Lese- og skrivedyktighet ja… Tillatter meg å komme med et par tre små apropos, eller refleksjoner eller hjertesukk i den sammenhengen. Jeg har i noen år søkt mulige vennskap, kjennskap, kjærester, partner, selskap, reisefølge, etc. etc. via nettsteder. Kjært barn har mange navn. Urutinerte nettfarere som undertegnede en gang var, har urealistiske forventninger til fenomenet. Til å begynne med syntes det meg som overveldende muligheter for ei singel dame i sin beste alder. Når en er av den typen som ikke kunne tenke seg å finne partneren hengende over bardisken eller sittende innerst i kroken på en brun pub.
Så mange hyggelige menn, tenkte jeg til å begynne med. Så mange muligheter.Jeg ilte til nettet sånn på kveldstid særlig, og det ble investert både krefter og tid i brevskriving. Det var ganske rart å legge ut en profil offentlig. En kontaktannonse med fjes. Så slik jeg er skrudd sammen forsøkte jeg jo å gjøre den litt tiltalende, og å være så ærlig som jeg kan på et sånt begrenset område. Det er jo et faktum at vi er mange ansikter i det ”markedet”, så det må til. På den andre siden har jeg skrevet brev hele livet, og liker den formen. Det gir fortsatt glede å utveksle tanker om mangt og mye på papir. Et godt brev i postkassen mellom all spam og annet snadder er rett og slett ei lise som kan gjøre dagen.
Til å begynne med var jeg så høflig at jeg svarte alle på en pen måte, enten det var tostavelser uten punktum og komma og stor bokstav og så videre. Alle mine kurs i lese- og skrivevansker hang over meg som en mørk sky, og i anstendighetens navn og så videre, tenkte jeg. Jeg har god oppdragelse og utdanning.
Nybegynner er dam heldigvis ikke så lenge. Realismen tar over med litt erfaring i epostboksen. Det skal mange heldige omstendigheter til for at noe skal klaffe uti nettdatingens verden. Like mye som å rase hvileløst rundt på byen til spott og spe. Som det skrivende og lesende mennesket jeg er., med utdanning av høgere art innenfor feltet kan jeg ikke unngå å gjøre meg noen tanker rundt det mennesker skriver om seg selv, eller til meg. Jeg begynte fort å undre meg over hvordan det kan være mulig å tro man skal få til en seriøs kommunikasjon med et fremmed menneske gjennom tostavelser, eller å sende telefonnummeret eller msn-adressen i andre beskjeden. Er det sms-språket som er i ferd med å overta? Eller er det utrolig mange menn utpreget plaget av dysleksi på disse kanalene(Ikke noe galt med å være rammet av det, misforstå meg rett, men det er ikke forbudt å anstrenge seg en liten smule likevel. Ikke noe galt i originalt ordforråd og syntaks om innholdet er i orden...)? Eller er det bare ren latskap? Hvis det er det siste, er det derfor nesten 50 prosent av den norske befolkningen er singel? Det nytter lite å ligge på ryggen å vente på å bli betjent, eller sitte i sofaen og lytte etter kimingen fra dørklokken. Køen av duknakkede blomsterbud uteblir. I alle fall på mi trapp. Ser ut til at jeg må gjøre min bit uansett hva det handler om her i livet.
Jeg er av den sorten nettfarer som viser ansikt, mitt ytre som det er i dag når jeg nærmer meg fem tiår. Det vil i likevel bli avslørt i det øyeblikket man møter noen, så hvorfor ikke være ærlig om det i utgangspunktet? Ikke for det at det ene ytre har mer status eller er bedre eller verre enn et annet. Men: Smaken er jo ulik, noen liker mora og andre dattera sånn er det bare, så jeg tenker at når noen skriver til meg kjenner de i alle fall ansiktet, og tenker sannsynligvis ikke:”Aldri i livet...
