27 februar 2014

FOR MANGE GURUER...


Du teller pust og gjør som de sier. 
Fokus innover i kroppen.
Selvskreven fred møter opp der inne.
Molekylene lever livet uavhengig av ytre spetakkel
 og frekvensenes larm i tomme rom
Innerst omskapes lydforurensning til 
kreasjoner lik død, ingenting og stillhet.

 Hele din makt melder motstand mens du puster inn lyset.
Alt stopper og du tenker:
Verden har for mange guruer, du må være din egen.

Synnøve Sætrum

25 februar 2014

Ja visst gjør det vondt . . .



Det klør i øynene som "ville hælvete" .
Sagt helt uten omsvøp.
Nyser, nyser og atter nyser.
Høysnue eller pollenallergi heter det visst?
Du vet det kommer av de ørsmå partiklene som følger med intens blomstring, og så det støvet som blåser inn som følge av markbrenning.
 Anskaffelse av ispose å legge over betente steder var nødvendig.
Så kikker du nok en gang i speilet og synes ser slitent og gammelt ut.
Når inntraff denne forandringen? Øyelokkene henger, og halsen er mer kalkun.
Er det realiteter, eller bare følelser. Mangel av aksept for det du ikke kan forandre?
 
Du observerer at du ikke er snill mot deg selv. 
Du som er den eneste akkurat der akkurat nå.
Skjønner påvirkningen som kommer fra reklamen og den evig-ung-og-evig-pen-plastiske-kirurgien...
Noen ganger spiller disse greiene deg et kraftig puss. 
Vettet er kneppet skeivt og forvirringen sitter løst. 
 
Nytter ikke med isposer til forvirring.
Klokka viser ofte og du tenker på frokost.
Vet ikke hva jeg vil ha bare at det må smake. 
Selv om mulighetene er mange er sannheten at du ikke spiser, larver, skorpioner, biller og annet snadder. Denne dietten gjør seg bedre som linselus enn tallerkenfyll. Intens hungersnød skulle ramme før det der. Dyrelever, rotte og enkelte typer tofu får også gå...

Fullmåne. Månesyke?
Natta som gikk var av de som fortere enn svint tilhører glemmeboka.
For et kav! Glemt var alle Sadhana's kunster.
Fokusering på bevisst pust virket ikke.
Magen kjentes godt på inn- og utpust.
Forestillingen om lyset nyttet heller ikke.
Energikaos så det holdt.
 Aksept av fakta kjentes som en saga blått, og noe "samarbeid" med virkeligheten var utenfor rekkevidde. Det ene "fantomet" fulgte det andre. Noen kjenner seg garantert igjen, men er det til hjelp? Får du det mindre dårlig av at også andre lider? Eller forteller det deg bare at du ikke er særlig spesiell. Du vet ikke riktig, er for trøtt til dybdene akkurat der og da.
Blåst vekk er alle gode forestillinger og nærværet til øyeblikket.
Fortid og framtid i uskjønn forening.
Alt som ikke eksisterer her og nå.
Sånn fungerer tanker noen ganger.

Siden tar siestastemningen deg.
 Igjen har du lyst på noe sterkt å spise, men må hvile først.
 Du er bare så langt ute, du er det.


Sove og sove.
Det er gått et døgn plutselig.


Mat, mere mat. I tempelgården.. Du fikk svinenakke med en hel stor fersk mild hvitløk reddet stemningen.Rød chili, grønn chili og et pang mot ganen. Kjærligheten til smellene lever.


Som damen med Tarot-kortene.
Når en stamper gjør det seg med utenom det vanlige vinkler...
Sannheter, muligheter, spådommer, mystikk...
Østlig mystikk...
The weakness of how...
Ja visst gjør det vondt.


Du har spist, du har grått.
 Funnet tilbake igjen og kokt i brennheten.
Ikke noe fristed midt på dagen.
Ingen trøst i titusener blomster.
Øyeblikket koker i fortid og framtid. 
Ikke noe: "Power of Now"...


