29 november 2013

LIK STØVEL MOT TENNENE . . .

 

 
Noen må følge barn til ei grav.
Det henger ikke rettferdighet eller mening i det noen steder. 
Kun smerte lik fjell stikkende opp av det bunnløse havet sorg.
Jeg tenker det må være det verste, og at det ikke skal være på den måten.
Samtidig vet jeg at livet ikke mettes langs linjene en skulle ønske.
Det bare er som det er.
Noen ganger rått, hjerteskjærende og brutalt.
Lik en støvel mot tennene fulgt av jord mot pannen.
Smaken av grus og blod.
 
Det tenker jeg her jeg sitter midt i en fredag aften det året jeg har levd over femtien år på jorda.
Ingen skulder å lene seg mot. De hvite rosene er visnet.
Sorg tar tid. Skrur seg av og på.
Ligger der under alt det fine og lyse disse dagene.
 
I mars måtte jeg si adjø til et vennskap som har betydd all verden for meg.
Det gjorde jævlig vondt, og det skapte tomrom.
Klok som jeg er vet jeg jeg ikke ville vært det foruten uansett.
Jeg må leve med savnet.
Bunnløst.
Noen ganger tvinger omstendighetene fram en uønsket slutt, et uomtvistelig stopp.
Det betyr ikke at en glemmer, eller har sluttet å elske ham. Nei.
Bare dette at ingen kan klamre seg til selv den dypeste kjærligheten menneskene i mellom.
 
Det smerter.
Lenge.
Rives opp igjen og blør mer.
Såret får skorpe og arr, men blir der.
Huden over er ennå syltynn over blodet.
Det krever mot å si ja til sitt eget livsalvor alle dager.
 
---
 
 
Da sommeren var på sitt varmeste fulgte vi vennene et kjært menneske til siste hvilestedet.
Femtien år fikk hun på jorda.
Noen ganger, mens hun levde, snakket vi om støvler mot tennene og smaken av grus og blod.
Visste det samme; hun og jeg.
Takk...
Akkurat nå sitter jeg midt i blanke sorgfølelser og tilbakeblikk.
 
 
Jeg tenker:
Senga er myk god nok for drømmer.
Den som kjenner sin egen styrke kan sove rolig.
I morgen er det atter en dag.
En med sandaler og melissand.
 
Synnøve Sætrum
 
 
 

VÅG Å VÆRE
Våg å være ærlig
våg å være fri
våg å føle det du gjør
si det du vil si.
Kanskje de som holder munn
er reddere enn deg?
Der hvor alt er gått i lås
må noen åpne vei.
Våg å være sårbar...

ingen er av stein.
Våg å vise hvor du står,
stå på egne bein.
Sterk er den som ser seg om
og velger veien selv.
Kanskje de som gjør deg vondt
er svakest likevel?
Våg å være nykter
Våg å leve nå.
Syng, om det er det du vil -
gråt litt om du må.
Tiden er for kort til flukt,
bruk den mens du kan.
Noen trenger alt du er
og at du er sann!
 
(~Hans Olav Mørk~) 
 
 


Kata Beach og formiddagens tanker...

Rusletur langs Kata Beach 28.11.13  Foto: Synnøve S
 
Tankene strømmer og jeg registrerer flere jeg ikke greier gripe tak i.
Det er noe med omsorg for de som er meg nærmest, og for venner jeg har vært heldig å ha i mange år. En bekymring for dem som strever med alvorlig sykdom. 
Noen jeg er glad i står i andre typer beintøffe utfordringer.
Noe jeg stadig tenker på, og håper det på en eller annen måte ordner seg snart.
Noe jeg tror det gjør, det handler bare om ikke å miste motet helt. Selv om det er tøft.
Verden er til tider et rotterace og vi må alle stå i det.
Samtidig er jeg ubeskrivelig takknemlig for at jeg for min egen del har fått ei sinnsro jeg ikke trodde mulig i yngre dager. Jeg har stort sett fred mellom ørene, og det var ingen selvfølge før.


Før var før, og nå er nå.
I de siste to ukene har vi snakket litt om livet og verden der ute.
Hvordan den fortoner seg for oss litt over femti.
Forandringene er merkbare i tiden som er gått siden vi var unge.
Det er blitt mye tøffere for dem som er unge i dag. Det sies at alle norske ungdommer er bortskjemte. Vel, de om det. Noe jeg slett ikke kjenner igjen i den virkeligheten jeg kjenner til.
Jeg for min del kjenner bare unge voksne som slett ikke er det.
De gjør sitt aller beste dag og natt.
Strever for føda og framtiden og alt som ikke kommer rekende på ei fjøl for noen.
I det perspektivet, som er det jeg ser, kjenner jeg ikke igjen denne bortskjemtmentaliteten.
Antakelig fordi jeg tilhører den gruppen i det norske samfunnet som aldri har rullet i penger, og neppe kommer til å gjøre det heller. Så sant jeg ikke vinner i Lotto da, men jeg har altså for lengst sluttet å spille... Da blir det som det blir. Livet mitt, på mitt livs premisser.
Sånn er det for unge voksne norske mennesker også.
Jeg bøyer meg i støvet av beundring for stå-på-viljen i en hard verden.
Bortskjemte? Ikke f..., ikke i nærheten what so ever...

Myggen rømmer, og takk for det. Foto: Synnøve S

Jeg sitter i min heim som for øyeblikket befinner seg et par tre lange steinkast vekk fra Kata Beach. Bruker omtrent 12 minutter for å komme helt ut på stranda. Jeg har godt av mosjonen.
I det hele tatt skulle jeg sikkert mosjonert hele døgnet, men så skjer ikke. Romaner skal leses og det gjør jeg best sittende. Noen ganger på solstolen, andre ganger på balkongen eller i senga. Atter andre ganger på gatekafeer. Jeg kunne ikke tatt en slik helsetur om jeg ikke likte akkurat det siste. I går satt jeg i timevis, og jeg elsker det.
Romanen heter "Maleren fra Shanghai" og er ført i pennen av Jennifer Cody Epstein.
God fortelling.

Balkongutsikt. Foto: Synnøve Sætrum


 Salte frø, soda og grønnsakssuppe på boks holder den verste ulvehungeren unna. 
Klokka er blitt over halv ett på et blunk. Det er lett overskyet denne dagen også. Gjør ingenting.
Er ikke bekymret for brunfargen. Den er forgjengelig som alt annet.
Livet endrer seg, og det ordner seg. Smilet er det fineste smykket en kan bære, og det er gratis.
 Jeg håper at jeg denne dagen skal kunne glede noen.
Være der litt for dem jeg møter. Noe som alltid gjør godt. Selv om jeg ikke har et hus i bokstavelig forstand tenker jeg på den gamle men stadig like sanne og aktuelle hustavlen...
Heimen er jo der en har hjertet heter det.
Akkurat nå banker det for alle jeg er glad i der hjemme i nord, selv om det befinner seg i Kata.

