"Du er god når du er ett med deg selv. Likevel er du ikke ond når du ikke er ett med deg selv. For et splittet hus er ikke en røverkule; det er bare et splittet hus. Og et skip uten ror kan drive planløst blant farlige skjær og likevel ikke synke til bunns." (Kahlil Gibran i "Profeten")
Helt typisk norsk materialist er jeg ikke.
Nå skal jeg ikke si jeg ikke bryr meg om noe som helst som bærer verdslig karakter for det er ikke sant. Noe har jeg tatt i hus som for meg er med på å gjøre kvadratmeterne til det hjemmet jeg lever i. Atmosfære som betyr noe for meg mens jeg bor og lever i Norge.
Kikker på papp som ennå ikke er blitt til små kasser.
Tankene om at eier man mer enn ni ting er en eid av tingene suger seg på.
Jeg skal ingenting ta med meg den dagen jeg drar, annet enn noen klær og medisiner.
Ikke endestasjonen som er fokus her og nå, men veien. Der kommer jeg til å møte store og små utfordringer, løse dem og vokse som menneske. Det håper og drømmer jeg om.
Det er utrolig spennende å ha bestemt seg for å gjøre noe helt annet utav tilværelsen for ei stund. Gjøre noe jeg har drømt om store deler av livet før det er før endestasjonen. Akkurat her jeg sitter og skriver kjenner jeg igjen på den litt skrekkblanda fryden, uten at det i dag betyr dypdykk i invalidiserende angst eller alvorlig depresjon. Alle dager uten mørke skygger leves i sterk takknemlighet og lagres som medisin som hjelper utholdenheten når det blir mørkt. Hellet er å ha krefter til å ta itu, konsentrere seg om perspektivet og gå videre. Flere enn meg har smakt den sorte drikken, jeg er ikke alene. Vissheten forer takknemligheten, gir den nye energier og lengre liv. Noen kan kanskje oppfatte det som om en sitter og dyrker de sidene ved livet, men dem om det. Slik er det faktisk ikke. Her på Ytringsstedet mitt kan jeg "tale Roma midt imot", og takk for det. Jeg liker tenke det kanskje kan gjøre andre godt når man deler tanker om det som opptar. Det være seg om det handler om mat eller drikke, arbeid, kjærlighet, barn, klær, hus, frihet, fornuft, selverkjennelse, smerte, glede, religion, vennskap, tid, godt og vondt og så videre. Livet er ei reise i alt det, og mye mer vi har til felles menneskene.
Ingen tvinges til å lese ordene mine. Dog føler jeg meg en smule ydmyk og takknemlig over at så mange er innom. (Hadde ikke trodd telleverket skulle vise slike tall da jeg fikk skrudd på sånn i 2010 sånn på høstparten tror jeg det var.)
Livet er ei reise i seg selv, det er underet. Der jeg befinner meg stoler jeg på at veiene videre skal bli bra opplevelser. Det holder med tillit. Altså: Slippe kontrollen og stole på at det holder med tillit. Ikke har jeg noen stor plan ennå, bare fintenker mens jeg nynner og bretter. Noen ganger repeterer jeg ordene som lyder fra cd-spilleren. Holder nemlig på med et gresk konversasjonskurs av typen lytt-repeter-lær. Mye er enda veldig gresk. Ordene fester seg liksom ikke i munnen, men noe siger inn. Sakte. Sakte. Sakte. Jo, noe av reisen går høyst sannsynlig i den retninga. Enda gjenstår mye usett Grekenland. Ufattelig mye usett Europa, Asia, Latin-Amerika, Australia og mer. Verden er stor, tiden er begrenset og jeg er liten. Jeg ser for meg både det ene og andre og tredje mens jeg teller eiendeler som skal lagres til så lenge. Emigrere er ikke planen så langt. Den som reiser får se.
Den som lever får vite. Takk og takk og takk for livet !
Mens denne teksten er blitt til viser statistikken oppslag i Norge, Tyskland, USA, Ukraina, Russland, Serbia og Hellas. Hvorfor akkurat der er utenfor min kunnskap. Statistikk er jo statistikk. Kanskje er noen jeg kjenner ferierende på de stedene, eller kanskje ikke. Internettet har mange tilfeldige irrganger, men også det motsatte. Ytringsfrihet er uansett grunnleggende menneskerettighet, og jeg takker for å leve i et samfunn som tar høyde for den.
