04 oktober 2011

HØST

Foto: Synnøve Sætrum


 Tiden er relativ.
Tiden er reell.
Tiden er.
 Det vet den som har forsøkt få den til å gå i påvente av noe stort,
eller ønsket dens ene gyldne time inn i evigheten.
Levende er lik tid.  
Alle dagene.
 Ideene og kreftene følger med dem, og de overlever forgjengeligheten udiskutabelt og alltid.
Kjærligheten og lykken som motivasjon for livsdagen.
Evig nå med dette på plass liksom...
Eller liksom og liksom fru Blom.

Sånn er vi skrudd sammen enten vi fødes i det 'minste, beste og rikeste' landet i verden eller i 'slummen' et eller annet helt annet sted på jorda.
Allting er forskjellig, men det er utenpå sies det.
 Dersom det er riktig handler muligens livet om å ha det så godt som mulig så lenge det varer,
 og om inderlig å ønske det så må.
Om så gjør det absolutt ingenting sier jeg til meg selv.
 Absolutt ingenting.

Som ungt menneske forstod man ikke alt man forstod, men tenkte det ville bli tid nok.
Et heldig barn lik meg lever med gode voksne og er fryktløst for voksenlivet.
Når man er barn går tiden sakte, så den synes stor og lang og nok.
Barnet bare er, og er det godt nok.

Pubertetens følelsesras og store oppvåkning kastes på deg.
 Aner ingenting mens du formes for resten av livet.
Etter fomlende tilblivelse møter du eros og den store beven. 
Skal vi være sammen i verden vi to?
Veiene skilles, men du trodde du skulle glemme...
Tiden leger alle sår, tro det eller ei, sa de gamle.
Alle sår heles ikke i evighet.
Likevel tror du:
Tid nok.
Tornerose sov da også i hundre år, ikke sant? 

Hun som tror seg evig dømt til den store magen i 7. måned savner det store perspektivet.
Litt seinere gir en liv, og tiden forandrer seg til et evig før og etter.
Alt forandres til et etter.
Det største mysteriet og underet av alle rokker alt.
I 'etterbyrden' følger den første angsten og refleksjoner om slutten og begynnelsen. 
Nei, slå det nå fra deg, det er så lenge til!

Dessuten kunne du  røyke og drikke litt til, for statisktisk sett skulle det mer til for utvikling av både det ene og det andre. Er du blant de statistisk heldige har du tid nok. Du aner ikke noe om standardavvik og andre finurligheter. Statistikkens forsøk på å fange virkeligheten gjelder ikke deg.
 Ikke så viktig med oppkjøp av eiendom og annet. Kunne skje senere det med etablering og sånn.
 Tid nok.
Dessuten var det jo det der med utdanning og karriære.
Du gjorde ditt mens tida du hadde nok av kom og gikk.
 Det ordner seg - det er tid nok!

Kjærligheten da?
Det fantes mangslags av den.
Noe stod man i, annet gikk i stykker.
Få og forlate, forlate og få.
Så lenge troen på mange kjærligheter finnes er der tid nok.
Tid nok..

Så en dag ser du søsteren din vinterblek og smal i svømmehallen.
Først kjenner du ikke det litt aldrende mennesket, og grundig granskende blikk for eget speilbilde følger. Hvor ble de siste ti årene av? Er det du som fortsatt bor i denne kroppen?
Hvem er egentlig du, begynner du kanskje å spørre deg selv?
Og, så oppdager du at det er blitt høst.
Tiden går fort fram til vinteren.

Tid nok?

Synnøve Sætrum




Høstelegi

Det stiger i kvelden en sær melodi:
      Sommeren dør.
Og vindene blander sin tone deri:
"Din solstund er omme, din blomstring forbi
      under de øde stjerner.

Vi hvisker det ut mot den grådige natt:
       Sommeren dør.
Din rus er til ende, din drøm er bedrat;
i sne skal du segn, - forlatt, forlatt
       under de øde stjerner.

Vi strømmer som ånde fra frostmørkets pol:
      Sommeren dør.
Dens lys brenner ned. Hyasint og fiol
blir muld og forgår med den synkende sol
       under de øde stjerner.

Vi suser i fallende bladers rad:
       Sommeren dør.
Hva er du vel mer enn et skjelvende blad
som faller når sommeren stanser sitt kvad
       under de øde stjerner?

Vi isner din leende ungdom ihjel:
       Sommeren dør.
Vi hvirvler det inn under høstens hæl
og ånder Nirvanas pust i din sjel
       under de øde stjerner.

Bered deg til møtet med høstnattens vind!
      Sommeren dør.
Nu ruller en vinter i verden inn;
inatt må du herde ditt sinn, ditt sinn
        under de øde stjerner."

Andre Bjerke
"Salige er uvirksomhetens timer, ti da arbeider vår sjel".
Egon Friedell