Disse knoppene som brister, og ja visst gjør det ondt.
Den store poetens ord er så nær.
All skjønnheten og all smerten.
I alt ser du det ennå en gang; 
Forgjengeligheten og evigheten du har til felles med alle menneskene.















 JA VISST GÖR DET ONT NÄR KNOPPAR BRISTER


Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer            
                                   och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider-
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra -
svårt att vilja stanna
                                  och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
                       som skapar världen.


(Karin Boye)




Synnøve Sætrum

18 februar 2014

Thailand, Laos, Vietnam og Kambodsja...

Er jeg på reise etter lykken?
Eller bare er jeg, og er lykkelig med det?
Som de fleste er jeg skrudd i hop slik at det ikke skal så mye til for å kjenne den gode hverdagsfølelsen. Bank i bordet for den som måtte bli irritert for den siste setninga, men det blir en hverdag her i Thailand med. Tiende januar kom jeg til Chiang Mai, og jeg har ikke dratt noe rundt i provinsen siden.  Her har vært venninner og hyggelige lag. Nyttårsfeiringer, blomsterfestivaler og andre festivaler. Enda mer musikk skal jeg høre før det er farvel og takk for denne gang.
Thailands nest største by er stor nok i seg selv for en god periode, og dessuten har her vært kjølig både om nettene og dagene. Det har vært en nytelse, selv om jeg har måttet kjøpe fleece og har lagt noen netter og hutret litt. Akkurat det er over. Nå de siste tre dagene har kjøleren igjen stått på, men sånn nærmere midnatt faller tempen ned i 17-18 så det er levelig under dyna.

Er det ikke det ene så er det det andre.
Overgangen til "aldrende" kvinne er ennå ikke i boks.
Svettetoktene får god hjelp av gradestokken disse dagene.
Dessuten faller plomberingene ut. Nå nok en...Æsj !
Jeg er fortsatt ikke glad for det arbeidet folketannrøkta i Vefsn stelte i stand for snart tretti år siden.
Det er jo påfallende at man ikke har hatt et eneste nytt hull i tennene, bare dårlige plomberinger og utvidelse av problemene under dem. Noen som kjenner seg igjen?
Vedlikeholdsalderen er her for alvor.
Jeg har nå ikke tenkt å begynne med Botox riktig ennå (der skvatt du...), men tenner må man ha å tygge med.Maten får en ikke avvent seg med.
Ikke ønsker jeg det heller, og her i Thailand er det herlig i så måte. Mat er sunt året rundt.

Varmen er i ferd med å sette seg. Jeg akklimatiserer meg på nytt. Det er nødvendig.
Hadde glemt hvor varmt det er når det er varmt.
Jeg hadde fortrengt at det nå framover bare blir hetere.

Nei, jeg skal ikke sitte her og lide.
Ekspedisjon neste.
Laos, Vietnam og Kambodsja.

Fortsettelse følger....



Synnøve Sætrum





14 februar 2014

FULLMÅNE, MAKHA BUAKA OG VALANTINES DAY....

Hallo blogger.com? Noen som hører? Tror ikke det.... Lyset på men ingen hjemme... Liker det ikke noe særlig, men det er sånn det er for tiden. Ikke noe artig med teknologi som ikke virker.

Synnøve befinner seg fortsatt i Chiang Mai.
Tusen nye fotografier, men ingen her på Ytringsstedet.
Det kan se ut som om jeg postet det siste for et godt stykke tid siden.
Den som er interessert i tekst med fotografier må nok bla bakover.
Her er postet over tusen av dem, så litt illustrert er å finne.
 Denne lastefeilen meldte seg tidlig i januar, og det er ikke blitt bedre siden. Jeg vet jeg ikke er den eneste bloggeren her som strever med dette, men det gjør ikke ståa bedre. I dette tilfellet ser det ikke ut til å bety noe som helst. Hver gang jeg skrur på håper jeg selvsagt. Vel  det ser ut som jeg kan håpe i den ene... og ja..... i den andre. Gjett hvor det blir mest?