But, if I will survive I've got to eat...
Out for late breakfast.
Have a Nice day !

Synnøve Sætrum

 
 
En hustavle
 
Det er en lykke i livet
som ikke vendes til lede:
Det at du gleder en annen
det er den eneste glede.

  Det er en sorg i verden
som ingen tårer kan lette:
Det at det var for sent
  da du skjønte dette.


  Ingen kan resten av tiden
stå ved en grav og klage.
Døgnet har mange timer.
  Året har mange dager.
 
 
(Arnulf Øverland)

28 november 2013

FRA KARON TIL KATA BEACH....





Eier du mer enn ni ting så... osv.  Foto: Synnøve Sætrum
Jeg fraskriver meg ikke feministen i meg, ikke på noe vis.
Hun er høyst levende alle dager. 
Likevel er det min livserfaring og kunnskap at single kvinner og menn har ulik atferd.
Kvinner, i alle fall av den sorten jeg tilhører, kan legge alle legemlige behov til side så lenge standen er som den er. Jeg observerer at menn i samme stand, i alle fall her omkring, ikke har den evnen.
Ta en tur på bar i Thailand om du ikke forstår hva jeg mener...
Jeg er svært praktisk når jeg får tenkt meg om. Alt går. Foto: Synnøve Sætrum
Å være singel dame i sin beste alder betyr ikke at man ikke er i stand til å tenke koffert.
I flere betydninger. Akkurat i går var det ikke sanseligheten i fokus. En liten utfordring er det når alt man eier og drar skal ned i den. Jeg hadde bestemt meg for å reise veldig "light". Akk og akk så har likevel en tendens til å balle på seg(se illustrasjonsfoto over)...
 Det kan kjennes ut som den har si vekt i gull, men stort sett handler det om klær og nødvendighetsremedier av diverse slag. Jeg pakker ut, har heimen min akkurat der jeg er i øyeblikket. I går pakket jeg ned, og reiste videre. Kofferttenkningen fungerte, sagt på litt annet vis.
Utsikt fra balkongen. Foto: Synnøve S.

Et stykke tid utpå gårsdagen landet jeg i singeltilværelsen ( som jeg kjenner som min egen bukselomme) ved Kata Beach.Den norske ambassadens råd er å holde seg unna store folkemengder i disse dagene, så da utsatte jeg turen til Bangkok litt. Siden jeg er på overvintringsferie er det da ingenting som brenner. Så her sitter jeg, og har den første lange trege morgenen på nytt sted. Tredje krus kaffe er på gang. Jeg har hatt grønnsakdrikk, og nå er det soda med is før jeg kapitulerer og går ut etter frokost.Gjestehuset her er utstyrt med store rom og ei ganske myk seng. Som oftest er Thailands senger harde som fjell, så dette er et hederlig unntak. Super nattesøvn er altså blitt meg til del.

Alle dager i Hua Hin og Karon har vært sammen med venner.
Har de første dagene med "bare" meg.
Vel, nå er jeg skrudd sammen slik at det går fint.
Jeg er privilegert og har mye sinnsro under huden.
Ingen motsetning til engasjement og noen ganger skrekkblandet fryd over situasjonen.

Da jeg ankom stedet i går var det bare å hive fra seg. Røkke med seg sarongen og dra til stranda.
Jeg elsker strender de siste par timene før solnedgang. Temperaturen er behagelig og lufta fylles med ei ubetalelig fin stemning.

I den skråninga ved Kata HBR ?   Foto: Synnøve S.

Jeg blir sittende og bare nyte og se.
I går tenkte jeg litt på flere venner som har vært her før meg.
Kanskje har de tenkt noen av de samme tankene om solnedgang ved denne lille fliken av det enorme Stillehavet. Selvsagt kan jeg ikke lese andres tanker eller flytte inn i andres hoder. På den andre siden vet jeg at vi ligner hverandre på så mange vis menneskene.
Når en sitter slik og bare nyter er det i alle fall sikkert at tsunamier og tyfoner er fjernt.
 Nå vet jeg at man skal ha all mulig respekt for havet.
Det har en kraft langt langt større enn et menneske.
 Den som ikke skjønner det er enten ekstremt naiv eller sterkt tungnem. 

I går derimot var idyllen påtakelig. 
Noen dønninger ja, men fult ut til å takle for den som kan svømme og dykke litt.
Jeg er ei sånn, og jeg er evig takknemlig for at mamma og pappa hjalp til med motivasjon for svømming gjennom hele oppveksten i Mosjøen. Svømte som en fisk gjorde jeg til manglende badetemperaturer til tross. Fine strender og svaberg finnes, men vannet er brrrrrrrr.

Likevel: 
Byen midt i Norge hadde en helt utmerket svømmehall for dem som ville benytte seg av tilbudet.
Egentlig kan man bli lett forundret når en reflekterer over at det på den tiden ikke var problematisk med offentlige tilbud. Norge var jo rimelig "fattig" da, mens nå når bedriften går så det koster roper blåbrune politikere om kutt og moderasjon og gudene må hvite hva. Selvsagt ikke når det gjelder skatteletter til de som har så det holder uten å skjems. Pensjonister og enslige og syke derimot... De får skatteskjerpelser! Og gode tilbud for allmuen legges ned på grunn av såkalt pengemangel.
Oi sann, jeg klarer ikke å reise fra tankene mine. Nei.
Greit det. Jeg er meg, og du er deg...



Så er det overskyet torsdag morgen.
Ei doven mygg prøvde seg nettopp under kneet mitt.
Det var det siste den gjorde !
Sodaen er snart tom, og frokostsulten er jeg.
Skal ut og kikke på dette stedet.
Roman og bikini er pakket.
Absolutt alt tilsier en god og fredelig dag ved Kata Beach.

Synnøve Sætrum







22 november 2013

OM Å LEVE OG MODNES...


Foto: Synnøve Sætrum

Også den reisende kan navlebeskuende tralle: 
Få deg et liv !
Kom deg ut på dans og dill i regnværet !
Få deg et liv!
Ta deg ut !
Finn litt satisfaction...
Bare litt...
Syng denne ene sangen !
Den sangen!
Hvor finnes en moden mann, eller i det minste en mann? 
Livet er for kort til denne endeløse...

Noen ganger føler en seg singlest av alle på kveldstid.
Litt ensom og litt hudløs.
Gjennomgangsmelodien alle stille kvelder er det ikke, men nynningen dukker opp av og til.
Månesyke kanskje?
Eller noe som ligner.
Halvt manende og til liten nytte.

Stopp! 
Døren til verden er lukket, og gardinene mine trukket for.
Gekkoen er gått og lagt seg bak maleriet, og skyggene på balkongen er blitt til nattemørke.
Regnet trommer på taket, og Wunderground.com spår mye mer.
 
