Hverdagslykke og usakligheter..

Gjøre seg liten i senga mi i mørket... Foto: Synnøve Sætrum

Bank.Bank.Bank.

Nabojenta kommer og spør om jeg vil ha en muffins.

En hun og moren baker til bursdagen om to dager.

To fluer i en smekk og så ble det til hverdagslykke for både henne og meg.

Castor hadde lyst til å rase, han skjønner ikke ennå helt det der med den hoppinga.

At han er så stor til å være så liten.

Det er mange som er litt redde for boxere.

Jeg kan forstå det om man bare ser på fjestet, størrelsen og hopp og sprett...

Opp vil han og nafse etter øreflippen. Hundespråket er jo sånn.

Det er ikke så greit for den som er liten og fremmed, og uforberedt på den voldsomme begeistringa.

Men, vi finner ut av det.

Forklarer og stikker hånda langt nedi halsen på han for å vise at han er ufarlig.

Det blir sånn ro at hun forteller hun sparer til mini-pc.

Den skal tidlig krøkes, eller er det ikke sånn det er?

Ok, så ringer hustelefonen og jeg må ta den.

Farvel til barnet og hallo til telefonselgeren.

Fra den gode eksistensen over en muffins til den heller mangelfulle rundt tilbud på saker og ting jeg over hodet ikke har bruk for.

Ikke er det noen intellektuell stimuli i ny hastighet på breibåndet.

Eksistensen er helt grei med det tempoet både jeg og dataen har.

Dessuten er jo planen å reise bort, og bli der lenge.

Så da så.

Ingen ide å inngå nye forpliktelser noe som helst sted.

Den første runden med vaksiner er tatt,

og jeg er begynt å forstå at jeg skal til himmelstrøk jeg bare kjenner i teorien.

I dag er jeg forsøkt skremt fra å reise til Thailand.

"Kriminaliteten har økt trehundre ganger, og thaidamene er utkonkurrert av vakre russerinner", var utsagnet.  Forsøkte meg på litt konstruktiv diskusjon, men det kunne jeg bare glemme i det selskapet. Han fyrte videre med at " femti prosent av thailandske menn er fyllefanter og voldelige". Saklighet på høyt nivå. Så sa jeg noe om at det sikkert ikke kalles smilets land av de grunnene, og at budhismen er en fredelig religion, og at jeg i grunnen tiltrekkes litt av den.

Dessuten er jeg mange ganger fortalt at landet er variert og vakkert, og rikt på ulike folkegrupper.

Maten skal være skjønn, og livet i havet et eventyr. For ikke å glemme klimaet da.

Jeg forsøkte komme inn med noe om negativ stigmatisering og sånn, men nei.

Regla gikk enda et par tre ganger.

Gjett tre ganger om jeg ble matt?

Det var det der med kunnskapsbasert diskusjon.

Det der med ikke å slå hverandre i hodet med usanne stigmata!

Kan ikke noe for det, men det er det jeg tenker på nå når høstkvelden stunder mot høstnatt.

Jeg hører ikke noen ulver, men tenker likevel på dem.

Synnøve Sætrum