Her kan man nemlig ikke laste noe inn. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen; - bedt, spurt, gravd og gjort som "oppskriftene" sier. Tror jeg i alle fall, siden noen av dem har vært alt annet enn enkle å tyde.  Såkalte enkle svar på hvordan løse problemet ja... det er der noe av trykket sitter. 
Takk til de som har forsøkt å hjelpe selv om det ikke har hjulpet. 
 Siden jeg verken er dataoperatør eller webdesigner kan jeg ikke klare løse det.
Eneste løsningen jeg jobber med er å finne et annet sted å blogge.
Er ikke flyttet "lige nu", men det er ikke lenge til jeg takker for meg.
Litt tankearbeid gjenstår og så.... Jeg teller allerede ned. To be continued....

- - - - - -

Først: Gratulerer med alle dagene for denne dagen. For meg startet den før sju. Fullmånen holder meg yr og våken. Makha Buaka og Valantines day på toppen av fredagen. Sagt med andre ord kan jeg melde at det står til liv her i tropene. Takker og bukker for alt som hender. Tilværelsen er fantastisk deilig.

 Fredag altså. "Stamkafeen" stengt på grunn av den buddhistiske helligdagen. 
Likevel er det ikke akkurat det store problemet i Chiang Mai.
Her finnes en internasjonal kjede eller kanskje to som holder åpent ;-)....
Så jeg fikk nyte min frokost sammen med en ny bekjent.
Hyggelig selskap for forleden og gårsdagen.
Artige samtaler og perspektiver fra annet ståsted enn mitt.
Jammen fikk vi noen ganske så åndfulle timer også i dag. 
I løpet av denne reisen har jeg fått oppleve noen virkelig gode personer. 
Det finnes flere enn meg som er på åndelige veger i relativt høg alder.
Åndelighet gir stadig nye perspektiver.

 Enda til har jeg møtt flere som har pakket sammen og lagt ut på reise for ubestemt tid. Ikke så merkelig, siden verden er tett befolket, men de andre årene traff jeg ingen.
Men, akk så lenge fikk "Eva være i sitt spesielle paradis"...
I år er det dukket opp en håndfull menneske, hvilket betyr jeg har fått dele erfaringer med personer jeg ikke kjente før jeg dro. 

Fredagen har videre inneholdt søken etter reisehåndbøker, helst brukt tenkte jeg uten å finne det. Så i morgen biter jeg i lommeboka og anskaffer siste utgave engelske utgave om Vietnam. Jeg har søkt visum, og planen er å dra litt uti mars. Kanskje tidligere. Jeg både grov- og fintenker i disse dagene som er både artige og spennende.

 I går så jeg en vakker Bengal-tiger. "Truly amazing", sa min nye venn.
"Yes" sa jeg, og tok det hele inn. Den var et mektig syn jeg neppe kommer til å glemme.
Fotograferte selvsagt skjønnheten. For en katt! Videre studerte jeg en deprimert panda og ei dødstrøtt løve. Jeg var i verdens tregeste sky-bane, og så ikke annet enn tretopper og en hjort.

Videre kan jeg konstatere at smogen er i ferd med å ta seg opp.
Røyken fra de titusener rismarker ligger som et lokk over byen. En ser det godt fra Doi Suthep.
 Dagene er i ferd med å bli betraktelig varmere, og i dag brukte jeg kjøleren under siestaen min. Første dagen siden jeg forlot Rawai. Det har vært fantastisk å slippe skrammelet på veggen.

