31 august 2010

Hvorfor være stor når man er lykkelig som liten 2 ?


"Hvorfor være stor når man er lykkelig som liten?”, ytret jeg, og fikk til svar:
"Jeg merker meg at du ikke liker folk som har mere penger enn deg."
Det kunne jeg selvsagt bare oversett, og satt den rett vekk på ignoreringskontoen. Tiet det i hjel, og sett på det som under min verdighet. Vært arrogant og bestemt meg for å ikke diskutere med de som har andre oppfatninger enn meg. Inntatt det forgubbede standpunkt og stått på mitt.
En gubbe er jo pr. definisjon en som har tenkt en tanke en gang for alle.
Jeg liker ikke forgubbing. Når jeg tenker nærmere etter er jeg litt engstelig for å bli en sånn. Jeg har opplevd å se enkelte mennesker bli tverrere og tverrere utover i livet. Hva som kan være årsaken skal jeg ikke komme med noen bastant mening om. Av og til ser det, for meg, ut som å gjemme seg bak det heller tynne argumentet at med alderen orker man ikke flere diskusjoner.
Å reflektere enda mer rundt egne standpunkt kan for meg være en veldig god ting.
Og, dessuten er det i ytringsfrihetens navn bra at vi ikke må mene det samme om alt.
 Hva slags samfunnssystem hadde vi da levd i?

Jo jeg ser at synet mitt på ”den stakkars milliardæren” det kan oppfattes som at jeg ikke liker folk som har mer penger enn meg, om man har økonomiske briller på seg. Det er det noen som har, og det er helt greit i et samfunnssystem der tanken er fri.
For meg er det helt umulig å se alt i inntjeningens og økonomiens lys.
Mitt grunnleggende perspektiv er det menneskelige.
Når det gjelder sykdom, krig eller annen elendighet mener jeg faktisk at man er moralsk forpliktet til å velge side. Det vil si å alltid ta parti for den som er den svake parten i en sak.
Jeg har reflektert og reflektert over hvorvidt det finnes situasjoner hvor man ikke skulle gjøre det, men jeg finner ingen.
Så: En milliardær er ikke syk og svak på grunn av pengene sine, og tar jeg feil, og det virkelig er det motsatte som er tilfelle finnes det medisin.
Bare å kvitte seg med noen milliarder. 
Det er som kjent nok av mennesker på kloden som har mindre enn flisa i veggen og kan trenge en hjelpende ånd (hånd).
Paradigmet må være at et menneske er et menneske først og fremst.
Med grunnleggende egenskaper og behov som følger med arten.
Vi er født med et overlevelsesinstinkt de aller fleste av oss bærer med seg gjennom hele livsløpet, og det er bra.
Så sørger vi for mat på bordet, tak over hodet og ei seng å sove i.
De grunnleggende behovene for en eksistens er dekket.
I alle fall her i denne delen av verden hvor de aller fleste har muligheten til å skaffe seg slike livsnødvendigheter.
 (Jeg snakker ikke om at de som er fattige bare må forbli det… bare sånn at ingen skulle føle seg berettiget til en misforståelse.)

Grådighet er derimot ikke en medfødt, men sosialisert egenskap.
Når vi har oppnådd en sunn levestandard, må det være legitimt å stille spørsmålet om hvor mye vi trenger av overflødighetsstuff?
Må vi alle sitte på et fjell av penger og ting som bare vokser og vokser, og om vi ikke kan gjøre det får vi flagge ut eller flykte til systemer der grådigheten florerer og det bare er å karre til seg som best en klarer?
Eller om det ikke er målet for alle, men bare noen få, kan man jo spørre seg om det er greit?
For grundere eller noe annet betydningsfullt sett fra et økonomisk perspektiv?
Koste hva det koste vil!
Vi bare må ha enda mer, ellers blir vi ”syke”.
Bare må ha det!!
Kan det hende grådigheten er roten til "dårlig helse" i tilfellet milliardæren ?

Det er lenge siden store tenkere begynte å ytre tanker som fortsatt er brennaktuelle.
Sokrates for eksempel skal før han tømte giftbegeret ha holdt en tale med blant annet ordene:
"Jeg forsøkte å overtale hver enkelt av dere til å bekymre seg mindre om hva han har enn om hva han er."





Synnøve Sætrum