16 august 2013

BEGYNNELSEN PÅ RESTEN AV MITT LIV




Det er slik en sterk morgen her jeg sitter.
Utenfor er det utvilsomt gått over til høst.
Regnet sildrer, noen steder viser bladene det som er nødt til å komme.
Ser det som et bilde på mitt eget liv. Høysommeren er på hell, noe jeg ser på hud og svake striper av sølv i manken.
Ikke dominerende ennå, men det er der som en understrekning av tiden og forgjengeligheten. Siste halvåret har gitt mye til det perspektivet. 
 
Sorg over de som ble borte, takknemlighet for alle og alt som finnes godt blandet med grenseløs kjærlighet til livet akkurat her og nå.
 Mennesker jeg var knyttet sterkt til er blitt borte fra livet mitt siste månedene, og som jeg fungerer tar det tid å åpne for de innerste følelsene.
Tap er smertefullt, sårt og en del av livet.
Når dette som er alt annet enn dagligdags vondt viser seg lukker jeg ned for ei stund.Det er som en beskyttende bryter slås på. Enkelte sider ved livet er for krevende å ta helt inn med en gang.Posisjonen forandrer seg ikke før jeg er klar. Ingen smerte heles uten kjennskap til substansen. 
Bit for bit plukker jeg den ut i lyset.  Ser, kjenner og erkjenner.
 
...
Som ut av ingenting kom den endelig, den store sterke hulken.
Den som for meg, er eneste legende gråten.
Jeg tror ikke man skal skru helt av for alltid  eller fortrenge for godt.
Ut av det kan det komme depresjoner eller bitterhet.
Så nå sitter jeg her og er takknemlig for tårene.
 
Føler meg klar som lufta etter et tordenvær.
 Ser fram til dagen som er begynnelsen på resten av mitt liv.
Det skal bli ei spennende reise...
Du verden som jeg gleder meg.
 
Synnøve Sætrum
 
 
 
GABRIELLAS SÅNG
 
Det är nu som livet er mit
Jag har fått en stund här på jorden
Och min längtan har fört mig hit
Det jag saknat och det jag fått


Det är ändå vägen jag valt
Min förtröstan långt bortom orden
Som har visat en liten glimt
Av den himmel jag aldrig nått


Jag vill känna att jag lever
All den tid jag har
Ska jag leva som jag vill
Jag vill känna att jag lever
Veta att jag räcker till


Jag har aldrig glömt vem jag var
Jag har bara låtit det sova
Kanske hade jag inget val
Bara viljan att finnas kvar


Jag vill leva lycklig för att jag är jag
Kunna vara stark och fri
Se hur natten går mot dag
Jag är här och mitt liv är bara mitt
Och den himmel jag trodde fanns
Ska jag hitta där nånstans


Jag vill känna att jag levt mitt liv


( Helen Sjöholm)
 
 
 
 
 

15 august 2013

MUNDUS VULT DUCIPI . . .

 
(Juliette Anders. Funnet på internett.)
 
Kanskje jeg bare er for skvetten og selvopptatt foran dette valget.
Når jeg hører på radioen blir jeg svett og engstelig for utviklingen av Norge.
For det er jo norsk jeg er, og her jeg skal leve og dø.
Ikke at en ikke ser at mennesker slaktes i Egypt, Irak eller Syria.
At verden ellers sulter, at horder fortsatt dør av AIDS, eller at millioner av høyt utdannede unge voksne i Europa har problemer på arbeidsmarkedet. For ikke å snakke om forurensning, klimaendringer og ekstremvær "all over the Place"..
 Perspektivene mangler ikke i det hele tatt.
Når en er uførepensjonist i Norge er takknemligheten for akkurat den støtten dyp.
Helse og muligheten til å ta i tu med helseutfordringer er ingen selvfølge. Heller ikke i Norge. Den avhenger av at man prioriterer velferdsordninger for de som blir syke.
Foreløpig kan man leve et liv i noenlunde verdighet som kroniker her på berget.
 
