I LOVE YOU MORE THAN YOU'LL EVER KNOW . . .

"I hold this to be the highest task for a bond between two people: that each protects the solitude of the other". 

( Rainer Maria Rilke)

SPLIT & SUKKERSYKE 18.10.14....

Foto: Synnøve Sætrum

Dagen er klar og blå. Jeg spaserer ei smal trang gate nedover mot havet. 

Får tatt noen smug i nærmere øyesyn, fotografert litt og hilst på en og annen tilfeldig forbipasserende. Adriaterhavet og havna i Split åpner seg for meg der jeg rusler langs kaiene. Jeg kjøper bussbillett til Dubrovnik mandag formiddag, og tenker meg en kopp kaffe under en parasoll et sted. Siden det er så varmt at det gode liv finnes i skyggen. De to unge damene dro til et fossefall, og spurte om jeg ville være med. Jeg takket pent nei, og tenker nå det var en styrelse.

Split. Foto: Synnøve Sætrum

For her sitter jeg og er skjelvende, svettende og ør. På vei mot parasoller, romanlesning og kaffe i paradegata visste jeg plutselig verken ut eller inn. Alarm, alarm, alarm !  Et øyeblikk tok det helt over og jeg ble dem. Akkurat det oppleves ganske skummelt. Total tap av kontroll over kroppen. Panikkfølelsen gir seg til kjenne, mens jeg mister stedsansen og hjertet hamrer vilt. Det heter føling. Blodsukkeret har plutselig falt til farlig lavt nivå, og kroppen sier fra. Jeg har hørt andre diabetikere fortelle om utskjelling fra familie og venner fordi det skjer. Regelrett kjeft for det en ikke kan kontrollere... De som ikke vet bedre kan finne på å hevde at om man bare spiser så kan det unngås. Hadde det bare vært så enkelt... Heldigvis har jeg ennå ikke fått noen overhaling fra folk i min nærhet. Jeg takker for det. Som jeg akkurat nå kjenner takknemlighet for at dagens situasjon løste seg, at jeg har så sterke symptomer når det hender, og at det ikke er så veldig ofte. Hadde jeg vært ute i nasjonalparken kunne det blitt litt verre. Selvsagt hadde jeg hatt mat med, det har jeg for det aller meste, og særlig alene.  Føling tar ikke hensyn til hvor jeg befinner meg i verden, og selv om jeg får spist blir jeg så utrolig sliten etter anfallet. Lange turer sånn i etterkant er ikke det ideelle. Da er det hvile som gjelder. Søvn om jeg er heldig. 

Split. Foto: Synnøve Sætrum

Jeg befant meg heldigvis i sentrum av Split med følingen min. Jeg rotet meg inn på et ukjent ferskvaremarked før jeg fikk et glimt ut mot ei kjent gate og et bakeri og gikk dit. I hui og hast fikk jeg handlet en pai med feta og ei flaske vann. Selvsagt tømte jeg alle myntene ut på gulvet, fant ikke sedlene, og mistet veska...It's the name of the game !

 De kikker litt på meg damene bak disken, men en ridder hjelper meg med alt sammen. Takk for ham. Jeg håper jeg husket å smile og takke for assistansen. Utenfor finner jeg en benk å sige ned på. Jeg tygde og drakk. Ble sittende en liten halvtime for å få stabilisert skroget. Nå er jeg tilbake i sofaen og har fortalt historien før jeg tar en lur. Kanskje den blir en time eller tre. Jeg kan ikke greie vurdere hvor sliten jeg egentlig er. Men, jeg er trygg og erfaringen forteller meg at når jeg våkner igjen er det som om ingenting har hendt. Det gleder jeg meg til.

Synnøve Sætrum

SPLIT 18. OKTOBER 2014

Gjennom kjøkkenvinduet.  Foto: Synnøve Sætrum

Nok ei helsereise er i gang. Endelig står jeg ved begynnelsen jeg alltid elsker. Alt plantes i denne dagen, og resten er framtid. En dag av gangen ! Nå er jeg her. Vertskapet skifter sengetøy i det andre soverommet til to nydelige unge damer fra "the big apple". Hyggelig å kunne utveksle noen fraser om landet. Jeg snakker kanskje ikke verdens beste engelsk, men mer enn godt nok til å bli forstått. Mange amerikanere er vant til denne boformen forstår jeg. Det lille kollektivet her er helt uproblematisk for meg. Skal man gjøre det litt rimeligere i Europa lønner det seg å dele bad og andre fasiliteter. På en eller annen uforklarlig måte kjennes det mer bofast. Når alle eiendeler befinner seg på et lager, og en egentlig ikke har noe hjem er det viktig med følelsen av tilhørighet og sinnsro akkurat der en er. Holdningen min avgjør alltid hvordan dagene et sted blir. Greier jeg være til stede i øyeblikket blir det bra. Kaver jeg med fortid og framtid kommer uroen sigende.  

