Foto: Synnøve Sætrum
Dagen er klar og blå. Jeg spaserer ei smal trang gate nedover mot havet.
Får tatt noen smug i nærmere øyesyn, fotografert litt og hilst på en og annen tilfeldig forbipasserende. Adriaterhavet og havna i Split åpner seg for meg der jeg rusler langs kaiene. Jeg kjøper bussbillett til Dubrovnik mandag formiddag, og tenker meg en kopp kaffe under en parasoll et sted. Siden det er så varmt at det gode liv finnes i skyggen. De to unge damene dro til et fossefall, og spurte om jeg ville være med. Jeg takket pent nei, og tenker nå det var en styrelse.
Split. Foto: Synnøve Sætrum
For her sitter jeg og er skjelvende, svettende og ør. På vei mot parasoller, romanlesning og kaffe i paradegata visste jeg plutselig verken ut eller inn. Alarm, alarm, alarm ! Et øyeblikk tok det helt over og jeg ble dem. Akkurat det oppleves ganske skummelt. Total tap av kontroll over kroppen. Panikkfølelsen gir seg til kjenne, mens jeg mister stedsansen og hjertet hamrer vilt. Det heter føling. Blodsukkeret har plutselig falt til farlig lavt nivå, og kroppen sier fra. Jeg har hørt andre diabetikere fortelle om utskjelling fra familie og venner fordi det skjer. Regelrett kjeft for det en ikke kan kontrollere... De som ikke vet bedre kan finne på å hevde at om man bare spiser så kan det unngås. Hadde det bare vært så enkelt... Heldigvis har jeg ennå ikke fått noen overhaling fra folk i min nærhet. Jeg takker for det. Som jeg akkurat nå kjenner takknemlighet for at dagens situasjon løste seg, at jeg har så sterke symptomer når det hender, og at det ikke er så veldig ofte. Hadde jeg vært ute i nasjonalparken kunne det blitt litt verre. Selvsagt hadde jeg hatt mat med, det har jeg for det aller meste, og særlig alene. Føling tar ikke hensyn til hvor jeg befinner meg i verden, og selv om jeg får spist blir jeg så utrolig sliten etter anfallet. Lange turer sånn i etterkant er ikke det ideelle. Da er det hvile som gjelder. Søvn om jeg er heldig.
Split. Foto: Synnøve Sætrum
Jeg befant meg heldigvis i sentrum av Split med følingen min. Jeg rotet meg inn på et ukjent ferskvaremarked før jeg fikk et glimt ut mot ei kjent gate og et bakeri og gikk dit. I hui og hast fikk jeg handlet en pai med feta og ei flaske vann. Selvsagt tømte jeg alle myntene ut på gulvet, fant ikke sedlene, og mistet veska...It's the name of the game !
De kikker litt på meg damene bak disken, men en ridder hjelper meg med alt sammen. Takk for ham. Jeg håper jeg husket å smile og takke for assistansen. Utenfor finner jeg en benk å sige ned på. Jeg tygde og drakk. Ble sittende en liten halvtime for å få stabilisert skroget. Nå er jeg tilbake i sofaen og har fortalt historien før jeg tar en lur. Kanskje den blir en time eller tre. Jeg kan ikke greie vurdere hvor sliten jeg egentlig er. Men, jeg er trygg og erfaringen forteller meg at når jeg våkner igjen er det som om ingenting har hendt. Det gleder jeg meg til.
Synnøve Sætrum
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar