Det er langt ned... Foto: Synnøve Sætrum
Dramatikken startet tidlig denne sommerdagen.
Nesten på trappa der jeg satt med morgenkaffen, i 26 varme allerede klokka halv ti...
Kattungene klatret opp i furua rett utenfor. Høyt opp.
Der ble de sittende og hyle etter hjelp ytterst på ei tynn grein. Det gikk som det måtte.
Begge to falt flere meter, og landet med noen skikkelige dunk rett i et rekkverk.
Antakelig bedre det enn at de gikk rett i betongen i trappa.
Jeg tenkte oi sann, og tro om de tålte det der. Det gjorde de.
Begge lå de litt fortumla et øyeblikk eller to. Slikket seg litt og så var det full sprint igjen.
På det viset som bare kattunger kan.
En hvalp eller et menneske kunne ikke gjort det der uten mulige alvorlige konsekvenser. Sånn er det spesielle kattene. Nydelige små skapninger når de er unger.
Ikke at ikke hunder og mennesker også kan være det, men nå var det kattene jeg var litt opptatt av.
Siden har dagen vært lang og varm og sommeraktig. Spise ute sammen med familien.
Hele tretten mennesker til bords med stort og smått. Livet er sommer når det er varmt i skyggen.
Uten store feite plagsomme veps og sånn. De kommer etter hvert så det er bare å nyte mens man kan.
Jeg liker ikke de stikkende stripete noe særlig. For å si det litt pent.
I dag har jeg latt verdens elendighet seile sin egen sjø, og bare kost meg i min egen lille boble.
Sluttet den med fisketur litt lenger oppi dalen. Vi fikk over tjue. Dessuten fikk vi lang solnedgang. Mild vind og lyse sommerkveld timer. Fisken vaket så den holdt på å hoppe på land. Innvielse av myggnettene fikk vi og. Det er sommer på ordentlig når de må fram rett ved solnedgang.
Foto: Synnøve Sætrum
10 000 oppslag passert her på Ytringsstedet mitt.
Det synes jeg er veldig hyggelig og inspirerende.
Natta....
Synnøve Sætrum