Det er alt for dyrt sier høyresida når det snakkes til valg.
Utfordringene handler om motorveier på rundt Oslo, sprit og tobakk, ja og så de der utlendingene.
At det bare handler om penger og atter penger, og at alt skal være lønnsomt.
Vel, jeg vil si det på følgende måte: Noe kan aldri bli lønnsomt.
Noe er og må forbli et samfunnsansvar.
Som legehjelp, sykehus, skoler, tannleger, pleie av gamle og funksjonshemmede og så videre.
 For gaper hullet i logikken mot meg når enkelte innbiller seg at helsetjenester, uavhengig av art, skal bli bedre og billigere med privatisering og anbudsrunder. For hvem? De rike som har råd til slikt, eller de fattige som knapt har råd til egenandelene som allerede finnes?
 Se til Sverige for eksempel, og oppdag at det motsatte er blitt tilfelle.
Tilbudene er dårligere og dyrere etter privatisering.
Forskjellene mellom fattige og rike tydeligere. Hvorfor skrives det ikke om dette? 
Jeg håper inderlig at andre enn meg tenker dette valget handler mer om felles verdier og samfunnsutvikling, enn penger og egoisme.
"Tenkt nøye ut hva du bør mene, det kan bli dyrt å stå alene"...
Mundus vult ducipi, ergo decipiatur.
Verden vil bedras, la den derfor bedras heter det.
Jeg er ikke enig, ikke i det hele tatt.
Fatalisme er ikke noe å trakte etter.
Valgresultater må ikke være gitt, om enn pressa synes som marionetter for de blå.
 
Synnøve Sætrum
 
 
 
 
 

07 august 2013

I TILLIT. . .




 
 
August og seinsommer. Blikkstille hav. 
Svømme i krystallklart hav, bare henge over dypet. 
Idyllen er komplett.
Lett drøs mens sola fortsatt får tak på nesa.
Ingen grunn i verden til å skyte spurv med kanon.
Tiden smelter under sola.
"Så greie menneskene er", utbryter du.
"Når skal du slutte å tro at menneskene er gode kun fordi du er det ?".
"Det har jeg ikke tenkt å gjøre noen gang", svarer du.
Vel vitende om at du kommer til å bli både såret og skuffet over medmenneskene flere ganger.
 "Kilevinken" du mottok her sist måned, er neppe den siste.
 
Likevel:
 -Kan du ikke leve i tillit til det gode i medmenneskene får det heller være.
Et liv i mistenksomhet, misunnelse og frykt er ikke noe liv.
Da er det bedre å tro på det bra til det motsatte er bevist.
Du forsøker være ærlig, tolerant og givende og finner glede i de aller fleste situasjoner.
Å være i tillit er motivet, og det artikulerer du.
Helgenstatus har du ingen ambisjoner om, bare å bli værende der på berget og glede deg over sola.
 
 Noen ganger kan det som syntes riktig gå veldig galt.
 Ikke fordi du ønsket det sånn, men mer fordi du støter borti løgnen.
Trodde på den som sviktet, og i det hele tatt.
Likevel sitter du der og er lykkelig.
Glad for å få være med i dagen, og kjenne forventninger til vegen rundt neste sving.
 
Ikke mindre sant er det, om enn enkelt:
Tillit handler ikke om hvordan man har det, men hvordan man tar det...
 
Synnøve Sætrum
 
 
 

VED KANTEN AV EN DRØM . . .

"Si ikke, "Jeg har funnet sannheten," men si heller, "Jeg har funnet en sannhet". 
Si ikke, "Jeg har funnet sjelens sti. " For sjelen går langs alle stier.
Sjelen følger ingen strek, og heller ikke vokser den som et siv.
Den folder seg ut som en lotusblomst med utallige kronblad".
(Kahlil Gibran "Profeten")
 
 
 
(Pam Hawkes. Lastet fra nettet. Tittelen ukjent for meg.)
 
 
Jeg opplever dagene mine som inspirerende og spennende.
Min tilværelse er i endring.
Her sitter ei halvt våken dame.
Klokka er snaut fem.
 Leste luftfuktigheta var på 81 % denne natta.
Det betyr at jeg får god hjelp til overgangssvettetoktene, og bare måtte stå opp.
Ikledd serken sitter jeg her og kikker på sitatet fra "Profeten". 
Kjenner på ordene, og vet det er sånn for meg. 
 Jeg kjenner så sterkt for at jeg lever, at jeg får være. Bare være, og gjøre. 
Her sorteres, pakkes og settes på lager. Ut skal jeg, ut i verden.
 Si ja til liv og helse i stedet for bare å vente på bedre tider mens den uerstattelige tiden går. 
 
Avreise snart. Den store og ikke helt kontrollerte. Firer stadig på kontrollen, og gleder meg til alt jeg pr. nå ikke vet noe som helst om. Veien blir sant nok til mens en går.
Jeg er heldig som fortsatt har bein. Forventninger og håp er ingen selvfølge, men jammen har jeg det også. Det kjennes privilegert. Noe nærmer seg for meg, noe svært viktig.  
Det kommer til å forandre retningen for resten av mitt liv.
Endre min sjel enda mer. Å leve er å vandre i skiftende landskap. 
For det går an å forandre seg etter fylte femti.
Veldig forandre seg.
Hvor står det at man må være satt i den tilværelsen som er?
Hvem bestemmer over den dagen som blir gitt ved hver demring? 
 Kom igjen, kom igjen, du står på kanten av en drøm !
Ja, for jeg gjør det disse dagene.
Forberedelser til å kunne gjøre som jeg har drømt i mange år.
Det tok tid å komme seg inn til kjernen av ønskene for livet, og når jeg så hva jeg tenkte måtte jeg samle både krefter og mot. Noe jeg gjør fortsatt. Et knips med fingrene er ikke nok. Gjøre er steg to.  Hver eneste dag med plast og papp, tape og saks.
I selskap med meg selv og har det aldeles nydelig.
 
