Sånn kan det gå!

4. august 2011  Foto: Synnøve Sætrum

Hvor blir valgkortet til dette mennesket av?

Snart er det valgdag, og jeg skal være på reise.

Stemmeretten min skal jeg bruke.
Har alltid ment den er en av demokratiets grunnsteiner.

Nå, etter at smellene har stilnet mener jeg det enda sterkere enn før.

Jeg er priviligert, jeg lever og det et sted hvor man har et valg.
Ikke bare på valgdagen, men ellers også.
Valget som handler om å se på og møte medmenneskene i tillit i stedet for grunnleggende frykt eller mistro. Jeg har et liv i et lite land der jeg kan leve i frihet, uten hungersnød eller med risiko for å bli fengslet for mine fredelige ytringer.
Det er en luksus å kunne kjenne på hvordan det er å bare være.

Lufta er klarere enn på lenge.

Varsler om den kommende høsten.

Vinteren er her snart.

Ok, panikk er det ikke om å gjøre få enda,

men jeg husker jeg fotograferte første snøfallet 24.oktober i fjor.

Regnet fortsetter å tømme seg i bøtter over landskapene.

Ingen solbrenthet, bare blåhvit vinterhud.

Heldig er den som kan se fram til uker under solen.

Bare sitte der og betrakte edderkoppens terasse over den lys aprikose veggen.

Nyte sirissenes spill, svak solgangsbris og sølvgrønne oliventrær,
 mens en flott fyr passerer forbi på gata.
Han har tatovering av bjørn med slange tvinnet rundt seg.
Gapende mot hverandre de to. 

Det gir tanker om en ungdomsforelskelse langt mot nord. 

Skinnjakke og krøllete mørkt hår. 

Tankene i fri flyt under pannen.

De løsner lik dønningene mot stranda der nede i Egeerhavet.

Man kan bare slippe  kontrollen enten de varsler tristessen eller gleden, spøken, skjemtet,
melankolien eller gravalvoret.
Leve det rike livet mens dagene bare blir borte og solen stadig forsvinner i havet.

Nyte "the power of now".

I Norge kan jeg ikke finne ordene for fargen på havet som speiler seg for mitt indre øye.
De er kun tegn for assur og sola mellom palmebladene, eller meltemien.
Petunia store som trær.
Lyden av en scooter som kjører vekk.
Jeg erindrer damen som satt ved nabobordet .
Hun var veldig tynn og veldig hvit.
Hadde et blått skjerf rundt halsen.
Leste.
Kanskje hun er syk, eller bare engelsk husker jeg jeg tenkte.
Siste reis ?
Og, så minnet jeg meg selv på at hver eneste dag kan være siste reis for oss alle.

Hva vet vi om morgendagen egentlig?
Følelsen finnes ikke i ordene. Heller ikke kan de fange tiden.

Det var i Molivos alt det der.
På en taverna ved havet.
Jeg satt der under den lille byen som ikke har kirker i framskutte posisjoner.De er mer diskrete.
Man ser bare noen får klokketårn i gult eller mur.
Molivos er vidunderlig murerhåndtverk på verdensarvslista.
Teracotta ispedd rødt, purpur, mint, gult, aprikos, grønt og blått.
Den lille byen som henger i skråningen kler fargene sine.
En greker fortalte meg at småbyens vedtekter fastslår at alt skal være som det er.

Det er et vidunderlig sted.
Likevel valgte "The schoolmistress with the golden eyes" selvmordet nettopp der.
Etter sigende drevet av et knust hjerte åtti år gammel.

Følelsene forandrer seg ikke.

Håpløse romantikere, som undertegnede, tror sånt er mulig.

Kjærlighetens kraft ufattelig, for den bare er når den er.

Noen ganger må man streve for å kunne si det en bare vil si:

Ikke vær redd elskede, selv om du blir gammel elsker jeg deg.

Blir du syk skal jeg trøste deg, og ingenting skal noensinne være forbi.

I navlebeskuelsen finnes kjærligheten som bare vil kjærligheten.

Ikke i ordene, og slett ikke dem som handler om savnede valgkort og bruk av stemmeretten.

Sånn kan det gå!

Synnøve Sætrum