Litt spillerusk som jeg er ligger jeg i bare stjerten på tvers over ei knallhard seng og fordriver en fredagskveld i tropene. Helt klart ikke det verste et kvinnemenneske lik min type kan ta seg til. Handler det først å fremst om å leve?
Rytmen fra tastaturet spinner flytende tanker blandet med sinnsro.
Jeg takker gudene for at denne kvelden har gitt sprøstekte reker og godt selskap.
 
Jeg har både paraply og tak over hodet.
Øyeblikket deler jeg med en cola zero.
Dette og kun dette er akkurat nå mitt liv.
Underlig rastløs og merkelig tilfreds.
Tilhørighet og rotløshet.
Dikotomiene er og blir tilværelsen.
 
 Moden kvinne, eller lever jeg bare stadig med planene om å bli det ?
Det er lenge siden jeg gjorde samme oppdagelsen som alle andre jevnaldrende.
Jeg beklager å måtte si det, men:
Tyngdeloven krever sitt tannkjøttet er det eneste som ikke siger.
Jeg har hatt nok samliv til å kunne kalle meg bevandret uti risikosporten.
Det er det ene. Singelliv ,dog ikke det glamorøse sex og singelliv, er ikke levd i så rikt monn... 
De heller u-amorøse erfaringer kan deles i kav og søkk med den eller de som måtte være interesserte.
Opptøyer avstedkommer neppe.
Jeg kan sette store summer om den saken uten så mye som spor av et blunk. Det er det andre.
 
Jentene som har vandret veien før sier jeg er moden.
Moden for hva?
Satisfaction...
Av hva ?
Jeg har alt jeg trenger her i skinnet mitt...
 
Så har jeg brutt opp og dratt min kos hit hvor pepperen gror. 
Det er det tredje.
Dreamlineren fraktet meg rett ut i fortellingen om mitt liv.
Tiden skriver kapitler over nye steder.
Russisk wookka drikkes i trappetrinnene ved 7-11 mens jeg spaserer direkte forbi.
Her gis ingenting ved dørene.
Modne damer selger seg ikke billig.
Brennhett sant som Tom Kha Kai.

- - -

Morgenen er her...
Det slamrer i dører og uler i palmer.
Stringensen flirer fraværende.
Dårlig vær i tropene er helt mulig.
Mye også !

Klimaforhandlingene har kjørt seg fast trala trala..
Hva mener de om det på Filipinene?
Noen som så fredagens Skavlan mon tro?
Det uler i palmene.
Regnet slår.
Bord og stoler blåses fram og tilbake på balkongen.
Til havet skal jeg ikke.
Bølgene er svært store.

Regn, øsende regn og mye vind i dag. Foto: Synnøve Sætrum


Det var forresten her omkring den skylte inn.
Tsunamien du vet.
For ni år siden.
Den reisegigantselskapene aldri nevner...

Jeg har snakket med medmennesker herfra.
De går aldri på stranda.
For noen minner havet kun om død.
De både så og luktet etterpå.
Glemmer det aldri, og er veldig redde.
Og jeg, en reisende etter solskinn, kommer alltid til å huske hva de sa.
Uttrykket i ansiktene.

Og jo, det skramler fortsatt i balkongmøblene mens troperegnet høljer.
Jeg har både regnfrakk og paraply.
Det er tid for å kry seg ut til sein frokost...
Så får jeg se hvor timene tar meg.
Vegen blir til mens jeg går.
Sånn er betingelsene.
Tralala...
 
Jobber med saken å leve og modnes...
Jeg har et liv, og er stort sett blitt den jeg ville møte.

Vil du være med så heng på !
 
Synnøve Sætrum
 
 

Karon Beach... Eller: Er jeg kommet til Russland ?


 
 
Det er gått noen dager siden sist jeg skrev noe som helst.
Det er tiende dagen i livet på Baan Cha Lay Guesthouse. Et sted det absolutt går an å anbefale.
Litt ustabilt wifi om man er helt avhengig av det, men ellers intet å bemerke.
 Ja og så har du noe i mot å gå femti meter etter nærmeste "matstasjon" velg ikke dette stedet.
Her har de nemlig ikke kjøkken. 
Om du skulle ville ha prisen litt ned velg andre etasje.
Like mye bassengutsikt her, men man må selvsagt lee seg noen trappetrinn for å benytte fasiliteten.
Jeg flyttet opp, og prisen gikk 300 bath ned pr. døgn.
For meg betyr det all maten hver dag og vel så det.
   Her er helt overskyet på andre dagen, så jeg sitter ved maskinen og tar det meste med ro. Temperaturen er god. Selvsagt står døra oppe, og jeg lytter til trope- og andre lyder.
 Beliggenheten er god. Et godt steinkast unna den pent sagt tungt trafikkerte og skitne hovedvegen som går gjennom både Karon og Kata. Ikke noe trivelig sted å bo ved eller vendt ut mot.
Det har jeg prøvd. Var såpass til utfordring og trøbbel for sinnsro og nattesøvn at jeg aldri frivillig gjør det igjen. 

Det jeg derimot gjentar og gjentar er massasje. Vel og merke hos de som kan det. Dreven er jeg blitt i forhold til å pelle ut "the real thing" foran de som tydelig kun har vært på et to timers kurs eller knapt nok det. Hva jeg gjør om jeg kommer i hendene på en sådan? Jeg smiler, reiser meg og sier pent adjø. Later som noe er galt med meg. Vil nemlig ikke at noen skal miste ansikt.
Utpå denne dagen var jeg hos dama jeg traff for to år siden igjen. Varme omslag og mye annet. Nakke og skuldre er problematiske områder og den som skal røre meg må forstå.
Det gjør hun, og nå sitter jeg og føler meg myk og varm igjen.

 Her er det ganske rolig. Selvsagt er det umulig å komme unna lyder fra mopeder og andre kjøretøy, men jeg hører likevel fuglesangen godt blandet med ropende gekkoer. Hadde en som gjest bak maleriet over senga i går. Den lagde såpass leven at jeg måtte ta meg bryet med å få vist den veien ut. Tonene fra det lille vesenet er såpass at det høres ut som om en eller annen fugl sitter i rommet. Egnet redskap for mild avskjed var den lille sandkosten ( strandkosten).
Ingen led noen overlast, og jeg sov som steinen i all stillhet. 
 
Wunderground. com melder lett regn de kommende timene, og i går var nedbøren til tider ganske så tung. Snev av tvil om at det ikke skulle komme solskinn nok, og at huden jeg kommer hjem med utpå vårparten vil være metta av sol eksisterer ikke.
Hadde jeg derimot vært toukersturist hadde nok lett frustrasjon meldt seg.
 