Jeg noterer huskelister og hører musikk. 
Øverst står det: 
Den eneste som kan ta vare på meg er meg.
(Etter følger alt med alle formaliteter.. en kan ikke bare kaste loss..)
For meg betyr det å gjøre det jeg kan. 
Jeg stuper fornøyd til sengs hver eneste kveld og kjenner på at kreftene blir brukt.
Jo, jeg skrev nettopp en epistel om dager i halvkoma. Tilstanden er heldigvis midlertidig.
 
  Mentale landskaper krever sitt her i gården, og fysikken med.
Akkurat her på kanten av morgenen er "termostaten" igjen på plass, og jeg tenker meg en liten lur før dagen kommer på ordentlig. Det ligger ei lykke på puta mi akkurat nå. Jeg ser det.
 Kanskje får jeg en god lur i selskap med underbevissthet og drømmer...
 
Synnøve Sætrum

 
 
 

05 august 2013

VÆR- OG SØVNSPORET . . .

 Sånn først som sist kan jeg opplyse om at den som ikke orker navlebeskuende ytringer fra dette hold bare kan stoppe lesningen øyeblikkelig. Tre døgn- i vakuumlignende tilstand gir den slags tekst...

 
Døgn 1:

Foto: Tore Meek

Jeg sitter som ei stranda sjøstjerne her. 
Nesten jordet i betydningen at det verker når jeg løfter armene.
Fortærte  stekte pølsebiter med purre og hvitløk samt potetmos.
Skikkelig junk og skikkelig digg lørdagskos. Helsefreaken fikk fri.
Det smakte utmerket, og nå durer "Mennesker under solen" på skjermen der borte i kroken. Undergangskomedie som jeg faktisk så på kino i si tid.  
Skikkelig undergangsstemning.

Nesten litt sånn når det ble rapportert om uværet rundt i landet siste døgn. Har rigga pc-en til på fanget, men med pute og pledd som beskyttelse for varmen på lårene. Delvis liggende, delvis sittende i sofahjørnet knatter jeg i vei på tastaturet, og kan ikke komme på noen annen måte som ville fungere. Orker ikke sitte helt oppreist nemlig. Jeg våknet ti over sju denne kvelden.

 Ikke har jeg bedrevet utagerende festing eller noe annet som tar kreftene.
Bare snudd døgnet, eller været har hjulpet til med det.
Ekstremtordenværet satte nemlig stopper for soving natta mellom fredag og lørdag. 
Lufta over her var så ladet at jeg lå bada i svette mange timer.
Den som lever i overgangen er til tider rammet av slikt, men dette var noe annet...
Uansett kom første tordenbøya sånn rundt tre.
Opp av senga, stenge av strøm og tv og rutere og så videre, og forsøke sove igjen. 
Først finne nattserken om jeg ikke skulle flyte vekk. 
Den kunne jeg se langt etter, for den som sorterer før reisa ut i verden kommer til at noe ikke skal på lager i det hele tatt. Forært gjenbrukscontaineren nedi veien. Livet er underlig, og jeg måtte finne noe annet å ikle meg mens rotet med termostaten stod på for denne gang...  
 

Døgn 2:

Foto hentet fra nettet. Regine Hjertholm.


Et øyeblikk grøsser jeg, og tenker på høyrekreftene som gjør sitt for å styrte det lille av anstendighet som fortsatt finnes i politikken. For det er harde kår for mange allerede. Alt for mange. Hadde jeg hatt krefter skulle jeg skrevet lange saklige brev til dem alle, men akkurat disse døgnene strekker lite til.Sitter her like "stranda". Har nå passert halvannet døgn inne i sovetunnelen. Helseutfordringene mine har sine sider, og akkurat de siste dagene har det vært dem og meg. Av og til slippes søvnen over meg som et teppe. Ukontrollerbart, men jeg har ikke noe annet valg enn å legge meg ned.
Henge på "bølgen" til den er over. I går kveld brøt "fyrverkeriet" (også kalt migrene) løs for mitt indre blikk. Siden våknet jeg på kanten av denne søndagen med ei heidundrende hodepine.
Da er det bare å finne hodepinetablettene, ligge helt i water og vente på søvnen.
Legen min oppfordrer meg til å slutte banke meg i hodet med det som ikke er viljestyrt.
Fint det, siden det noen dager er umulig å bare ta seg sammen. Ei heller denne.
Klokka tolv var "lyset på" og jeg kjenner meg igjen hjemme i meg selv, og blir det så lenge det varer. 
Ettermiddagstur i blåbærskauen. Satser på pannekaker til kvelden. 
Rett skal være rett, sant skal være sant.

