25 juni 2016

Sommerkveld og "Brexit"....

Foto: Synnøve Sætrum

Ved frokostbordet i går sa min far: "Da gikk britene ut av EU". 
Jeg svarte: "Ja, det vet vi jo alle hva handler om".  Vi så på hverandre pappa, mamma og jeg. 
Det var ikke nødvendig å utdype det mer.
 Alle vet vi at det for tiden er urolig i Europa. Skremmende politiske strømninger vokser. 
Er de i ferd med å vokse oss over hodene? Jeg undrer og jeg lurer? 


Nasjonalismen er i vekst sammen med rasismen. 
Når jeg tar det litt inn over meg blir jeg urolig for det som kan komme til å komme, om ikke massene våkner og får snudd dette før det igjen er for sent. 
Det  er skremmende at menneskesyn som favoriserer enkelte, og nedvurderer andre blir mer og mer gangbart. På høyresiden i politikken flagges det for egenskaper jeg oppfatter som farlige for  verdensfreden. Jeg tenker på Marine Le Pen, Sverigedemokratene, Sylvi Listhaug, Nigel Farage og Gert Wilders. Bare for å nevne noen. De knesetter alle ideen om at noen er bedre enn andre fordi de tilfeldigvis er født innenfor et landområde. 

Det er skummelt, og jeg forundres over at ikke flere er urolige. 

For meg, lille meg, som i mange spørsmål sogner til venstre i politikken er ikke Brexit noe jeg automatisk jubler over. Ikke fordi jeg er for EU, jeg stemte i mot fordi jeg oppfatter organisasjonen som udemokratisk og mørkt mørkt blått kapitalistisk. Jeg liker ikke den typen organisasjon, siden den kun er til for kapitalen... 
Hadde man derimot hatt en internasjonal organisering som handlet om demokrati styrt fra grasrota sammen med utbredte sosiale goder for vanlige mennesker hadde jeg kunnet stemt for. Utopia, sier noen straks. Mulig det, men for meg vil det alltid være en drøm å strekke seg etter. 
Kall meg gjerne naiv og alt mulig, det preller av. Femtifire år har jeg levd, og akkurat den ideen kan jeg ikke kaste. Kanskje kan det aldri oppnåes, men det er mye man har sagt umulig gjennom historien som i dag er realiteter. Menneskene flyr fra det ene stedet til det andre ved hjelp av alle jernfuglene. For ikke å glemme alt som er ute i rommet. Det er lenge siden mennesket satte beina på månen. En overnasjonalitet som samler menneskene og stopper en hver form for krig hadde vært noe. FN ligner en sånn organisasjon, men helt uten makt. 
Så kan man spørre seg hva det kommer av? 
Ingen penger, ingen våpen, ingen ingen ingen ??? 

Uansett: London calling.

Sommerdagen er blitt til sommerkvelden. 
Med Brexit som bakteppe.Jeg ligger på senga og svetter.
Stemningen utenfor er lummer. Har fått med meg at en mulig flom er på vei til fylket jeg bor i. 
Vet ikke om det er ytre strøk, og så tenker jeg at her på øya renner vannet av.... Blæh!

Ha ei god natt!




Synnøve Sætrum

14 juni 2016

FRED, VÆR SÅ SNILL !


Det er morgen etter ni timer nattesøvn.
 Lenge siden sist. 
Jeg våkner enda en morgen uthvilt og  puster mot taket. 
Heldige meg som lever og er så rik på grunn av menneskene rundt meg.
Nok et glimt mot to evigheter. - et privilegium !

 Ikke bare på solskinnsdagene, men også når det butter og smerter . 
Ingen steder er det sagt eller skrevet at utfordringer uteblir eller at motbakkene til tider kan være i overkant bratte. Både privat og i verden. 

 Selvsagt har jeg fått med meg nyhetene om terroren i Orlando sammen med nyhetene om ny terror i Paris. Jeg fatter ikke tankegangen, noe jeg i grunnen er glad for . Terror kan aldri bli noe annet enn uttrykk for den største feighet. Som jeg tenker nærer den typen handlinger intet annet enn forakt. Og jeg tenker: Det eneste et vanlig menneske som meg kan gjøre er å fortsette leve mitt liv som vanlig. 

I går reiste jeg med tog mellom hovedstaden og hjembyen.
 Et øyeblikk satt jeg og spekulerte litt på om jernbanen er overvåket, om danske- eller svenskebåten er det ? Har de skandinaviske myndigheter kontroll? Jeg tenkte på tragedien på Utøya, og alt som er kommet fram om håndtering og manglende sådan nå sånn i etterkant. Så tenkte jeg på mitt opphold i Oslo de sommerdagene 2014 da trusselnivået ble hevet. Tungt bevæpnet politi over alt. Betyr det trygghet? Betyr det at myndighetene har kontroll?