Ved siden av at her er ei nydelig strand og krystallklart vann var motivasjonen for å dra til Karon at mine kjære gode venner kom hit samme dagen. Vi har hatt mange gode timer sammen. Solseng og solbad. Tannlegetur. Tuk-Tuk-turer. Lokalbusser. Phuket by. Patong. Shoppingsenter og så videre. Den store balkongen min er benyttet til drøs og atter drøs. Vi har spist utallige måltider. Fantastiske smaker og variasjoner. Ni av ti ganger er det slik i dette landet. Minst. I går derimot opplevde vi den tiende gangen... Vi kjøpte en stor fisk på et sted i den motsatt ende av Karon. Grønnsaker og ris ble servert prompte... Selvsagt ble alt kaldt mens det varte og rakk før fisken dukka opp.
Da sterkt krympet og forvandlet til en gammel kokt saltfisk. En liten bit, et spytt ut før matforgiftningen ble et faktum, og så forlot vi åstedet. Selvsagt betalte vi ikke.
Jeg talte syv personer på kjøkkenet og det er mye sannhet i at "jo flere kokker jo mere søl". Maten var slett og rett en skrekkopplevelse.  Det var i det hele tatt så selsomt at jeg har glemt hva stedet heter. Men, jeg vet hvor det er og skal aldri, aldri, aldri dit mer. Grøøøøssssssssss!

 Ja, og sånn går nå dagene. Koser meg med selskapet og har funnet den gode massøren fra for to år siden. Engelsken har tatt seg kraftig opp siden hun nå bor halve året i Sverige.
Hyggelig å kunne snakke med ei dame som er herfra.

Karon Beach ja, jeg vet det hadde blitt svært så kjedelig å være her aleine.
Nydelig strand og vann, men det er også alt.
Ikke fordi sol, hav og strender kjeder mitt hode.
Nei, men her har andelen av russiske turister blitt så tett siden jeg var her sist at det nesten kjennes som om en skulle vært et annet sted enn i Thailand.
På en dag som i dag ser man ikke havet for bare russere om stranda og en solstol er oppholdsstedet.

Det har seg stort sett sånn at russere ikke snakker engelsk, og jeg snakker ikke russisk.
Thaiene forsvinner liksom litt her, og ja...
Det er grenser for hvor lenge man synes om å snakke med bare seg selv...
Bruk fantasien og forestillingsevnen, eller les: Det passer meg slett ikke i lengden !
Jeg er ikke reist til Russland.

To be continued...

Synnøve Sætrum






15 november 2013

KARON BEACH

Rett før morgenbadet kl 07 15. Foto: Synnøve S
 
 
Ja, jeg har landet ved Karon Beach.
På et stille guesthouse hvor det eneste som forstyrrer nattesøvnen litt er tempelhanene.
De gir seg til sånn noe før soloppgang, men det er ikke verre enn at jeg sovner igjen.
Tropelydene dominerer og det er jeg takknemlig for.
Sist jeg bodde ved denne stranda var det et sted med et aller he....... spetakkel. 
Hadde jeg hatt balkong ville eksosen fra hundre biler og mopeder i sekundet tatt knekken på meg. Støyen holdt til tider på å sprenge trommehinnene, og de siste nettene dukka uønskede gjester opp. Les: Kakerlakker av det store feite slaget. Sorte, brune eller metall går ut på ett fett. Skadedyr!
Vel er jeg singel og ifølge et par moroklumper desperat.
De om det. Andres antagelser om meg stemmer som aller oftest slett ikke...
Om  det skulle slumpet sammen med min virkelighetsforståelse så hadde det da likevel vært grenser for hva som medregnes som hyggelig sengeselskap....
Voksne damer i sin beste alder velger kun på øverste hylle. Nemlig !
 
Solnedgangen over Karon Beach 14.noveber 2013. Foto: Synnøve Sætrum
 
 
 Så jeg betaler litt mer her på herberget, og har ro og ørens frisk luft. 
Ubudne gjester har jeg foreløpig sluppet se.
Lutter sinnsro og velsignet fred med andre ord.
Jeg liker meg faktisk så godt her i denne "heimen" at jeg blir her to uker.
Tid til å nyte og tid til å planlegge hvordan jeg skal tråkle meg videre.
Dessuten er det gode venner fra Norge landet her de samfulle to uker, og dem er det hyggelig å treffe så mye det passer. Jo her er ikke noe å klage på.
 
Foto: Synnøve Sætrum
 
 
For øyeblikket befinner jeg meg på tvers i den store senga, har siesta og har trykket ut av meg disse linjene. Alt vel med andre ord. Sola skinner på alle de europeiske kroppene nede på stranda. Dit har jeg tenkt meg igjen om et par timer når varmen roer seg en smule. Akkurat mellom ett og fire kan det egentlig være det samme for meg.Noen sier de har så i mot å være på slike steder nettopp fordi her er andre turister fra vår del av verden. Det blir for lite opprinnelig og ekte. Jeg skjønner problemstillingen på et vis, men tar det helt med fatning. Vær sine behov. Ikke sant?
 
 De om det. Europeiske eller skandinaviske kropper forstyrrer ikke sinnsroen min.
Er nemlig utstyrt med en sånn en sjøl. 
Den skriker for øyeblikket etter en time på øyet...
 
To be continued....
 
Synnøve Sætrum
 
 
 
 
 
 

10 november 2013

TYFONEN HAIYAN II

Lastet fra nettet. Arnon Favila/AP
 
 
What the fuck?
Det er rart dette med avsender og mottaker når en kommuniserer.
Jeg tror ikke selv jeg har skrevet at det var nevneverdig synd på meg når jeg skrev om naturkatastrofen i teksten "Tyfonen Haiyan" her for leden dag. 
 Teksten handlet heller ikke om  hvorvidt nordmenn befant eller ikke befant seg i øyet. 
Hvorfor noen velger å misforstå budskapet totalt vet jeg ikke.
De om det.
 
 Herfra kom og kommer bare beskrivelser av hvordan det opplevdes å være i utkanten av øyet.
Veldig i utkanten, og at jeg mens vinden og regnet raste forbi i timevis utenfor her tenkte mye på hvordan det måtte være for dem som ble rammet på Filipinene og andre steder.
Så vidt jeg leser treffer uværet i Vietnam, og hva som skjer der vet jeg heller ikke.
Vet bare at jeg håper på at Haiyan snart mister pusten, og at det ikke skal bli enda flere døde igjen etter supertyfonens herjinger... Som er helt grusomt for dem som rammes.
 
 
 

Nå vet både jeg og andre som leser og ser nyheter at tusenvis er døde.
Ufattelig mange har fått hjemmene sine rasert og ødelagt for godt.
Hvor mange som er skadet vet man ikke.
Hvordan det er å miste absolutt alt kan bare den som gjør det fullt ut forstå.
Dessuten leter tusenvis av mennesker etter sine under pinneved og i andre ruiner.
Det meldes om tsunamilignende bølger som har slått inn over land.
Et inferno av skrekk og gru og død.
Det er tragisk og forferdelig og grusomt.
For det handler om konsekvensene for menneskene som er rammet.
 
