DEN SOM ROPER I SKOGEN....

Blåveis i Bertes, 4. april 2011. Foto: Synnøve Sætrum

Vi snakket om det i kveld over tekoppene vi venninnene, ja for vi gjør det noen av oss.
Engasjerer oss litt i verdenssituasjonen. Tar et bitte litt blikk opp fra egen navle.
Tenker en tanke utover vårens trege anmarsj, og det faktum at vi fant den første blåveisen i dag.
Store ting i det små, så hvorfor klage. Det går rette vegen. Og, man kan ikke holde den tilbake.

Det blir for lite å se akkurat i navleregionen, og ikke hører man noe heller.
Vi er jo norske for f..., så hva skal vi ellers klage på enn været?
Om en det er atskillig bedre med kuldegrader og snø enn radioaktiv stråling. Forurensning av samme slaget i havet. Elendighet av ufattelige dimensjoner i grunnvannet og så videre.
Det er jo så langt til Japan.
Mye lenger enn til våren.
Hmm...

 Hvor er det blitt av nyhetene fra Japan?
Grrrrr...

Har landet reist seg fra ruinene alt?
Hva gjøres for å hjelpe?
Får de hjelp de som skal ha hjelp?
Bortsett fra meldinger om kjernekraftverkskatastrofen er det nærmest tyst om resten.
Den tror vi heller ikke vi vet sannheten om før om mange år.
Og, det lille vi hører er svært urovekkende. All skitten ut i havet + + +.
Det er langt til Japan, men det handler likevel om situasjonen våre medmennesker befinner seg i.
Og, sånn sett også om et globalt økosystem. Det har vi felles, sånn om noen har glemt det.

 Vi med det sunne folkevettet lurer litt på hvorfor det er slik?

Hvem er det som styrer mediebildet slik?
Hva er det nå som manipuleres, og hvem er det som tjener på det?
Vi vil jo ikke tro at slik taushet er manipulert, men det er nå til å undres over.

Etter et par uker med bilder av de enorme bølgenes kraft da de slo inn over den nordlige delen av landet, på'n igjen og igjen så man drømte om det om nettene. Alle våkne timer.
Nærmest døgnet rudt fylt opp, og så blir det tyst. Tyst som i grava. Er det derfor?
At det er blitt så mange graver? Eller i det hele tatt så mange som bare er vekk. Skylt til havs eller begravet i ruiner kan man jo som kjent ikke si noe.

Og, de millioner av husløse har vel heller ikke tilgang til alle slags medier.

Så det blir et lite merkbart "rop om hjelp", og dessuten er jo dette folkeslaget så utrolig høflige og beherskede uansett hvor galt det er. Man kan jo for ekempel ikke forestille seg oss norske i en tilsvarende situasjon. Ikke i det hele tatt. Jeg mener, vi har jo ikke hatt et eneste felles traume på ganske mange tiår. Riktignok har FRP fått større oppslutning, men man kan vel neppe bruke denslags betegnelse om fenomenet.

Hva de kan komme til å stelle til for mer en en stakkar om de mot all formodning skulle komme til maktens tinder kan jeg derimot fint forestille meg. Ville nok bli, pent sagt, trasige greier for alle uten midler til å delta i det frie markedets mekanismer. Men, det var ikke det jeg skulle blogge om i kveld.

Har journalistene reist til Libya alle sammen, eller et annet sted? Hjem på ferie etter denslags traumatisering?

Er det slik å forstå?

Eller er det igjen det at jeg ikke begriper et kvidder?

Handler alt igjen om olje og våpen og penger og sånn?

Og, så er det dette med å brenne noens hellige bok enten den tilhører den ene eller den andre religionen.

Det er vel ikke særlig lurt.

Respektløst heter det med mitt vokabular.

Siden jeg tror på åndsfrihet som menneskerettighet.

Enhver er etter mine begreper fri til å ha sine egne overbevisninger enten det heter det ene eller det andre. Men, bare så det er sagt, så er ikke gale menneskers handlinger ei unnskyldning for å drepe uskyldige.

Ikkevold!

Ikkevold!

Ikkevold!

Ikkevold!

Ikkevold!

Ikkevold!

Min tiårige nevø kom med følgende kloke ord her om dagen:
"De snakker jo mer om hun Wenche Foss enn Japan og Gaddafi"...
Det sier sitt. Små gryter har også lokk, er det ikke så ?
Ikke at det ikke er trist når mennesker av det formatet forsvinner,
men hun ble da gammel og hadde hatt et usedvanlig liv. Satt varige gode spor for mange.

Alle spor kan neppe kalles det, men de settes likevel.
Hva slags spor setter en tyrann eller femten for mange?
Hva slags spor setter en krig eller hundre for mange?
Hva slags spor setter en atomkatastrofe eller tjue for mange?

Jeg vet ikke svarene, men den som roper i skogen får svar.
Eller var det kongler i munnen?

Synnøve Sætrum