Å være uføretrygdet og reise på første klasse...

"Når du sier ja til det som er,

vil det alltid være nok.

Ingenting må legges til.

Ingenting må trekkes fra.

Det som er, er alltid nok."
(TVB)

 

I går kveld var jeg sammen med gode venner, noe som alltid gir gode samtaler og endel refleksjoner. Sammen med venner av det slaget finnes mye godt, blant annet det jeg kaller for "speilet".

Vi kom inn på dette med forventninger til oss selv og livet, og om å øve seg på "å reise førsteklasses".

Jeg kjente det i magen og med en eneste gang tenkte jeg "det er du dårlig til, veldig dårlig", jeg gikk ikke på noen måte i stykker, men kjente det stikket som smerter sjelelig.

Eller sagt på en annen måte:
Det gikk rett hjem i mitt ganske gode, men dog ikke helt førsteklasses eller alltid supersterke selvbilde. For jeg plages av og til med mine brustne forventninger til meg selv og hva livet mitt skulle bli. Jeg sleit buksebaken på lesesalene i årevis. Høyere utdanning og astronomisk gjeld i statens lånekasse. Hva visste vel jeg om at helsa skulle peke nese til meg lenge før jeg fylte fem tiår... For "å reise på første klasse" handler ikke om penger eller prestisje, men om hva jeg forventer meg av menneskene rundt meg, og om hvordan de ser på og behandler meg.

Hva jeg aksepterer og hva jeg tar uten å mukke.

For:
 "Jeg kan jo ikke forvente noe annet sånn som jeg er, og ingen kan da være glad i eller endra mindre elske meg sånn som jeg er"... Hvor usynlig og unseelig og lite verd jeg klarer å betrakte meg selv på en skala fra null til hundre, og hva konsekvensene blir av det? Klappe seg selv på skuldra og være god og bra nok er det slett ikke snakk om i det stemningsleiet der.
Spark langt under beltestedet er mer stilen og saken.

Noen ganger er jeg veldig på sporet "det er ikke så farlig med meg, jeg kan bare sitte her jeg".
Offeret! Det er et vondt sted å være. Nedverdigende, men det finnes slike steder i tanken.

Plenty med rom for den som vil bruke livsdagen til å boltre seg i den grøfta.

Så det der med å øve seg på "å reise førsteklasses" falt helt i smak.
Blir helt sikkert litt av hvert under vegs, men jammen er det verdt utprøving på alvor.
Med metaforet til hjelp skal jeg øve meg på den viktige delen av livet. Her kreves ingen penger eller annet, bare mot til å ta seg selv på alvor og ha forventninger om å bli respektert og elsket for akkurat den jeg er. Det blir ikke lett, det kommer garantert til å koste, men jeg har bestemt meg for å teste det ut og å vokse på det. Erkjennelsen av at jeg automatisk setter meg bakerst i godsvogna er verdt å gjøre noe med. Revolt! Endring! Jeg ønsker jo ikke å reise sånn, jeg ønsker reise godt.

Når man er uføretrygdet, eller uførepensjonist for å være helt presis, er man stigmatisert.
Det kan det vel ikke være noen som helst tvil om.

Og, i disse tider er massemediene fulle av det.
Høyrekreftene i samfunnen snakker om "trygdefellen" og mye annet p....
Underforstått "pariakasten" som bare er "samfunnet til byrde".
Glemt er det at uføretrygden er velferdssamfunnets skinnende gullmedalje. Ingen må ut i skogen for å dø, eller bo på fattighjem drevet på almisser fra øvrigheta. I alle fall er det enda slik i Norge.

Her er det om å holde Siv J. og andre fra makttaburettene, og opprettholde verdighet for syke mennesker.(Jeg snakker ikke om resten av verden og fattigdomsproblemet selv om det opptar meg mye.)Det er nesten så det sies: "Kan de ikke bare ta seg sammen, og komme seg i jobb".

Mens det vises til at så så mange prosent skulle kunne ønsket seg arbeid, i alle fall i gode perioder sykdomsmessig. Jeg tilhører ikke denne lille gruppen. Derimot befinner jeg meg i den gruppen som har fått et bedre liv nettopp fordi jeg ikke må arbeide mer. Jeg er ikke blitt rik, kommer ikke til å bli det, men jeg har et liv som pr. i dag er mye bedre enn det jeg hadde mens jeg hang i stroppen.

Pr. i dag har jeg fred og forutsigbarhet i livet mitt. Jeg har akseptert ståa, og når det nå først er blitt som det er blitt så tillater jeg meg å være glad for bare å være, bare å leve. Ha det godt.
Være takknemlig for at jeg slipper alt som kunne vært så mye mye værre om jeg var født et annet sted på kloden. Man snakker nå om "den nordiske samfunnsmodellen" over hele verden.