Foto: Synnøve Sætrum

Det kjennes som jeg er landet her i denne byen ved Adriaterhavet. Hodet er med og opplevelsene kan komme godt blandet med roen ved tastaturet. I løpet av nattesøvnen er jeg kommet meg på plass i øyeblikket. Alt det triste som hender i politikken hjemme har fått et slør av distanse. Det er slitsomt å henge fast i det jeg ikke kan få gjort så mye med. Kanskje uforståelig for mange, men disse vedtakene og for ikke å snakke om holdningene som føres til torgs rammer meg som ufør. For meg er det personlig, jeg kjenner det på kroppen...Men, i dag og dagene som kommer har jeg besluttet at det ikke skal tappe energien min. Terapautens ord kommer til meg igjen: " Synnøve er den som har ansvaret for at Synnøve har det bra". Slikt høres kanskje langt ute ut, men har man smakt på det som heter depresjon og ikke vil bli værende i mørket fungerer slikt. 

Det handler "bare" om å huske det. 

 Foto: Synnøve Sætrum

Ok, nå er jeg her, i en liten hyggelig leilighet i Split. Fuglene vekket meg med sangen. 

Byen har kledd seg i blått og solskinn. Det er 19 i skyggen nå litt før ti noe som lover bra.

 I går fikk jeg vite at havet holder 23. Det har jeg tenkt å vandre langs og om det blir en dukkert vil tiden vise. Jeg aner ikke enda. Nabolaget her våkner mens jeg unner meg enda en sløv start og den tredje koppen kaffe. Jeg drikker vann som smaker utmerket direkte fra springen, mer enn to liter om dagen. Men, altså: Nå skal jeg av sted. Ut å kikke mer på denne nydelige lille byen. Batteriene til fotoapparatet er ladet. Jeg brukte deler av dagen i går til å finne en ny. Den jeg kjøpte i Luang Prabang var gått i stykker. Jeg brukte temmelig mange timer på å finne butikker for denslags utstyr, men da de omsider dukket opp lå de på rekke. Veldig billig var den ikke, men nå skulle jeg ha utstyr for alle fremtidige batterier. Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Synnøve Sætrum

Disse ordene fant jeg et eller annet sted jeg har glemt, men bruker dem som ord for dagen når det trenges :“Be a novice. Be a blank page. Be embryonic in your sense of yourself. You are just learning the steps. You are just starting out. It is okay to be stupid or blind or to not have the answers. It is okay to be wrong, to make mistakes, to fuck it all up. This is all part of the process of becoming. Of enlightenment. Of living.Love it all.The confusion. The mess. The raw, red rims of your eyes. Love the experience of being born. Love the experience of watching the old way of life die. Watch everything burn. Watch everything go. Don’t be afraid.» 

ATHEN... Egeerhavet 2014. Del 2.

Foto: Synnøve Sætrum

"En mere rastløsby, en sånn man kanskje kan bli rik i. Vi ble et par dager, kanskje en"...

Morgenflyet fra Gardermoen landet med andre ord i Athen. 

Det var 28. august og selv om reisen ble strabasiøs og lang var forventningene til ei ny øy-loffing helt i water. Hotel Cosmos ga husly i ei rolig sidegate. To-stjernes og helt greit. Som mange ganger nevnt. Uførepensjonisten har ikke økonomi til luksus. Her ferdes det budsjett. Bare sånn at ingen får noen ideer...

Foto: Synnøve Sætrum

 Hotel Cosmos hadde rom for å lande, herlig tradisjonell mat på hjørnet utenfor og vind i håret på balkongen. Siden vi bodde høyt oppe sov jeg for åpen dør. Det handlet litt om et gammeldags klima-anlegg som ikke var til å skru av. Jeg sov for med åpen dør under stjernene med suset fra vinden som vuggesang. Erfaringsmessig vet jeg at gamle utslitte luftfilter kan føre til lei forkjølelse og det som tyngre er, så forebygging kan være et lurt triks. På dette hotellet var det ikke noe problem med åpne dører og glugger. Vinden holdt myggen vekk, og sidegaten var stille.

I Athen. Foto: Synnøve Sætrum

To dager i den greske hovedstaden er ikke så mye, men nok til å lande ordentlig. Få ruslet litt, sett noen kjente landemerker, finne båt-billetter til turen videre, samt gledet seg. Nok en gang kjenne på gleden over å være i Hellas for en litt lengre periode. Jeg bare elsker alle begynnelser. Den følelsen som bare finnes mens en vet at alt ligger foran og tiden kjennes nesten utømmelig. 

Foto: Synnøve Sætrum

30. august dro vi fra Pireus til Paros. 

Tur fra øy til øy var i gang.

Fortsette følger...

Synnøve Sætrum