SPLIT 18. OKTOBER 2014

Gjennom kjøkkenvinduet.  Foto: Synnøve Sætrum

Nok ei helsereise er i gang. Endelig står jeg ved begynnelsen jeg alltid elsker. Alt plantes i denne dagen, og resten er framtid. En dag av gangen ! Nå er jeg her. Vertskapet skifter sengetøy i det andre soverommet til to nydelige unge damer fra "the big apple". Hyggelig å kunne utveksle noen fraser om landet. Jeg snakker kanskje ikke verdens beste engelsk, men mer enn godt nok til å bli forstått. Mange amerikanere er vant til denne boformen forstår jeg. Det lille kollektivet her er helt uproblematisk for meg. Skal man gjøre det litt rimeligere i Europa lønner det seg å dele bad og andre fasiliteter. På en eller annen uforklarlig måte kjennes det mer bofast. Når alle eiendeler befinner seg på et lager, og en egentlig ikke har noe hjem er det viktig med følelsen av tilhørighet og sinnsro akkurat der en er. Holdningen min avgjør alltid hvordan dagene et sted blir. Greier jeg være til stede i øyeblikket blir det bra. Kaver jeg med fortid og framtid kommer uroen sigende.  

Foto: Synnøve Sætrum

Det kjennes som jeg er landet her i denne byen ved Adriaterhavet. Hodet er med og opplevelsene kan komme godt blandet med roen ved tastaturet. I løpet av nattesøvnen er jeg kommet meg på plass i øyeblikket. Alt det triste som hender i politikken hjemme har fått et slør av distanse. Det er slitsomt å henge fast i det jeg ikke kan få gjort så mye med. Kanskje uforståelig for mange, men disse vedtakene og for ikke å snakke om holdningene som føres til torgs rammer meg som ufør. For meg er det personlig, jeg kjenner det på kroppen...Men, i dag og dagene som kommer har jeg besluttet at det ikke skal tappe energien min. Terapautens ord kommer til meg igjen: " Synnøve er den som har ansvaret for at Synnøve har det bra". Slikt høres kanskje langt ute ut, men har man smakt på det som heter depresjon og ikke vil bli værende i mørket fungerer slikt. 

Det handler "bare" om å huske det. 

 Foto: Synnøve Sætrum

Ok, nå er jeg her, i en liten hyggelig leilighet i Split. Fuglene vekket meg med sangen. 

Byen har kledd seg i blått og solskinn. Det er 19 i skyggen nå litt før ti noe som lover bra.

 I går fikk jeg vite at havet holder 23. Det har jeg tenkt å vandre langs og om det blir en dukkert vil tiden vise. Jeg aner ikke enda. Nabolaget her våkner mens jeg unner meg enda en sløv start og den tredje koppen kaffe. Jeg drikker vann som smaker utmerket direkte fra springen, mer enn to liter om dagen. Men, altså: Nå skal jeg av sted. Ut å kikke mer på denne nydelige lille byen. Batteriene til fotoapparatet er ladet. Jeg brukte deler av dagen i går til å finne en ny. Den jeg kjøpte i Luang Prabang var gått i stykker. Jeg brukte temmelig mange timer på å finne butikker for denslags utstyr, men da de omsider dukket opp lå de på rekke. Veldig billig var den ikke, men nå skulle jeg ha utstyr for alle fremtidige batterier. Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Synnøve Sætrum

Disse ordene fant jeg et eller annet sted jeg har glemt, men bruker dem som ord for dagen når det trenges :“Be a novice. Be a blank page. Be embryonic in your sense of yourself. You are just learning the steps. You are just starting out. It is okay to be stupid or blind or to not have the answers. It is okay to be wrong, to make mistakes, to fuck it all up. This is all part of the process of becoming. Of enlightenment. Of living.Love it all.The confusion. The mess. The raw, red rims of your eyes. Love the experience of being born. Love the experience of watching the old way of life die. Watch everything burn. Watch everything go. Don’t be afraid.»