Foto: Synnøve Sætrum

Velkommen mandag.

Ny uke for en tekstblogger.

Leser statistikken for Ytringsstedet og finner :

Norge 346, USA 186,Nederland 4 ,Tsjekkia 2 ,Bosnia-Hercegovina 1 ,Tyskland 1 ,Russland1 ,Sverige1 ,Singapore 1  og Slovenia 3.

Et internasjonalt sveip. Overflatesveip i grunnen. Vært i noen ytterst få av dem.

Men, kommer man ikke ut i verden kan verden komme inn...

Antakelig er ikke YTRINGSSTEDET  lest fra "perm til perm", men det er nå litt snål lesing for meg likevel.

Jeg blir litt nysgjerrig på hva som gjemmer seg bak oppslagene.

Ser for meg ei lang rekke muligheter.

Fantasien er det jo lite galt med her i gården. Kan det være noe annet enn vanlig internett-surfing?

(Tenker på den typen der man roter seg "langt vekk" fra det opprinnelige.) 

Noen ganger søker man jo ord og "roter" seg langt utpå vidotta. 

I grunnen kan det være litt spennende om man har tid til det. 

Jeg har vært innom en del blogger utaskjærs jeg også,

 uten nevneverdige anstrengelser for å forstå det minste kvidder.

Kikket litt på fotografier og sånn kanskje, og så har det blitt med det.

Internett kan være veldig underholdende.

Nyttig også. Forstod det for første gang på ordentlig da arvingen var utvekslingselev i Brasil.

Det å kunne nå fram over chat til andre siden av kloden.

Mange år er gått siden den gang,

men jeg glimtet potensialet uten at jeg den gangen hadde noen begreper om for eksempel blogging.

Er ikke sikker på om det fantes den gangen.

Jeg husker det faktisk ikke. Mange steder kan jo ikke bloggeren vise identiteten sin i fare for å bli fengslet. Ikke alle steder er ordet fritt. Selv ikke på internett, men potensialet er enormt.

Det har jo også vist seg nå under alle opprørene som har vært, som i Egypt for eksempel.

Siden har jeg reist en del selv, og sett nytten av internettet.

Venner har vært og befinner seg rundtomkring på kloden. Hyggelig måte å få kontakt fort da.

Det finnes alltid en internettkafe i nær sagt den mest avsidesliggende avkrok om man trenger tilgang.

Fint sted å treffe andre reisende når man er alene ute i verden også.

Vel, det er mandag morgen. Vind og sol. Jeg har delvis satt meg til i kroken utenfor. Men, selv her er det litt "windy" så jeg tenker meg nedover i terrenget. Til Lund. Ut mot havet.

'Det samme havet hvorTokyo Electric Company dumper 15 000 tonn radioaktivt avfall nå om dagen. Det henger i hop havet.Selv om det er langt unna bekymrer det meg. Ekspertene sier slikt vil oppløses, eller brytes ned ganske så fort. Men, hva blir konsekvensene før den tid spør nå jeg?

Det hevdes fra den kanten at de ikke har noe valg. Stemmer det spør nå jeg? Er det ikke slik at man alltid har et valg? Uansett, jeg er ikke optimist hva kjernekraft angår. Tvert i mot. Tror heller ikke vi ser annet enn bare overflaten av denne katastrofen. Antakelig er det mye vi vanlige aldri får vite.

Akkurat her får vi ennå ikke radioaktivitet i vannet, så vidt vi vet, men derimot bly. I alle fall vi som ikke har spill nytt utstyr rundtomkring på kjøkkener og bad. Det hoper seg opp. I grunnen så er det vel slik at man dør av å leve. Farlig er det. Dødelige er vi. Men, det er for meg likevel et tankekors at noen kan sitte og bestemme hvor mye farlige greier de utsetter oss maktesløse for. Enten det handler om radioaktivitet, giftig avfall av alle slag, stråling av alle slag (mobiler og trådløse nettverk og sånn...jeg lurer på hva vi ikke får hvite om skadevirkningene av det..sikkert ikke lite), bivirkningene av medisinene vi tar, tilsettingsstoffer i det vi spiser og drikker. . . Etc. etc... Listen blir uendelig om jeg fortsetter.

Så kan man snakke om menneskesyn og manipulering av alle slag i tillegg.

Økonomiske utnyttersystemer.

Krig.

Voldtekter.

Diktatur.

Tortur.

Overgrep.

Og så videre. Og så videre. Og så videre.

 Reine "lystseilasen" en litt tidlig vårmorgen.

Det var ikke det jeg skulle skrive om, ikke noe av det, men det var det det ble etter en bitteliten runde internett-nyheter.

Sånn kan det gå...

Men: Snøen er nesten vekk utenfor døra.

Utenfor stuevinduet er det enda et gjerde på en meter.

Likevel vet jeg at himmelen alltid finnes over meg, og de små maurstiene under. 

Det er ett som er sikkert, våren er ikke til å stoppes. Den sloss med nebb og klør nå. Også her i høyden. Kan rett og slett ikke holdes tilbake.

Fuglene "komper" til.

Det er en fryd.

Synnøve Sætrum