Denne morgenen sitter jeg sør på Jylland. En velsignet pause fra kuldegufs og himmelsk korrekturlakk hjemme. Hadde jeg tenkt meg litt bedre om hadde disse dagene på kontinentet bekledd mine føtter med gore-tex joggesko framfor mine tunge vinterfjellsko. Det værker i den høyre tåa, og jeg kjenner at jeg går. Deilig å lange skritt uten redsel for bananskallsvev og påfølgende ulykksaligeter på legevakta.Fantasien min minner meg på at det er værre å sitte med foten på en skammel åtte samfulle uker i strekk, enn å gå på ski...
Likevel: Etter noen måneder med brodder og annet utstyr for bare å komme seg hel til postkassa, er det hvite og blanke stoff verden fylles med der hjemme ikke så eksotisk mer. Måtte resten av vinterukene komme med lett nysnø, minus fire og lett vintervårsol alle dager. Drivenesheia er ikke værste stedet i verden om så skjer.
Ikke at jeg egentlig klager dypest sett. Alternativet til å ikke være i snøen er for dårlig. Det vet jeg jo.
I det perspektivet finnes et lite reisebrev, atter en gang, fra livet.
Til mine vinterpausedager i Århus er over for denne gang:
Jeg labber, ergo er jeg!
Synnøve Sætrum