 
Pus foran ei brukket grein etter blæsten her i Hua Hin. Kun ytterkanten, som sagt.
Foto: Synnøve Sætrum
 
 
Jeg er ikke klimaekspert, men tanken om at dette har minst et bein i den globale oppvarmingen er nærliggende informasjon jeg tror stemmer. For meg synes det som om det ekspertene begynte å forklare oss for et godt tiår siden er i ferd med å skje. I nord merker vi ikke så mye til det enda.
Men her hvor kloden krummer mest har menneskene fått store utfordringer å forholde seg til.
Håper verdenssamfunnet er seg sitt ansvar bevisst og hjelper ofrene massivt.
Ikke glemmer det når blitzlampene slukker og nyhetsstrømmen stilner.
 
Synnøve Sætrum
 
 
 
 
 
 
 
 

09 november 2013

ALLE LAR SEG IKKE LURE. . .

8.nov 13, kl 18 30...
 
 
Jeg er fortsatt litt mett her jeg sitter, og tenker det ikke er bråhast med frokost.
Bondekost fra Rogaland sitter i systemet ei stund.
Ei flaske soda må ned først. Det gjelder å prioritere "de store ting".
Sånn er livet mitt her. Små gjøremål, men store dager (for meg).
Skal dra fra Hua Hin om ikke så lenge.
Kanskje vender jeg tilbake i løpet av tiden jeg er her.
Den som reiser får se hvor ferden går.
 
Jeg har ikke emigrert, så jeg ser til Norge.
Hver dag.
Ville vel gjort det om jeg bodde her også.
Kan til og med hende jeg hadde fått meg parabol for å hente ned alskens norsktalende fra skyene. Sånn som "alle utlendingene" gjør heime.
Ville blitt litt semmert meg bare "Nytt på nytt" og "Skavlan" på nettet, og selv om jeg ikke er utprega TV-slave så... Er du med?
 
Finansministeren geberdet seg i går over hvordan de rødgrønne nærmest har ødelagt Norge.
At hun ikke får gjort annet enn å gi milliardærene og andre styrtrikinger stor skattelette. 
Og ærlig talt, gjør det noe at den som arver for eksempel fire hundre millioner betaler en aldri så liten arveavgift til felleskassa? Er det sånn at de ikke har råd?
Derimot får de som er to og lever på en inntekt skatteskjerpelse. 
Regjeringen sier de skal fjerne skatteklasse 2. Ta fra de fattige og gi til de rike !
Ja, det er vel å løfte de svakeste fram Siv og Erna? 
Hva er det som gjør at folk er blitt så kjipe at de stemmer inn disse folkene?
Jeg fatter det ikke. Hva er det som gjør at Norge har så mange som ikke tenker på annet enn penger for de rike, og lar resten fare? Uførepensjonister stemmer H, eller enda verre FRP. Det er meg helt ubegripelig. What the fuck?
 
 
 
 Ingen lystig lesning denne morgenen (se over).
Det skjæres i kulturbudsjetter og andre viktige budsjetter.
Kulturskole kuttes med en time.
Man kutter all frukt og grønt i skolen. Det gir ikke en bedre skole.
Nei, jeg skal ikke ramse opp alt. Det står å lese for den som ikke har hørt eller fått det med seg.
Ikke er jeg professor heller, men trenger ikke være det for å se at dette er et budsjett som endrer retningen til akkurat det de blå-brune står for:
Større forskjeller mellom mennesker. Sparke dem som allerede ligger nede for telling. 
Utestengning av "annerledes utseende og tenkende" og mer til dem som allerede har så de kan tørke seg bak med det.
 
Erna kaller det "nye og bedre løsninger".
Hun messer og messer og messer det samme mantra.
Vel, hun om det.
Hun kan lure noen, men ikke alle hele tiden.
Ærlig talt, er det virkelig noen som kjøper den bløffen?
Tilbakeskrittene er der allerede.
Skal vi tilbake til ei tid uten goder for andre enn "dem som passer inn" økonomisk, kulturelt, språkmessig eller annet? Jeg grøsser og må medgi at jeg ser det er det stats- og finansministeren forfekter og snakker om.
 
Etter tragedien , jo for jeg synes det er dypt tragisk, på bussen har diskusjonene vært både og.
Selv om jeg sitter et annet sted kan jeg høre radio og lese aviser.
Jeg heller til dem som sier at man må hjertet varmt og hodet kaldt.
Som svar på triste hendelser kan man da ikke begynne internere flyktninger og asylsøkere i leire, eller nekte folk som "kanskje kan begå kriminelle handlinger" å ta buss. 
Massehysteri på høyt plan, pent sagt. Stigmatiserende er det også. Hele befolkningsgrupper får så det holder. Er det det Siv mener er fremskritt, og Erna sier er bedre løsninger? 
 Det blir som å har riset bak døra, eller gi ungene juling før frokost om de skulle tenke tanken på å gjøre noe galt. Skal det innføres apartheid i Norge? 
Er det sånn at stigmatisering og mistenkeliggjøring av medmennesker er holdningen den som kommer til Norge skal få kjenne på kroppen? Er det dette som er muligheter for alle?
 
Og ja da: Nå vet jeg at noen vil si jeg overdriver, at jeg er hysterisk eller har tendenser til føling. Jeg er utdannet nok til å vite at den slags er bruk av simple hersketeknikker.
Det er utrolig hva man kan bli møtt med bare ved å peke på de blå-brune faktisk gjør i disse dager.
Siden jeg frimodig legger mine betraktninger ut på fjesboka kan det meste skje.
 
Her skjer ikke annet enn at jeg nå skal stavre mine norske stive lemmer opp av stolen og ut i den thailandske hverdagen. Her jeg føler meg velkommen som gjest. Frokost neste.
Ha god lørdag !
 
Klem og smiiiiiiiiil  fra Synnøve
 
 
 
 
 
 

TYFONEN HAIYAN

http://www.nrk.no/verden/tyfon-har-nadd-filippinene-1.11344967




Blesten har tatt seg kraftig opp fra alle kanter, og med regn i Hua Hin. Et sted på jorda langt fra den kraftigste tyfonens øye, om enn i samme regionen sånn globalt sett. Hvordan det er midt i det har jeg vel ikke helt fantasi til å begripe. Men, at noe ekstraordinært er på gang er det ikke tvil om. Det har fossregnet i mange timer. På badet mitt fosser det inn og jeg tenker jeg får være glad det ikke er i senga. Trappa utenfor er i ferd med å bli elv. Åpent opp til taket hvor det finnes en terrasse. Dit har jeg ikke tenkt meg.

Er vant til stormene som var i nord heime, og også andre steder hjemme. Der har vi jo stort sett hus som er konstruert for å tåle skikkelig uvær. Hvordan det er på Filipinene nå når tyfonen har slått inn greier jeg ikke helt å forestille meg. Men, jeg tenker det må være ille. Dårlige hus som ikke er konstruert for den slags. Refleksjoner over klimaendringer og konsekvensene er selvsagt tidtrøyte. 
Uansett så er det ikke snakk om noen katastrofe her i Hua Hin. Mens jeg har skrevet disse setningene har vinden løyet, og regnet avtatt kraftig. Verden utenfor framstår som nyvasket, og jeg ser menneskene er på vei ut i gatene igjen. Så sånn er nå det.