Alt vel.
Fullmåne, Makha Buaka og Valantines day er over om en halvtime.
Gratulerer, og vel overstått....

http://thaholiday.com/venerating-buddhas-teachings-makha-bucha-day/





Synnøve Sætrum


09 februar 2014

MORGEN I CHIANG MAI


Morgenstemning på Elegant Lanna vil si jeg har fått et brev fra forsikringsselskapet som gjør meg lett opprørt.Økning i reiseforsikringen på nesten 200% siden januar. Hvordan kan det være mulig?
Det kan ikke stemme, og det slår meg at jeg snakker med feil selskap. Har allerede kikket litt på andre muligheter. Det finnes grenser for den som ikke har lommeboka full. Når forsikringen blir dyrere enn selve reisa er det noe galt. Eller er det noen som mener noe annet?
Eller dette også konsekvenser av politikken som nå er den førende i Norge?
Alle goder kun for dem som har penger til å betale?
Jeg må si jeg under meg veldig over sammenhengene i disse dager.
"Ny retning, bedre løsninger" som Jern-Erna og Brune-finansministeren uler i kor...
For dem som allerede har til mer enn salt i grauten, ikke sant?
 Det kan faktisk bli slik at jeg ikke kan oppholde meg i utlandet på grunn av dyre forsikringer.
Dyrt å være "fattig", og det straffer seg å være syk tenker jeg. Vel og merke syk uten feit lommebok i utgangspunktet.Korrespondanse er utført, og så vil mandagen vise hva som stemmer og ikke stemmer i fortsettelsen. Krøll i den slags kan jeg ikke ha. Nok om det, men det er også et perspektiv på helsereise. Det er herved delt med den som måtte være interessert i å lese.

For å understreke lett irritasjon, liksom, bankes og dundres det ved siden av.
Det skjæres nesten kontinuerlig i metall.
Såpass heftig at det til tider kjennes ut som det er meg det kuttes i. Skjønner?
Jeg skal straks ut heldigvis. Frokost må jeg ha, og vandringen rundtomkring i byen her kaller.
Ja da... Det handler om å leve først og fremst.
Jeg har ikke mistet takknemligheten i løpet av denne natta heller.
Her i byen er det blomsterfestival nå.
Opptoget varte nesten fem timer i går kveld.
Skjønnheten var overveldende.
Korpsene utallige.
Blomster i titusenvis og vel så det.
Lys, musikk, dans, fyrverkeri og så videre.
Denne formiddagen skal jeg ut og se på vognene i dagslys.
De er kunstverk.

Dessverre kan jeg ikke poste bilder.
Blogger ser ut til å ha tungt for å rette opp feilen som stopper bildene.
Her jobber jeg med et alternativ.
Men, det tar tid å utforme en ny blogg.

Til så lenge:
Ha en god dag hvem du nå er og hvor du nå er.

Med vennlig hilsen

Synnøve Sætrum


06 februar 2014

FINANSMINISTERULVINNEN HYLER...


 Finansministerulvinnen uler fra regjeringstaburetten sin der inne i Oslo:
15% egenkapitalkrav til de som ikke tjener godt.
De som tjener godt derimot ber hun bankene være liberale overfor.
Jaggu sa jeg "stort sosialt hjerte".
Det har ikke FRP, ikke H heller. Egenkapitalkravet betyr jo at lavtlønte og enslige, særlig kvinner, aldri har sjansen til å komme inn i det norske boligmarkedet som det er blitt.


Så enkelt er det !
I "verdens rikeste og beste land"...
Ja, for de rike!


Fysj !




Synnøve Sætrum
 

 

03 februar 2014

HJELP: JEG FÅR IKKE LASTET INN BILDER

 BLOGGER HAR EN FEIL SOM BARE VARER OG VARER... bilder kan ikke lastes inn...
 
Er det noen som har skjønt hvordan man kan får lastet inn bilder?  Hva kan jeg gjøre konkret og enkelt.... !!!!


 Jeg har spurt på hjelpsiden uten at det har gjort noe med saken. Instruksjonene er fulgt uten resultat.


Noen som vil være så snill og fortelle meg hva jeg gjør, så tar jeg mot informasjonen med stor takk. Jeg ser jeg ikke er den eneste med dette problemet.