  
Døgn 3:

Foto fra flom i Karachi lastet fra NRK. Foto : Reuters

Flom er det ikke utenfor, og takk for det. Mer enn mange andre rundt omkring på jorda kan si. Livsgrunnlaget regner vekk, bokstavelig talt. Dessuten svetter de i hjel i Kina, også bokstavelig talt.

Jeg våknet tjue minutter over seks. Ble liggende og kjenne på formen.
Svett og klam.
Murringen sitter fortsatt i pannebrasken.
-Kom si kom sa !
Akkurat nå tenker jeg at jeg skriver bekymringsfulle ord i følge Grandhagen.
En skal være forsiktig med å legge igjen personopplysninger på internett. Han ville bekymret seg mer for det, enn etterretning. Mater dem som kartlegger folks privatliv. Hvis det ikke er internasjonal etterretning man skal være redd for, hvem er det da? Det opplyses ikke nemlig. Skurr, skurr, skurr !
Meldingen fra NRK radioen er klar; -det er mye mer bekymringsfulle greier dette mennesker legger ut om privatlivet sitt, enn utenlandsk etterretning.
 "Alle" politikere later til å være enig med ham...
Lille meg spør: Hvorfor?
Jeg savner bakgrunns- og dybdejournalistikken sårt.
Store overskrifter har tendensen til å flytte fokus til feil sted.

På fire dager har tre personer druknet meldes det over radioen fra Norsk Folkehjelp.
Urovekkende utvikling blir det sagt.
Kanskje det handler om den varme sommeren, tenker jeg og kommer ikke på noe annet her klokka 06:56 over kaffekoppen lyttende til NRK P1. 
Kanskje skulle jeg bare blitt i senga.
 August er kommet med det kjølige draget i lufta.
Det er likevel ikke noe ekstremregnvær det er snakk om.
Ikke som i Afghanistan og Pakistan nå om dagene. 

Ved Vigeland mistet tjueen personer førerkortet i går.
Dessuten er flere stukket med kniv i Bergen.
På Ammerud i Oslo er en mann alvorlig skadet etter det samme.
Ikke en dag uten meldinger om drap, krig og naturkatastrofer.
Ambassader stenger og åpner.  Jo, det er til å bli riktig søvnig av alt sammen.
Bare at det ikke nytter legge seg ned og sove til alt sammen går over.
Det går ikke over.
Verden er som den er, og utvikler seg ikke til det bedre ser det ut til.

Midt oppi alt kan man tenke på kjærligheten.
Hva man gjør eller ikke gjør for å ha det bra?
Se på sitt eget og hvor man plasserer alt ut fra omstendighetene.
Hvor står "mitt" ut fra min status? 
Helt klart kan man bli dypt melankolsk om verdensbegivenhetene tas inn i fullt monn hele tiden. 
Den kommer nært da, melankolien (μελανχολία). 
Sterk og stor viser den seg i de dype krokene. 
Akkurat denne dagen får den holde seg.

Jeg sukker over neste lystige innslag på radio.
Studentene er stort sett svindlere som sier de bor hjemme hos mor og far og ikke gjør det, sies det også i radioen. Det trues med kollektiv avstraffelse for forseelser. Mindre borteboerstipend for alle.
Sukk, sier jeg og atter sukk !

Heldigvis finnes pusterom, selv om verdens elendighet er der.
For det er sannelig flaks at jeg lever, sier jeg med Taube, og det finnes mye å være takknemlig for.
Akkurat nå kikker jeg på stearinlyset hvis skinn er noe blekt mot lyset.
Det blinker mot alt det våte grønne.
Sagt med andre ord:
Viktigst blir det å fokusere på det lyse i situasjonen.
Skal ikke mye til å begripe at den er privilegert her i verden.
Undertegnede kan sitte her og være på vær- og søvnsporet flere døgn i strekk.
Det er blitt mandag, og før noe som helst hender blir det et par timer til på øyet. Minst.
Trøttheten er der igjen. Jo, sånn går mine døgn innimellom. Ikke noe å velge i akkurat her og nå.
Heldig er den som kan være sikker på at hun får sovet ut, og siden kan ta itu med livet som om nesten ingenting har hendt. All erfaring lover at hun før eller senere våkner i water.

 
Synnøve Sætrum
 

REISER MED LYSET

Lysår borte
er min barndom,
lysår borte
er min død.

Mitt liv
reiser
med lyset.

(Tone Schwarzott)