Jeg holdt meg inne helt frivillig, og kan faktisk gå i gang med å sortere og pakke litt. 
Skal dra herfra om noen få dager, og har bestemt meg for å la alt overflødig stå igjen. Ikke drasse rundt på gudene må hvite hva av unødvendigheter som veier og opptar plass. En koffert er kun en koffert, og da må det hardere lut til enn det jeg klarte heime. Alltid, og da mener jeg alltid så har jeg for mye med meg. Enda jeg minimalisert bedre denne gangen.Bestemte meg for å knipe i forhold til klær, for jeg trenger ikke så mange og kan dessuten skaffe nye når noe går i stykker. Som jeg opplever det er kleskodene andre her enn i Europa. Sakte glir en inn i den avslappende atmosfæren hvor en slipper "kle seg" for både den andre og ene anledningen. Her er fritt fram til å være akkurat som en er. Annerledes. Veldig annerledes enn Norge, og kanskje særlig Kristiansand, med sine heller stringente sosiale koder.

En eller annen klokke har hakk i plata i det fjerne. Når jeg konsentrerer meg om å la være legge merke til den greier jeg det. Det er bagateller egentlig. Jeg tenker mer på dem som var midt i øyet. Jeg håper de greier seg.

----------

Lørdag morgen leser jeg:

At 718 000 ble evakuert på Filipinene. Vindstyrken som traff skal ha vært så mye som 379 kilometer i timen, og at tyfonen Haiyan er den kraftigste som noen gang har truffet land.
Det står ingenting om skadeomfang og døde, men øyenvitne forteller at det er livsfarlig å være ute på grunn av flygende objekter alle steder. Disse nyhetene er gårdagens på NRK-siden.

I dag er det viktigere at Depardieu får total slakt for tolkningen av Rasputin. Det er hovedoppslaget for verdensnyhetene denne morgenen. For all del, jeg elsker kultur i alle former. Men stusser over hva som får store oppslag eller ikke får det. Er også NRK i ferd med å bli et terningkastforum?
Jeg uttrykker som andre har uttrykt før meg: What the fuck !

Søndag kommer disse nyhetene. Jeg bare legger ved koblinger. Helt grusomt.

Nye bilder fra byen Tacloban på Filippinene viser store ødeleggelser etter tyfonen Haiyans herjinger - Nye bilder fra byen Tacloban på Filippinene viser store ødeleggelser etter tyfonen Haiyans herjinger. - Foto: ERIK DE CASTRO / Reuters

http://www.nrk.no/verden/12.000-fryktes-dode-pa-filippinene-1.11348231

Synnøve Sætrum

 
















07 november 2013

DAGER PÅ BAKSIDEN...


 
Jeg har skrevet mye om nye opplevelser, og takknemligheten jeg føler når jeg får dem.
Den sitter ikke dypt, og den er lett å dele. Betraktninger rundt dette med å være på helsereise.
I dag kjenner jeg på at jeg ikke alltid meddeler like mye om baksidene.
For den er her, også i Thailand eller hvor det nå enn måtte være.
Hadde den ikke eksistert hadde jeg jo ikke sittet her jeg sitter.
Da hadde jeg heller vært hjemme og i full jobb et eller annet sted.
På den andre siden er jeg faktisk takknemlig også for dagene som kneppes skeivt.
 
Ikke alle dager er storartede fantastiske forundringspakker som en åpner med stor energi, entusiasme og stå-på- vilje. Det finnes en bakside av alt, også her.
"Windy" her i høgda. Det gjør godt.
Har akkurat vært i dusjen, hatt en kaffe og åpnet min soda.
Blest fra alle kanter. Jeg skal straks av sted etter frokost. Klokka er elleve.  
En god halv time siden jeg våknet.
Måler blodsukker og finner ut det er vel høgt.
Noe som er diabetes 2 eren's svøpe og utfordring.
Blir både fysisk og psykisk trøtt i sånne perioder.
Tilstanden kjennes ganske ettertrykkelig i dag. 
Skyldes vel både kosten i går, men også at jeg har vært mer passiv enn jeg ønsker.
Hatt noe vondt pist og hist, og vært generelt sliten.  
Mentalt har jeg ikke hatt så mye å gå på heller.
Mitt indre landskap har en sårbarhet for store forandringer. 
Ekstra krefter må til, og så tappes energikildene.
 
 Så kommer jeg dit jeg innser at noen ganger må jeg "bare være", og lade batteriene.
Det holder med å leve dagene en av gangen akkurat som de er.
Hua Hin er, og har vært en utmerket base for det.
Jeg har vært her flere ganger før og visste sånn noen lunde hva jeg gikk til.
 Her har jeg ikke vært aleine hele tiden heller. Det setter jeg pris på.
 
 Dessuten vet jeg at sol og varme gir bedre form på sikt.
Udiskutabelt, selv om man må leve seg gjennom de andre dagene først.
Jeg er ikke deprimert i betydningen være helt på bunnen eller midt i veggen, men mentalt nummen. Naturlig nok hoppet jeg over å tenke på at pakking, forflytting og forberedelser til store reiser tar mer krefter enn jeg kunne forestille meg på forhånd. 
Jeg glemmer hvordan de tunge periodene er når de gode er der.
Hvem gidder forberede seg til morgendagens eventuelle nedturer?
Dagen i dag er jo alltid nok.
Sånn forsøker jeg leve.
 
Også når det er snakk om dagene på baksiden.
Som denne kjennes.
Matt er jeg her jeg sitter, men vet jeg kan mestre dagens "prosjekter" som ikke er av de største.
De handler om å ta seg ut og spise frokost. Det er det første på programmet.
Videre skal jeg spasere en god tur og hente fotoapparatet som omsider er kommet fra verksted i Bangkok. Gleder meg til å få igjen det ordentlige utstyret. Koser meg veldig med den delen av tilværelsen. Om dagene er kneppet riktig eller vrangt er for så vidt underordnet.
I kveldinga skal jeg møte noen gode venner.
Jo, det går seg til også med dagene på baksiden...
 
Ha en god dag...
 
Synnøve Sætrum
 
 

06 november 2013

TROPISK DEPRESJON . . .