Så igjen: Hjelp !


Dele den skal jeg også.




Med vennlig hilsen Synnøve...

01 februar 2014

OM GODE OG VONDE NETTER... PLUSS PLUSS...






Da jeg for lenge siden fikk det som på fint kalles posttraumatisk stress-syndrom hadde det selvsagt sammensatte forklaringer. En av dem var at jeg ikke satte grenser og sa stopp til å henge med på alle slags krav og forventninger til enhver tid. Jeg husker jeg var så trøtt noen ganger. Så inderlig lei meg, så frustrert, men jeg bare hang på "bølgen" til det en dag var helt stopp. Når en brenner ut handler det blant annet om overbelastning mentalt og fysisk over lang tid. Hele systemet er alltid i alarmberedskap, og en får aldri slappet helt av. Gjennom terapi og annet har jeg lært noe om å sette grenser. Utfordringen er praktiseringen, for noen ganger tar andre seg nær av det. Ikke fordi det er det jeg ønsker, men fordi det blir misforståelser eller annet. Kanskje fordi jeg gjør det klønete, eller kanskje fordi andre oppfatter noe jeg ikke rår over. Alle lever jo i sin erfaringsboble, og hundre prosent objektivitet er ikke knyttet til den enkeltes sinn til enhver tid. Vi går ikke rundt med et vitenskapelig blikk på tilværelsene våre. Det er jeg for øvrig veldig glad for.


 Forandringer er ikke gjort en gang for alle og med to strek under. Nye handlingsmåter må holdes ved like. Jeg må faktisk tenke før jeg gjør  eller ikke gjør noe. Ikke fordi jeg ikke synes jeg fortjener ha integriteten min, men fordi man i noen sammenhenger ikke blir sett på som medgjørlig, snill og blid hvis en ikke hopper når det sies hopp. Smiler på automatikken selv om smertene står stinn i kroppen, og tårene fukter øynene. Smil, for guds skyld smil ! Ellers... Er du med?


Jau da, jeg spissformulerte det der, trakk det et stykke veg.
Det er for å få fram et poeng, ikke noe annet.
Ikke om strikkeoppskrifter, bare hvordan verden kan oppleves når begeret er mer enn fullt.
 Jeg predikerer ingen universelle sannheter, men deler ei erfaring eller fem.

(Og: Det er godt å være blid, lov også. )

Har sovet godt denne natta.
Hvilket jeg ikke gjorde natt til i går.
Det verket intenst i nakke, skuldre og rygg.
Feiring av kinesisk nyttår ga ekstra støy som fulgte til et godt stykke ut i de små timene.
Skulle gjerne vært med på det, men noen ganger går det bare ikke.
Jeg vandret en liten tur for å få strukket meg, men det var bare å kapitulere.
Godt nyttår !


"Jeg skal være glad når denne natta er over" var noe av det siste jeg tenkte før Ole omsider dukket opp. Sånn fire-fem timer seinere våknet jeg motvillig. Forferdelige lyder når det skjæres i metall og bores i mur og betong pluss pluss. Det var et øredøvende kommers med vinkelslipere og annen støy fra nabobyggeplassen, så jeg dro ut på tur. Jeg må jo ikke "sitte fast og lide".  


 "The Garden" og hadde frokost.
Ei dame jeg er blitt kjent med undervegs viste meg stedet for noen uker siden..
Jammen kunne jeg ta meg dit helt uten følge.
Omelett med ost og bacon på tallerkenen.
Kokt broccoli og grilla tomater gjør det hele ekstra godt.
Som om ikke det var nok fikk jeg fersk gulrot i flytende form sammen med sodaen.
Stille kunne jeg nyte det hele. Jeg elsker gode måltider, og liker i grunnen best at de inntas i fred.
Ja, eller sammen med andre mennesker som setter pris på god mat.
Å spise er en glede for meg. Den vil jeg gjøre hva jeg kan for å få beholde til det en vakker dag ikke er matlyst igjen.På et punkt etter nok problemer rundt det med mat bestemte jeg meg for at så lenge jeg gjør det beste jeg kan for å holde vekt og blodsukker i sjakk så skal jeg jammen ikke ha dårlig samvittighet for en av livets absolutt store gleder.