 For noen år siden tenkte jeg aldri på slikt. 
 Så det er klart hendelsene trenger inn i sinnet og krever et standpunkt. 
Et som fordrer at det lille mennesket meg fortsetter som før , og at det lille mennesket meg gjør mine dager uten å være engstelig. Svaret er at disse terroristene er feige som angriper vanlige hverdagsmennesker som argument i det store spillet om religion, politikk, økonomi og makt. 
Når vi vanlige bruker vår selvfølgelige rett til å bevege oss fritt, gå hvor vi vil, tenke våre tanker og ytre dem fredelig og uten tanke om å bli fengslet eller drept er det et NEI til terror !
For meg og alle andre som er uskyldige mennesker i det store spillet finnes det ikke noe annet svar .

Akkurat nå tenker jeg på alle dem som har mistet livet siste dagene, alle som har mistet sine kjære helt meningsløst. Det er forferdelig og det kunne vært meg, eller en av mine. 

Selv om den lille kvinne og mann vinner rettigheter , ser det ut som det nesten alltid finnes krefter som vil rive ned. Drepe, ødelegge og knuse... Fobiene mot alt og alle er sterke om dagen. 

Jeg tenker at fred og kjærlighet er eneste svaret. 
Banalt vil noen si, og hvor mye skal mange tåle på vegen.
Det er vanskelig, men det er eneste vegen.



Synnøve Sætrum

03 juni 2016

SOMMERFORMIDDAG...

Foto : Synnøve Sætrum


Det er sommer i Norge. Ikke akkurat lett henslengt som disse damene jeg fotograferte på Mykonos for et par uker siden, men likevel. Ikke skal jeg si at jeg ikke har reist, sett og opplevd mye varme de siste årene. Europa de siste to årene særlig. Akkurat det har føltes veldig heldig kanskje til og med noe som ligner å være priveligert. Men, jeg liker ikke det ordet. For meg er det noe i det som speiler at noen har fortrinn framfor andre. Verden er rå og dypt urettferdig, og jeg er av den sorten som fortsatt drømmer om lik fordeling av godene og nok til alle på kloden. Ingen skal måtte drukne i Middelhavet fordi det øses bomber over hodene på dem... og så videre. 

 Det er forøvrig varmere på Flekkerøy nå om kvelden enn det var i Kykladene. Selv om jeg fikk vandre i solskinn, hånd i hånd med kjæresten, ligge ved hav og basseng og i det hele tatt mollkose meg med livet og innholdet i det er det nå varmere her. Jeg svettet dråper større enn stor de siste nettene. 
Nei, jeg klager ikke. Jeg elsker sommeren, kroppen min digger varme. 
Den suger den til seg nesten like sterkt som et menneske kan ta innover seg kjærligheten på alvor. Kjærligheten som finnes når en har et våkent øye og åpent sinn. 


Mykonos. Ikke selfie, kjæresten var fotograf.

Nesten all kropps- og sjelelig verk forsvinner som dugg under sola når jeg bare blir så heit. 
For all del, jeg har da remedier som stol og parasoll nok til å kunne høre på radio og få med seg hva som rører seg i morderlandet. At det er varmt nå vet vi alle, og så kan vi fundere på om det er normalt og sånn, helt til en faller inn i egne veikryss og valg. Ikke sånne greier som om en skal ha skjørt eller shorts på, nei. Ei heller om en skal tusle ned til havet for en dukkert, eller dra på konsert lørdag aften. Nei. Jeg tenker på store personlige vanskelige veivalg,  eller andre valg som det amerikanske presidentvalget. Grøss!

Det finnes mennesker i mitt liv som stemmer på høyresiden som forteller meg mildt at jeg egentlig ikke skjønner filla av økonomi, og at jeg burde lese meg opp på det så oppegående som jeg er. Dette med skattelette for de rike for eksempel, som et påskudd for at det skal bli så mange arbeidsplasser av det " på sikt".  Upresist begrep akkurat det. Hva betyr det egentlig? Når er det det er snakk om?Vel, er jeg ganske elendig utrustet i matte, men ikke like elendig når det gjelder statsbudsjettet: Er det ikke slik at når man gir noe til noen, så må man ta noe fra andre? 
Det blir jo ikke mer penger av å flytte rundt på dem? Eller? Mennesker er mennesker, og det er dem disse transaksjonene går ut over. For meg er det helt umenneskelig å tjene pengehaugene før folk av kjøtt og blod. Med drømmer, følelser og alt annet som er menneskelig. Markedsliberalismen rommer ikke hensyn til det. Jeg undrer meg fortsatt over at folk på trygd og i deltidsjobber (kvinner særlig) som stemte på de blå bare for å få ei forandring nå er skuffet. Har skrevet det før og skriver det igjen. Hva i all verden trodde de? Trodde de at de rike ville ta fra de rike og gi til de fattige. Mennesket vil bedras.


I går fant jeg en hoggorm godt sovende under noe plast i sola her hos meg. 
Hentet spade for å løfte den vekk (den er jo fredet), men da slanget den seg heldigvis vekk av seg selv. Kanskje den har lagt seg på samme plassen i dag. Den som lever får se. 

Nå ut med frøposene. Ikke ofte jeg har sådd direkte, men det skjer altså dette året. Skal til og med sette ut noen frø jeg en gang fikk av en ungarsk-norsk venn. Kanskje de kommer til å spire i denne varmen. Den som får sommer nok får se !

Synnøve Sætrum