 
 
 
 
 
 
 
 
Selvportrett... Hadde glemt håret i går kveld.. og da går det sånn. Foto: Synnøve Sætrum
 
 
"Tropical Depression" lød værmeldingen for torsdag og fredag ved inngangen til denne uka. Rød skrift som nå er forandret til den sort. Det betyr vel at uværet jeg trodde skulle ramme her er avblåst. Tordenvær og nedbør i store mengder er dog meldt, så det blir ikke noe strandliv den dagen. Ikke i dag heller forresten. Jeg våknet tidlig i disen. Har vært på balkongen noen timer, hatt kaffe og det andre. Slappet av og kost meg riktig godt. Nå er jeg søvnig igjen og skal ha en lur før dagen fortsetter. Ikke fordi her herjer noen depresjon, men jeg kjenner meg søvnig.
Var oppe til over ett i natt. Noe som slett ikke er likt meg.
Det har vært så deilige temperaturer siste dagene på grunn av all vinden. Får en indre ro og lyst til å sitte på balkongen. Ytre påvirker det indre, sånn er det nå bare.
Å reise langt vekk er alle de annerledes opplevelsene. Refleksjonene rundt dem. Forståelse og misforståelse. Samtidig som en møter seg selv så til de grader. Noen ganger i døra.
 
Tidlig morgen i skarpt lys. Foto: Synnøve Sætrum
 
 
Om det kommer ekstremt lavtrykk eller ikke:
Jeg har det godt. Nei mer enn godt. Har det suverent, førsteklasses herlig. Takknemligheten er gjest denne dagen også. Så heldig er jeg.I grunnen var det bare den lille reisesnutten jeg ville formidle.
Og så ja: I påvente av mitt avanserte kamera som fortsatt er under veis fra verksted kjøpte jeg et lite veldig billig for ventetida... Derfor disse sjølportrettene. Vanskelige greier det. Skulle vært noen retursjerings- og slettknapper. Foryngelseslys kanskje. Men, det er det ikke og jeg er den jeg er. Om enn noen synes jeg burde ta både øyelokk og nesa. Ikke meg det som tenker på sangen:
Vær glad i den nesa du har!
 
Ha god onsdag.
 
Synnøve Sætrum
 
 
 
 
 
 

05 november 2013

Brev fra Hua Hin

 
Kjære alle dere dere som står meg nær, og som jeg er glad i.
De aller fleste befinner seg på den andre siden av jorda i det lille rare fantastiske landet som heter Norge. Der er jeg født, og har levd det aller meste av mitt liv.
Jeg er i Asia akkurat, men norsk som bare det..
Eventuelt er en og annen av dere ute på en reise i anledning vinteren... Nyt!
Kjære alle andre blogglesere.
Når jeg skriver er det inspirerende å kunne gi det vekk til noen rundt omkring i verden.
 
Brev fra et liv ja...
Å skrive er like mye en tekst til seg selv.
Noen ganger er det slik at jeg ikke helt har grepet på hva som er viktig, hva som rører seg i meg før jeg har skrevet det. Ofte finner tankene klarere uttrykk og følelser nye dyp. Det er en gave å sette seg ned, kikke innover i dypet etter hva som finnes der. Leste en blogg som handlet om å grave etter gull i eget sinn. Noen ganger finner man noe gyllent, andre ganger kommer mørket fram. Eller grågrumset. Glede og latter i spann og bøtter er man da så visst forunt. Jo du, her er så mangt.
 
Brev fra mitt liv i Hua Hin fortsetter...
Det er det jeg driver med her på balkongen i sjette etasje.
Lever et liv med betydelig varmere vær enn det er der jeg reiste fra for en snau måned siden.
Her oppe blåser det friskt på andre dagen. Såpass at gardinene blafrer og jeg helt automatisk ser det ikke blir noen badedag. En promenade langs stranda derimot virker fristende. Bare huske å ha med sikringskost denne gangen. Sist dro jeg av sted uten, og da måtte jo selvsagt blodsukkeret dale til følingsnivå. Idiotisk sier du kanskje, og jo da. Men, hvem har sagt jeg er perfekt, eller at jeg er den eneste diabetikeren her i verden som tror det er under kontroll etter en mektig frokost, ei kokosnøtt og mer til ? Problemet er heller lite egentlig. Det skjer noen ganger i løpet av et år, og når jeg vet andre i samme situasjonen sliter livet av seg med det som raser opp og ned mange ganger i uka kjenner jeg meg fornøyd. Takknemlig til og med. Det kunne vært atskillig verre. For det meste er problemet for meg at blodsukkernivået er for høyt. Den stadige utfordringen som ligger i å presse det nedover ved hjelp av medisiner, å gå og det jeg spiser.
Føling skal jeg ikke ha, men når den kom over meg her etter sånn tre uker tenker jeg det henger i hop med at langtidssukkeret er dalende. Det går alltid ned når dagene leves sunnere.
Reflexologi er meg til del flere ganger i uka. Thaimassasje med. 
Jeg kan fornemme hvordan helheten er når den som gir ordentlig behandling av føttene går i gang.  Kjenner hvor problemene i kroppen sitter gjennom punktene under beina. Smertefullt noen steder, men for det aller meste er det en nytelse med behandlingene. I går var det thaimassasje, og et lite helvete. Høyre side av kroppen var heller i ulage, og jeg klarte antakelig ikke helt å kommunisere at massøren måtte ta det roligere. Dessuten opplever jeg noen ganger at når man forsøker si at enkelte punkter ikke må røres så misforstår de og tror det motsatte.
Jeg tenker på den utrolig gode massøren som bedrev metoden Tok Sen i Chiang Mai når det er slik.
Han hevdet, meget bestemt, men mildt at massasje aldri skal gjøre vondt-vondt.
Godt-vondt derimot helt greit. I går var det langt derifra. Så her får kroppen pause seg fra thai-massasje ei stund. Blir det derimot langtur langs stranda i dag kan føttene få. Trenger huden olje finnes det mildere typer massasje som gir fuktighet etter sola. Ja, som dere skjønner så er dette en del av det jeg kaller den store helsereisa. En av de gode grunnene til å vende tilbake til Thailand nok en gang er all massasjen. Hjemme har jeg ikke råd til verken fysioterapi eller massasje.
 
Selvportrett. Foto: Synnøve Sætrum
 
Hjemme har jeg i det hele tatt råd til mindre og mindre. Sånn er det å være uførepensjonist.
Mens den norske befolkningen for øvrig, om man skal tro den massive nyhetspresiseringen om det, blir bare mer og mer velstående sånn på det jevne(nå snakker jeg ikke om milliardærene som betaler null i skatt og alt det der... det er utrolig at det er dem de blå-brune skal gi enda mer lette...) er uførepensjonen blitt vanskeligere og vanskeligere å klare seg på. Det henger sammen med stadige prisøkninger. Mat, strøm, husleie, bensin og så videre. Aller meste av inntekten går til det. De siste årene har jeg opplevd at det er med et nødskrik det går rundt. Vinteren har vært rett ut semmer hverdagene igjennom. De har i tillegg vært så kalde at mine stive lemmer bare er blitt enda stivere og verkende. Som bjørnen har jeg også blitt, gått i hi og sovet det meste av tiden. Selvsagt ser ikke andre det. Folk ser meg jo bare når jeg tar meg ut innimellom, og da er jeg jo våken, tilstede og glad for å treffe mennesker. Så nå sitter jeg her, og det handler om helse, men også økonomi.
Bedring på begge fronter. Jo, jeg er ikke emigrert, og jeg betaler min skatt med glede. Heldigvis er det fortsatt lov til å reise selv om en er ufør. Ville blitt veldig ille om man innførte begrensninger. Stoler så lite på politikerne som sitter med makta nå, at jeg innimellom frykter det aller verste.Skatten ja, den fortsetter jeg å betale med glede.Jeg tenker den går til felleskassa, at det er flere enn meg som sliter. (Og, nei: Jeg føler verken misunnelse eller bitterhet eller noe som helst over for hvordan den jevne har det i Norge. Bare så det er presisert. )
 