Ha fortsatt finfin sommerdag i Norge.
Synnøve Sætrum
Nå skal jeg ikke si jeg ikke bryr meg om noe som helst som bærer verdslig karakter for det er ikke sant. Noe har jeg tatt i hus som for meg er med på å gjøre kvadratmeterne til det hjemmet jeg lever i. Atmosfære som betyr noe for meg mens jeg bor og lever i Norge.
Kikker på papp som ennå ikke er blitt til små kasser.
Tankene om at eier man mer enn ni ting er en eid av tingene suger seg på.
Jeg skal ingenting ta med meg den dagen jeg drar, annet enn noen klær og medisiner.
Ikke endestasjonen som er fokus her og nå, men veien. Der kommer jeg til å møte store og små utfordringer, løse dem og vokse som menneske. Det håper og drømmer jeg om.
Det er utrolig spennende å ha bestemt seg for å gjøre noe helt annet utav tilværelsen for ei stund. Gjøre noe jeg har drømt om store deler av livet før det er før endestasjonen. Akkurat her jeg sitter og skriver kjenner jeg igjen på den litt skrekkblanda fryden, uten at det i dag betyr dypdykk i invalidiserende angst eller alvorlig depresjon. Alle dager uten mørke skygger leves i sterk takknemlighet og lagres som medisin som hjelper utholdenheten når det blir mørkt. Hellet er å ha krefter til å ta itu, konsentrere seg om perspektivet og gå videre. Flere enn meg har smakt den sorte drikken, jeg er ikke alene. Vissheten forer takknemligheten, gir den nye energier og lengre liv. Noen kan kanskje oppfatte det som om en sitter og dyrker de sidene ved livet, men dem om det. Slik er det faktisk ikke. Her på Ytringsstedet mitt kan jeg "tale Roma midt imot", og takk for det. Jeg liker tenke det kanskje kan gjøre andre godt når man deler tanker om det som opptar. Det være seg om det handler om mat eller drikke, arbeid, kjærlighet, barn, klær, hus, frihet, fornuft, selverkjennelse, smerte, glede, religion, vennskap, tid, godt og vondt og så videre. Livet er ei reise i alt det, og mye mer vi har til felles menneskene.
Ingen tvinges til å lese ordene mine. Dog føler jeg meg en smule ydmyk og takknemlig over at så mange er innom. (Hadde ikke trodd telleverket skulle vise slike tall da jeg fikk skrudd på sånn i 2010 sånn på høstparten tror jeg det var.)
Livet er ei reise i seg selv, det er underet. Der jeg befinner meg stoler jeg på at veiene videre skal bli bra opplevelser. Det holder med tillit. Altså: Slippe kontrollen og stole på at det holder med tillit. Ikke har jeg noen stor plan ennå, bare fintenker mens jeg nynner og bretter. Noen ganger repeterer jeg ordene som lyder fra cd-spilleren. Holder nemlig på med et gresk konversasjonskurs av typen lytt-repeter-lær. Mye er enda veldig gresk. Ordene fester seg liksom ikke i munnen, men noe siger inn. Sakte. Sakte. Sakte. Jo, noe av reisen går høyst sannsynlig i den retninga. Enda gjenstår mye usett Grekenland. Ufattelig mye usett Europa, Asia, Latin-Amerika, Australia og mer. Verden er stor, tiden er begrenset og jeg er liten. Jeg ser for meg både det ene og andre og tredje mens jeg teller eiendeler som skal lagres til så lenge. Emigrere er ikke planen så langt. Den som reiser får se.
Den som lever får vite. Takk og takk og takk for livet !
Mens denne teksten er blitt til viser statistikken oppslag i Norge, Tyskland, USA, Ukraina, Russland, Serbia og Hellas. Hvorfor akkurat der er utenfor min kunnskap. Statistikk er jo statistikk. Kanskje er noen jeg kjenner ferierende på de stedene, eller kanskje ikke. Internettet har mange tilfeldige irrganger, men også det motsatte. Ytringsfrihet er uansett grunnleggende menneskerettighet, og jeg takker for å leve i et samfunn som tar høyde for den.
Ha fortsatt finfin sommerdag i Norge.
Synnøve Sætrum
