, mens en sjøl henger fast i pølen av indre smerte og egentlig bare vil sitte under pleddet og vegetere...
 Best ville det være om en kunne komme seg vekk fra den, finne varme, balanse og innhold.
Anerkjenne det faktum at slike erkjennelser er menneskelige.
Kan være roten til stor vekst. Rette fokus mot evig forgjengelighet og fyre på takknemligheten for bare å være. Den gode indre kraften forteller man skal være stolt av sine tanker og følelser som menneske midt i livet.Jeg har veldig vanskelig for å kunne "kjøpe" troen på at livet på jorden bare er begynnelsen til det evige som kommer med døden. Og jo: Jeg tenker mange ganger at det må være fint å tro. Ha tryggheten i religionen. I ensomme stunder har man mer en en gang tryglet og bedt om den typen garantier. Jo, det tenker jeg på mens radioen i bakgrunnen holder på med gudstjeneste i Sandnessjøen kirke. Jeg hører på salmer og ord. Tenker på dette med kristen  eller annen tro.
Det henger jo sammen med vissheten om døden som enden på livet. For min del har jeg reflektert og prøvd standpunktene mine siden den dagen i barndommen det gikk opp for meg at ingenting varer evig. Hvordan jeg snur og vender på det er jeg fortsatt der at jeg ikke kan greie se noe annet enn ingenting når livet er over. Selvsagt vet jeg ikke hva ingenting innebærer når jeg sitter her og er i alt.
Har alt. Men, jeg har sett død, døde mennesker og det slår meg at det ikke er snakk om søvn.
Jeg ser ikke annet enn slutt, og ingenting.
 
Skulle det være annerledes vil det vise seg.
Men, her jeg sitter nå er den kraften jeg tror på knyttet til kjærligheten.
Som den gaven livet gir i mange former og falsetter.
 
Når jeg tar den erkjennelsen på alvor er det jeg reiser meg fra tanketumlerier,
tar spaden med meg ut, og tømmer plenen for is og snø.
Hjelper våren litt her oppe i dumpa mi, og gjør noe godt for mi egen helse i samme farta.
 
Ha god søndag!
 
Synnøve Sætrum