Det er mange år siden (tror det nærmer seg ni) jeg oppdaget at middagen var like god selv om man ikke skulle tenne en røyk etterpå. Morgenkaffen er om mulig bare blitt enda bedre, og for dere som strever med å slutte med røyken: Den gode nyheten er at det er enkelt å slutte, og lett med tilværelse som ikke-røyker. Lukte- og smaksans tiltar stadig. En lukter ikke gammelt askebeger, og en blir ikke jaget rundt på gatehjørnene og andre steder for å få røkt. Akkurat her i Thailand er det mange røykfrie steder ute på offentlige plasser. Synes det er fint jeg. Hadde det ikke vært slik kunne en vel fått svidd av hår og klær og annet. Folketallet tatt i betraktning sammen med turismen er det logikk i slike bestemmelser. Men: Det beste er at en ikke er styrt av den der giftpinnen mer.
Livskvaliteten er betraktelig bedret, og sikkert helsa også som en følge av stopp.
Helt sant: Jeg er en lykkelig ikke-røyker. Kan ikke få sagt det ofte nok nei.
I grunnen sier jeg det alt for lite.


Tilbake til i går.
Kroppen forteller meg når det begynner bli for mye av alt. Den varsler. Jeg er sånn skrudd sammen at alt setter seg i rygg, skuldre og nakke. Med alderen er det blitt slik, og mange ganger glemmer jeg at jeg ikke er tretti og sterk som en bjørn. Livet lurer meg på den måten. Inni meg er jeg jo på mange måter den samme som jeg alltid har vært. Ytre sett har jeg også egentlig få tegn på smerter så det hender speilet holder meg for narr i tillegg.
Bare til et visst punkt for i går våknet jeg som en stor verkende byll. Så stiv og vond var kroppen at det eneste jeg kunne tenke ved siden av behovet for næring var å få gjort noe med det. Jeg bevilget  meg tre timer behandling av skuldre, rygg og nakke.Fant ei av de damene jeg vet har kunnskapen om fysikk og problemer med den.Hun brukte en god time bare til å varme opp de vonde stedene.Varme omslag og puter legges på de vondeste punktene.Og så bruker hun hender og armer på en måte som ikke gjør vondt verre.Selvsagt er det vondt når stedene er så knytte og harde.Tårene renner, men det blir bedre.Det vonde blir til mykere noe mer senkede skuldre.
Jeg skal tilbake til ny runde om fire-fem dager.


Etterpå lå jeg og hvilte det meste av kvelden, og natta har vært god.
Da jeg våknet av  fuglesangen nå for en time siden kjentes det virkelig ut som om jeg hadde sovet i evigheter. Uthvilt sitter jeg her og deler. Skuldrene er ikke oppunder ørene, selv om de ikke er helt ok. Det er mye bedre. Jeg får fortsette hos henne.


(Dessverre er det sånn at en god del slett ikke kan yrket, de bare snekrer opp et sted for å gjøre lett-tjente penger. Greit nok, folk skal jo leve av noe. Jeg skjønner den. Det er bare at et sekstimerskurs ikke holder. For den som har fysiske plager kan det være farlig. Kroppen skal man ta på alvor.)


Vel, det er 1. februar 2014.
Varmen er tilbake om dagen. Det var 17 grader i natt.
Jeg sover ennå uten luftkjøleren og er takknemlig for det.
Her skal jeg i dusjen før jeg smører nakken med solfaktor 30.
Skal jeg overleve må jeg spise og gå.
Ingen bestemte planer er gjort, men jeg vet av erfaring at dagen blir til etter som tiden kommer.


Synnøve Sætrum