Det er jo trist om man skriver og skriver og så rammes av det totale sjokk i det øyeblikket realitetene kommer for en dag. Kommunikasjonen var god, trodde jeg, og så ble det tyst…
Så jeg svarer vanligvis ikke på henvendelser hvor det ikke finnes fotografi. Sjeldne unntak gjør jeg når det ligger et godt brev i postkassen, men spør raskt om et fotografi av den jeg kommuniserer med. Når jeg mer enn en gang har fått til svar noe i retningen av: ”Nei, du får ikke det for min erfaring er at i det jeg sender det hører jeg ikke mer fra dem”, men likevel mener vi skal fortsette skrivingen undrer jeg meg. Jeg leker jo ikke blindebukk heller. Det er mang tiår siden klassefestene med kyssing av den du støtte på i mørket. Var ikke det på barneskolen? I min verden blir det noe mer enn søkt over tildragelsen. Undertegnede viser fjes, den andre gjør det ikke. Hva er det da det handler om for den som sitter og kikker på meg, som jeg ikke får se? Trekker jeg den tankerekken videre dukker det opp saker og ting som gir meg et lite grøss eller to. Bare forsøk selv!
Jeg betrakter meg selv som voksen nå, og med såpass livserfaring at jeg vet det ytre tenner, men at det er det indre som teller i det lange løp. Skremmer mitt ytre noen i utgangspunktet så gjør det ikke så mye. Det finnes noen i verden ennå, som synes jeg er attraktiv, og det er ikke snakk om gerontofili. Sånn tror jeg det er for flere en meg.
Når jeg møter noen har det mer enn en gang hendt jeg ikke kjenner igjen mannen. Fotografiet viser seg å være en historisk utgave av ham. Sånn for ti femten år siden. Lenge før de digitale kamera og skannere var allment brukt. Eller mannen røyker som en dampmaskin, har langt framskreden kols, eller ønsker en skikkelig fest på en tilårskommen pub, og det sammen med meg. Jeg mistenker da vedkommende for bare å ha sett bildet, og egentlig ikke fått med seg en eneste av formuleringene i profilen min.
Det har slått meg at jeg er på date med en behersker av velformulerte standardfraser undertegnede har funnet tilforlatelige nok til møte på en kafé eller noe. Hundre i stil, men null i innhold.
Enda en grunn til å få møtt mennesker litt fort mener nå jeg da. Å skrive kan være en illusjon. Den som sitter ved tastaturet har makten, og den som behersker skrivekunsten mer enn andre. Sånn er det bare.
Jeg ønsker meg ekte ord fra et ekte menneske, men garantien for det finnes ikke i denne verdenen. Så en viss risikosport er det jo dette her. På den andre siden er det vel liten risiko å møte et menneske på nøytralt sted. Jeg velger tross alt å tenke at de fleste som er på disse nettsidene søker et menneske å ha det fint sammen med. Akkurat som undertegnede har gjort. Det hender noe positivt skjer.
Bare et aldri så lite undringspunkt til før jeg iler ut i virkelighetens verden og dens laden og gjøren. Jeg skal på middag og kino...
Men først og sist:Feighet. Er det spesielt mange feige menn på datenettstedene? Så skriver dam og skriver. Relativt omstendelig, men med litt varierende tidsbruk og lengde. Så avtaler man at man skal møte noen. Ja, da. Det blir levert telefonnummer så mennesket kan googles, og foreslått sted og tid. Dobbeltsjekket i sistnevnte tilfelle. Mannen møter ikke opp, og melder heller ikke avbud. Så sitter eller står man der og klør seg i knotten, og tenker det var enda en, ja hva er de for noe de der?
Eller det blir skikkelig tyst før det kommer så langt. Ikke et kløyva ord. Merkelig fenomen, og jeg har latt meg fortelle mer enn ti ganger om den typen tildragelser. Lurer igjen på hva disse typene egentlig driver med hva fotografiet og brevene mine angår, men orker ikke trekke den tankerekken for langt heller. Grøssingen kunne gå over i direkte frostskader, så jeg tilskriver det en eller annen type feighet jeg ikke skjønner filla av. Islenderen fortsetter jeg å holde tett til kroppen. Det er visst det beste.
I rettferdighetens navn får jeg tilføye til slutt, at det også er kommet noen fine hendelser og menn ut av den høystakken jeg snakker om.
Sjelefrenden fant meg der. Jeg har da møtt et og annet menneske i årevis, og jeg har fått flere mannlige gode venner. Det kimser jeg ikke av i det hele tatt. Alt som beriker livet, beriker livet. Gode erfaringer er bare gode erfaringer. Rekylen blir aldri dårlig.
Sivilstatusen er fortsatt den samme, singelboer er jeg, men jeg er i det minste mer undrene uti nettmøtestedenes verden...
Konklusjonen i dag må være: Latskap og omgåelser av virkeligheten har aldri fått trusene til å sitte løst, om det er det som er hensikten med over for nevnte underlige atferd!
Synnøve Sætrum
