04 april 2011

DEN SOM ROPER I SKOGEN....

Blåveis i Bertes, 4. april 2011. Foto: Synnøve Sætrum

Vi snakket om det i kveld over tekoppene vi venninnene, ja for vi gjør det noen av oss.
Engasjerer oss litt i verdenssituasjonen. Tar et bitte litt blikk opp fra egen navle.
Tenker en tanke utover vårens trege anmarsj, og det faktum at vi fant den første blåveisen i dag.
Store ting i det små, så hvorfor klage. Det går rette vegen. Og, man kan ikke holde den tilbake.
Det blir for lite å se akkurat i navleregionen, og ikke hører man noe heller.
Vi er jo norske for f..., så hva skal vi ellers klage på enn været?
Om en det er atskillig bedre med kuldegrader og snø enn radioaktiv stråling. Forurensning av samme slaget i havet. Elendighet av ufattelige dimensjoner i grunnvannet og så videre.
Det er jo så langt til Japan.
Mye lenger enn til våren.
Hmm...

 Hvor er det blitt av nyhetene fra Japan?
Grrrrr...
Har landet reist seg fra ruinene alt?
Hva gjøres for å hjelpe?
Får de hjelp de som skal ha hjelp?
Bortsett fra meldinger om kjernekraftverkskatastrofen er det nærmest tyst om resten.
Den tror vi heller ikke vi vet sannheten om før om mange år.
Og, det lille vi hører er svært urovekkende. All skitten ut i havet + + +.
Det er langt til Japan, men det handler likevel om situasjonen våre medmennesker befinner seg i.
Og, sånn sett også om et globalt økosystem. Det har vi felles, sånn om noen har glemt det.
 Vi med det sunne folkevettet lurer litt på hvorfor det er slik?
Hvem er det som styrer mediebildet slik?
Hva er det nå som manipuleres, og hvem er det som tjener på det?
Vi vil jo ikke tro at slik taushet er manipulert, men det er nå til å undres over.
Etter et par uker med bilder av de enorme bølgenes kraft da de slo inn over den nordlige delen av landet, på'n igjen og igjen så man drømte om det om nettene. Alle våkne timer.
Nærmest døgnet rudt fylt opp, og så blir det tyst. Tyst som i grava. Er det derfor?
At det er blitt så mange graver? Eller i det hele tatt så mange som bare er vekk. Skylt til havs eller begravet i ruiner kan man jo som kjent ikke si noe.
Og, de millioner av husløse har vel heller ikke tilgang til alle slags medier.
Så det blir et lite merkbart "rop om hjelp", og dessuten er jo dette folkeslaget så utrolig høflige og beherskede uansett hvor galt det er. Man kan jo for ekempel ikke forestille seg oss norske i en tilsvarende situasjon. Ikke i det hele tatt. Jeg mener, vi har jo ikke hatt et eneste felles traume på ganske mange tiår. Riktignok har FRP fått større oppslutning, men man kan vel neppe bruke denslags betegnelse om fenomenet.
Hva de kan komme til å stelle til for mer en en stakkar om de mot all formodning skulle komme til maktens tinder kan jeg derimot fint forestille meg. Ville nok bli, pent sagt, trasige greier for alle uten midler til å delta i det frie markedets mekanismer. Men, det var ikke det jeg skulle blogge om i kveld.

Har journalistene reist til Libya alle sammen, eller et annet sted? Hjem på ferie etter denslags traumatisering?
Er det slik å forstå?
Eller er det igjen det at jeg ikke begriper et kvidder?
Handler alt igjen om olje og våpen og penger og sånn?
Og, så er det dette med å brenne noens hellige bok enten den tilhører den ene eller den andre religionen.
Det er vel ikke særlig lurt.
Respektløst heter det med mitt vokabular.
Siden jeg tror på åndsfrihet som menneskerettighet.
Enhver er etter mine begreper fri til å ha sine egne overbevisninger enten det heter det ene eller det andre. Men, bare så det er sagt, så er ikke gale menneskers handlinger ei unnskyldning for å drepe uskyldige.

Ikkevold!
Ikkevold!
Ikkevold!
Ikkevold!
Ikkevold!
Ikkevold!

Min tiårige nevø kom med følgende kloke ord her om dagen:
"De snakker jo mer om hun Wenche Foss enn Japan og Gaddafi"...
Det sier sitt. Små gryter har også lokk, er det ikke så ?
Ikke at det ikke er trist når mennesker av det formatet forsvinner,
men hun ble da gammel og hadde hatt et usedvanlig liv. Satt varige gode spor for mange.

Alle spor kan neppe kalles det, men de settes likevel.
Hva slags spor setter en tyrann eller femten for mange?
Hva slags spor setter en krig eller hundre for mange?
Hva slags spor setter en atomkatastrofe eller tjue for mange?

Jeg vet ikke svarene, men den som roper i skogen får svar.
Eller var det kongler i munnen?