For oss som er syke, eller uten arbeid er det vel neppe særlig tvil om at vi er glade for den. Jeg er også glad for at jeg har et sted og bo, om enn det ikke er det største i Norge om jeg sammenligner meg med resten. Det er jeg sluttet med, for da  "reiser jeg langt fra på første klasse". Da gjør jeg meg mindre enn, og dårligere enn, og kan ikke vise til noen form for suksess. Målt i kvadrat og materielt gods. For meg fungerer det mye bedre å sammenligne meg med meg selv, og hvordan det har vært da alt var meget værre enn nå. Mye sitter i holdnigene mine og dine. Først og fremst de som handler om meg selv, men også hva du synes om kronikere.

Når jeg sier er pensjonist blir jeg ofte stilt spørsmålet:

Hvordan får du dagene til å gå?

Er det ikke trist?

Vel, det første spørsmålet forstår jeg ikke lenger.

Tiden den går den, eller kommer , alt etter hvordan man ser det.

Men, for meg var det i alle fall sånn at jeg ble syk, og var det som da het "tidsbegrenset ufør" gjennom flere år. Siden jeg er kroniker innså jeg etter hvert at det var denne vegen det bar, så jeg var ikke uforberedt, og jeg fikk øvet meg grundig på ikke å være i jobb. Jeg øvde og øvde på det som heter "bare å være". Så da jeg omsider ble erklært varig ufør kom det ikke som noe sjokk.

Jeg hadde lenge  sett hvor høna sparka...Tiden fyller jeg hver eneste dag. Det er ikke noe problem. Forskjellen på meg og den yrkesaktive er antakelig bare tempoet i hverdagen. Alt her i gården går mye roligere for seg enn da jeg hang i klokka. Tid er vesentlig i dette med å bli "satt ut".

Hva det andre spørsmålet angår er det å si, at jo, det er jo trist at ikke helsa holder.
Det er trist at jeg for min del slet buksebaken på universiteter og høgskoler gjennom mange år og ikke får brukt alle kunnskapene mine aktivt hver eneste dag. Lenge så jeg ikke land, og var veldig langt nede på grunn av realiteter. Selvsagt var det vanskelig å akseptere at det man sleit for, og trodde på gjennom hele det unge livet ikke ble som tenkt. Og, det var ille å måtte "forsvare" seg rundtomkring.Ikke skulle man måtte det, ei heller forklare noe som helst for noen.
"Rullene" man er gjennom før situasjonen er blitt "varig ufør" er mer enn nok.

Man kan ikke kjøpe seg diagnoser i Norge, og takk for det.
På den andre siden: Kunnskap kan ingen ta fra meg, den blir ikke borte selv om skroget skranter. Tvert imot beriker den min sjel. Det er alltid noe å fortsette med på den vegen.
Heldigvis er det ikke ulovlig å være nysgjerrig og søkende selv om en er ufør.

Det andre triste er akkurat det med dette "er det ikke trist".
Jo da, jeg er relativt ung enda, og utenfor arbeidsliv.
Jeg ser den, særlig sett fra den yrkesaktives ståsted.
Og, fra den synsvinkelen at jeg ønsket meg et yrkesaktivt liv.

Men det handler om å godta livet som det er, og når det nå er som det er:
Nei, det er ikke trist! Det er mitt liv. Jeg lever, og har det bra med det.

Nærmest et tabu å si akkurat det, og jeg kjenner jeg er redd for at noen skal bruke ordene som argument for å fjerne velferdsstatens gullmedalje. Å bli misforstått dit hen at det var det jeg ønsket meg hele tiden, og så videre. Det er nemlig utrolig hva jeg har fått høre gjennom de siste årene.
 Siden jeg har levd ei god stund, og ellers er et høyere utdannet menneske er jeg klok nok til se mekanismene. Menneskene sparker nesten alltid nedover i stedet for å rette aggresjon for hva det nå enn måtte være oppover mot maktens taburetter. Ekkelt, men helt vanlig.

Så spørs det da. Skal et menneske som jeg bøye nakken, snike meg langs gatehjørnene etter mørkets frambrudd, og betrakte meg som sykdom og diagnoser og ikke noe annet?
 Eller skal jeg rette ryggen, se folk i øynene og være et helt menneske så lenge jeg lever?
Har jeg som uførepensjonist mistet retten til å være glad i, og stolt av meg selv akkurat som jeg er?
Eller er det en menneskerett å være fri til å møte dagene med mot og tilfredshet, selv om en ikke forble innenfor rammene av "det normale"?

Fortsette å tro på ei framtid, legge tiden som har gått bak meg.
Elske de gode menneskene jeg har i tilværelsen min, og være takknemlig for dem.
For det som er er alltid nok.

Kan jeg tørre tillate meg å si:
Jeg har det godt, uten å bøye nakken under skammen samtidig?

Er det umoralsk å skrive en tekst om dette her?

Tillate seg å ta bladet fra munnen og si det som jeg opplever det, være som jeg er.
Rette den uføre ryggen min og reise gjennom livet på førsteklasses sete, noe alle mennesker skulle kunne. Uavhengig av kjønn, religioner, økonomi, eiendeler, diagnoser osv. osv.

Jeg har fått en oppgave for 2011. Hurra!
Skal komme tilbake med mer seinere. Blir artig utfordrende!Det handler ikke om hva man har, men hvem man er. Og: Et menneske, er et menneske, er et menneske, er et menneske.

Synnøve Sætrum