Snart er en måned i Hua Hin over. Om fem dager drar jeg videre.
Bussen går til Phuket by hvor jeg tenker å være et par-tre netter. Oppleve byen som for to år siden virket både alt for stor og ganske så skremmende. Etter Bangkok har skrekken lagt seg. 
Der har jeg kost meg glugg, og har absolutt tenkt meg tilbake. Ser for meg et par ukers tid neste gang. Jeg aner egentlig ikke noe om hovedstaden på Phuket, og akkurat det er ganske spennende.
Dagene som kommer blir lik forundringspakker. Dessuten er jeg så heldig at jeg stort sett evner å "bare være" og ha nok med det. Fint å kunne kjenne glede over det store i det små.
 
 Jo, jeg gleder meg til veien videre. Gleder meg veldig til å se dere der ute Mia og John!
 I går greide jeg få bestilt rom i Karon. Denne gangen ligger bostedet litt vekk fra den hovedveien som jeg slett ikke har savnet. Fint å besitte litt innblikk og forstå kartet når en bestiller usett.
Betalte såpass at jeg regner med det er luktfritt sted. Enkelte bosteder har nemlig ei vond og for meg helt ukjent lukt. Som jeg ikke kan leve i. Nytter ikke å bare puste med munnen over tid...
 Om det handler om fukt eller sopp eller begge deler vet jeg ikke. Bare at alt stritter og at det er utelukket når jeg kjenner den. Finner den noen ganger på spisesteder og  da særlig i toalettområdene. Jeg takker for meg og går ganske enkelt. Det er fint å kunne velge i den slags saker.
 
 
 
 
 
Jeg sitter her og gleder meg til det krystallklare storhavet, vinden og de reine strendene. (Stillehavets Tsambika...)Slett ikke umulig at jeg drar tilbake til Kamala, eller at jeg utvider perspektivet og slår meg ned på Kata for en periode. Utfordringen blir å finne noe som kan leies på månedsbasis.
Det ordner seg !
 
Når jeg oppsummerer en liten måned her i Thailand handler den først og fremst om å lande og leve seg inn i rytmen. Jeg har ikke gjort så mye utover det å være og ha det bra med det.
Noen litt trøtte dager, men mest våkne. Omstillingen gikk lettere etter flyturen.
Så for meg betyr det helt avgjort mye hvordan jeg sitter på så lange reiser.
Skal man sitte godt må man betale, så da får jeg spare til returen.
Denne gangen hadde jeg enveisbillett. For alt jeg vet kan det være et annet land jeg vender hjem fra. Leser en del om Indonesia, Vietnam, Malaysia og så videre innimellom.
Ser for meg at det kan bli tur til et eller flere av stedene.
Bali er det mer enn et menneske som varmt og med glitter i øynene har anbefalt meg.
 
Jeg tok litt pause. "Snakka" på fjesboka med dere som er våkne der hjemme.
Leste nyheter på NRK-siden og om busskapringen i Årdal. Fryktelig tragisk og totalt meningsløst.
 
Nå er jeg fortsatt her, og de siste to dagene har det vært sånn vind her oppe i høyden at jeg har helt klar følelse av å sitte i Norge en god sommerdag. Jeg nyter den.
Værmeldingene sier at her skal komme inn en "Tropical- Depression-Thirty" ( http://www.wunderground.com/global/stations/48475.html )torsdag eller fredag, eller begge dagene. Jeg forsøker finne ut om det dreier seg om ekstremt lavtrykk, eller ekstremt lavtrykk med storm(http://www.wunderground.com/hurricane/western-pacific/2013/Tropical-Depression-Thirty ). Forklaringene spriker og jeg må bare medgi at engelsken min nok er noe svak når det kommer til fagspråk angående været... Noen som vet hva dette er?
Ikke for det at jeg bekymrer meg veldig. Det er flere dager fram i tid, og jeg bor i en murbygning. Verre for de som bor nede på bakken i helt andre typer boliger vil jeg tro.
Får krysse fingrene for dem først og fremst.
 
 
 
Hva mer jeg har gjort disse dagene?
Jo, jeg har lest romaner. Hele tre. Fossum "Jeg kan se i mørket", Claussen "Mariam" samt Petterson's "Jeg forbanner tidens elv". De har smakt godt enten jeg har satt i senga, på solsenga eller her jeg sitter nå. At jeg en gang utdannet min tanke og sjel i den retningen gjør ikke opplevelsene mindre bra. Jeg mener, utdanning beriker sjelen, og den har en med seg alle dager. Åkke som.
 
Ao Takiap har jeg trasket og gått på og mot. 
Dessuten har jeg trasket etter kjente og ukjente veier. Sett litt av hvert.
Både det som synes helt fremmedartet og det som etter hvert er blitt vanlig.
Vært oppe på fjellet et par ganger, og med skjelvende beinmuskler (eller det som er i ferd med å bli det) krøket meg ned igjen hundrevis av trappetrinn. Vondtgodt!
Unge kokosnøtter har jeg fortært, for det meste uten ape.
Apropos ape så hadde jeg aldri kunnet forestille meg at jeg skulle bivåne ei svømme og boltre seg i havet. Men, det har jeg altså gjort. Veldig spesielt. Kommer aldri til å glemme det.
Thaiene som er på stranda har fortalt meg at den kommer og gjør det rett som det er, og at det i noen tilfeller er flere av dem. Det skulle jeg likt å se. Dessuten skulle jeg gjerne vært en tur oppe ved templene der de mange hundre aper oppholder seg. Får satse på jeg kommer dit før søndag.
Eller så blir det neste gang... Ser ikke bort fra at jeg kan finne på å ta en tur innom her seinere.
Jeg har badet, og jeg har solt meg litt. Om enn ikke intenst noen av delene. Liker best livet i skyggene. Med noe kjølig i glasset og sinnsro til å bare være. Ta dagene som de kommer.
 
 
 
Smilets land er et helsebringende land.Ingen steder på jorda får jeg så mange smil og smiler og hilser på så mange fremmede. Smil er en del av dagliglivet, og gjør veldig godt.
Ytre omgivelser gjør noe med indre landskap.
Takker for det.
 
Ha en god tirdag da.
 
Hua Hin, 5. november 2013
Med vennlig hilsen
 
Synnøve