Sånn kan det gå!

4. august 2011  Foto: Synnøve Sætrum

Hvor blir valgkortet til dette mennesket av?

Snart er det valgdag, og jeg skal være på reise.

Stemmeretten min skal jeg bruke.
Har alltid ment den er en av demokratiets grunnsteiner.

Nå, etter at smellene har stilnet mener jeg det enda sterkere enn før.

Jeg er priviligert, jeg lever og det et sted hvor man har et valg.
Ikke bare på valgdagen, men ellers også.
Valget som handler om å se på og møte medmenneskene i tillit i stedet for grunnleggende frykt eller mistro. Jeg har et liv i et lite land der jeg kan leve i frihet, uten hungersnød eller med risiko for å bli fengslet for mine fredelige ytringer.
Det er en luksus å kunne kjenne på hvordan det er å bare være.

Lufta er klarere enn på lenge.

Varsler om den kommende høsten.

Vinteren er her snart.

Ok, panikk er det ikke om å gjøre få enda,

men jeg husker jeg fotograferte første snøfallet 24.oktober i fjor.

Regnet fortsetter å tømme seg i bøtter over landskapene.

Ingen solbrenthet, bare blåhvit vinterhud.

Heldig er den som kan se fram til uker under solen.

Bare sitte der og betrakte edderkoppens terasse over den lys aprikose veggen.

Nyte sirissenes spill, svak solgangsbris og sølvgrønne oliventrær,
 mens en flott fyr passerer forbi på gata.
Han har tatovering av bjørn med slange tvinnet rundt seg.
Gapende mot hverandre de to. 

Det gir tanker om en ungdomsforelskelse langt mot nord. 

Skinnjakke og krøllete mørkt hår. 

Tankene i fri flyt under pannen.

De løsner lik dønningene mot stranda der nede i Egeerhavet.

Man kan bare slippe  kontrollen enten de varsler tristessen eller gleden, spøken, skjemtet,
melankolien eller gravalvoret.
Leve det rike livet mens dagene bare blir borte og solen stadig forsvinner i havet.

Nyte "the power of now".

I Norge kan jeg ikke finne ordene for fargen på havet som speiler seg for mitt indre øye.
De er kun tegn for assur og sola mellom palmebladene, eller meltemien.
Petunia store som trær.
Lyden av en scooter som kjører vekk.
Jeg erindrer damen som satt ved nabobordet .
Hun var veldig tynn og veldig hvit.
Hadde et blått skjerf rundt halsen.
Leste.
Kanskje hun er syk, eller bare engelsk husker jeg jeg tenkte.
Siste reis ?
Og, så minnet jeg meg selv på at hver eneste dag kan være siste reis for oss alle.

Hva vet vi om morgendagen egentlig?
Følelsen finnes ikke i ordene. Heller ikke kan de fange tiden.

Det var i Molivos alt det der.
På en taverna ved havet.
Jeg satt der under den lille byen som ikke har kirker i framskutte posisjoner.De er mer diskrete.
Man ser bare noen får klokketårn i gult eller mur.
Molivos er vidunderlig murerhåndtverk på verdensarvslista.
Teracotta ispedd rødt, purpur, mint, gult, aprikos, grønt og blått.
Den lille byen som henger i skråningen kler fargene sine.
En greker fortalte meg at småbyens vedtekter fastslår at alt skal være som det er.

Det er et vidunderlig sted.
Likevel valgte "The schoolmistress with the golden eyes" selvmordet nettopp der.
Etter sigende drevet av et knust hjerte åtti år gammel.

Følelsene forandrer seg ikke.

Håpløse romantikere, som undertegnede, tror sånt er mulig.

Kjærlighetens kraft ufattelig, for den bare er når den er.

Noen ganger må man streve for å kunne si det en bare vil si:

Ikke vær redd elskede, selv om du blir gammel elsker jeg deg.

Blir du syk skal jeg trøste deg, og ingenting skal noensinne være forbi.

I navlebeskuelsen finnes kjærligheten som bare vil kjærligheten.

Ikke i ordene, og slett ikke dem som handler om savnede valgkort og bruk av stemmeretten.

Sånn kan det gå!

Synnøve Sætrum

Hverdagslykke og usakligheter..

Gjøre seg liten i senga mi i mørket... Foto: Synnøve Sætrum

Bank.Bank.Bank.

Nabojenta kommer og spør om jeg vil ha en muffins.

En hun og moren baker til bursdagen om to dager.

To fluer i en smekk og så ble det til hverdagslykke for både henne og meg.

Castor hadde lyst til å rase, han skjønner ikke ennå helt det der med den hoppinga.

At han er så stor til å være så liten.

Det er mange som er litt redde for boxere.

Jeg kan forstå det om man bare ser på fjestet, størrelsen og hopp og sprett...

Opp vil han og nafse etter øreflippen. Hundespråket er jo sånn.

Det er ikke så greit for den som er liten og fremmed, og uforberedt på den voldsomme begeistringa.

Men, vi finner ut av det.

Forklarer og stikker hånda langt nedi halsen på han for å vise at han er ufarlig.

Det blir sånn ro at hun forteller hun sparer til mini-pc.

Den skal tidlig krøkes, eller er det ikke sånn det er?

Ok, så ringer hustelefonen og jeg må ta den.

Farvel til barnet og hallo til telefonselgeren.

Fra den gode eksistensen over en muffins til den heller mangelfulle rundt tilbud på saker og ting jeg over hodet ikke har bruk for.

Ikke er det noen intellektuell stimuli i ny hastighet på breibåndet.

Eksistensen er helt grei med det tempoet både jeg og dataen har.

Dessuten er jo planen å reise bort, og bli der lenge.

Så da så.

Ingen ide å inngå nye forpliktelser noe som helst sted.

Den første runden med vaksiner er tatt,

og jeg er begynt å forstå at jeg skal til himmelstrøk jeg bare kjenner i teorien.

I dag er jeg forsøkt skremt fra å reise til Thailand.

"Kriminaliteten har økt trehundre ganger, og thaidamene er utkonkurrert av vakre russerinner", var utsagnet.  Forsøkte meg på litt konstruktiv diskusjon, men det kunne jeg bare glemme i det selskapet. Han fyrte videre med at " femti prosent av thailandske menn er fyllefanter og voldelige". Saklighet på høyt nivå. Så sa jeg noe om at det sikkert ikke kalles smilets land av de grunnene, og at budhismen er en fredelig religion, og at jeg i grunnen tiltrekkes litt av den.

Dessuten er jeg mange ganger fortalt at landet er variert og vakkert, og rikt på ulike folkegrupper.

Maten skal være skjønn, og livet i havet et eventyr. For ikke å glemme klimaet da.

Jeg forsøkte komme inn med noe om negativ stigmatisering og sånn, men nei.

Regla gikk enda et par tre ganger.

Gjett tre ganger om jeg ble matt?

Det var det der med kunnskapsbasert diskusjon.

Det der med ikke å slå hverandre i hodet med usanne stigmata!

Kan ikke noe for det, men det er det jeg tenker på nå når høstkvelden stunder mot høstnatt.

Jeg hører ikke noen ulver, men tenker likevel på dem.

Synnøve Sætrum