Synnøve Sætrum






Foto: Synnøve Sætrum

Velkommen mandag.
Ny uke for en tekstblogger.
Leser statistikken for Ytringsstedet og finner :
Norge 346, USA 186,Nederland 4 ,Tsjekkia 2 ,Bosnia-Hercegovina 1 ,Tyskland 1 ,Russland1 ,Sverige1 ,Singapore 1  og Slovenia 3.
Et internasjonalt sveip. Overflatesveip i grunnen. Vært i noen ytterst få av dem.
Men, kommer man ikke ut i verden kan verden komme inn...
Antakelig er ikke YTRINGSSTEDET  lest fra "perm til perm", men det er nå litt snål lesing for meg likevel.
Jeg blir litt nysgjerrig på hva som gjemmer seg bak oppslagene.
Ser for meg ei lang rekke muligheter.
Fantasien er det jo lite galt med her i gården. Kan det være noe annet enn vanlig internett-surfing?
(Tenker på den typen der man roter seg "langt vekk" fra det opprinnelige.) 
Noen ganger søker man jo ord og "roter" seg langt utpå vidotta. 
I grunnen kan det være litt spennende om man har tid til det. 
Jeg har vært innom en del blogger utaskjærs jeg også,
 uten nevneverdige anstrengelser for å forstå det minste kvidder.
Kikket litt på fotografier og sånn kanskje, og så har det blitt med det.
Internett kan være veldig underholdende.
Nyttig også. Forstod det for første gang på ordentlig da arvingen var utvekslingselev i Brasil.
Det å kunne nå fram over chat til andre siden av kloden.
Mange år er gått siden den gang,
men jeg glimtet potensialet uten at jeg den gangen hadde noen begreper om for eksempel blogging.
Er ikke sikker på om det fantes den gangen.
Jeg husker det faktisk ikke. Mange steder kan jo ikke bloggeren vise identiteten sin i fare for å bli fengslet. Ikke alle steder er ordet fritt. Selv ikke på internett, men potensialet er enormt.
Det har jo også vist seg nå under alle opprørene som har vært, som i Egypt for eksempel.
Siden har jeg reist en del selv, og sett nytten av internettet.
Venner har vært og befinner seg rundtomkring på kloden. Hyggelig måte å få kontakt fort da.
Det finnes alltid en internettkafe i nær sagt den mest avsidesliggende avkrok om man trenger tilgang.
Fint sted å treffe andre reisende når man er alene ute i verden også.

Vel, det er mandag morgen. Vind og sol. Jeg har delvis satt meg til i kroken utenfor. Men, selv her er det litt "windy" så jeg tenker meg nedover i terrenget. Til Lund. Ut mot havet.

'Det samme havet hvorTokyo Electric Company dumper 15 000 tonn radioaktivt avfall nå om dagen. Det henger i hop havet.Selv om det er langt unna bekymrer det meg. Ekspertene sier slikt vil oppløses, eller brytes ned ganske så fort. Men, hva blir konsekvensene før den tid spør nå jeg?
Det hevdes fra den kanten at de ikke har noe valg. Stemmer det spør nå jeg? Er det ikke slik at man alltid har et valg? Uansett, jeg er ikke optimist hva kjernekraft angår. Tvert i mot. Tror heller ikke vi ser annet enn bare overflaten av denne katastrofen. Antakelig er det mye vi vanlige aldri får vite.
Akkurat her får vi ennå ikke radioaktivitet i vannet, så vidt vi vet, men derimot bly. I alle fall vi som ikke har spill nytt utstyr rundtomkring på kjøkkener og bad. Det hoper seg opp. I grunnen så er det vel slik at man dør av å leve. Farlig er det. Dødelige er vi. Men, det er for meg likevel et tankekors at noen kan sitte og bestemme hvor mye farlige greier de utsetter oss maktesløse for. Enten det handler om radioaktivitet, giftig avfall av alle slag, stråling av alle slag (mobiler og trådløse nettverk og sånn...jeg lurer på hva vi ikke får hvite om skadevirkningene av det..sikkert ikke lite), bivirkningene av medisinene vi tar, tilsettingsstoffer i det vi spiser og drikker. . . Etc. etc... Listen blir uendelig om jeg fortsetter.
Så kan man snakke om menneskesyn og manipulering av alle slag i tillegg.
Økonomiske utnyttersystemer.
Krig.
Voldtekter.
Diktatur.
Tortur.
Overgrep.
Og så videre. Og så videre. Og så videre.
 Reine "lystseilasen" en litt tidlig vårmorgen.
Det var ikke det jeg skulle skrive om, ikke noe av det, men det var det det ble etter en bitteliten runde internett-nyheter.
Sånn kan det gå...

Men: Snøen er nesten vekk utenfor døra.
Utenfor stuevinduet er det enda et gjerde på en meter.
Likevel vet jeg at himmelen alltid finnes over meg, og de små maurstiene under. 
Det er ett som er sikkert, våren er ikke til å stoppes. Den sloss med nebb og klør nå. Også her i høyden. Kan rett og slett ikke holdes tilbake.
Fuglene "komper" til.
Det er en fryd.


Synnøve Sætrum