ALLTID NOE Å VÆRE TAKKNEMLIG FOR...

Jøss, siste måned har Ytringsstedet passert tretusen oppslag, og det er rekord. Det går mot 60 000 oppslag ganske radig og egentlig er jeg litt overrasket siden jeg har tatt mot til meg og lagt ut såpass mye lyrikk. For ikke å snakke om alt det som noen vil kalle venstreorientert søppel og det som værre er. Det er nå det ene. Neste undring går på at de siste tekstene har handlet mye om det smertefulle i livet. De er mye lest ser det ut til. I det minste betyr det at noen andre enn meg er interessert i annet enn overflate, utseende, interiør og profittmaksimering.

 Lyrikken er lest endel i det siste. Både den jeg har skrevet selv, og de tekstene jeg har tatt inn fra andre forfattere. Hva betyr det ? At lyrikk er mer interessant enn bla- bla- bla-innlegg. I så fall ville det jo glede en gammel fotsoldat. Var nærmest en kampsak for meg den gangen jeg underviste i norsk/nordisk språk og litteratur i videregående skole. Når man får maskin og mek. til å skrive og framføre dikt swinger det. Greit nok at innfallsvinkelen var Metallica's "Enter Sandman",som er helt utmerket materiale for lyrisk analyse.På VK1 plukket jeg "forut for min tid" ut "Utsikt til Paradiset" av Ingvar Ambjørnsen som felles opplegg for romanen som skulle leses det året. Så husker jeg å bli innkalt på teppet siden noen av foreldrene hadde klaget over bokens utside. Den forestiller Elling som står og kikker mot ei blokk. På bakken rundt ham vokser små sopp, i alle fall ser det slik ut ved første øyekast. Ved nærmere ettersyn ser man at den soppen til forveksling ligner små erigerte... Her på Sørlandet var det ikke alle som tålte at skolen utsatte syttenåringer for slikt. Vel,det var ikke vanskelig å forsvare valget både med tanke på læreplaner og pedagogisk metode. Jeg har ofte tenkt på om disse foreldrene noen gang fikk med seg hvilket nasjonalepos historien om Elling er blitt til. Jeg har undret meg på om noen har tenkt på de kanskje gikk litt langt med den klagen? Ikke at jeg ventet meg noe unnskyld, men sett med ettertidens briller er det en ganske komisk liten historie fra mitt liv. Den gangen brant jeg for ungdom, undervisning og gode pedagodiske opplegg.

Siden brant jeg ut...

 

En annen gang hadde vi prosjekt om rasisme. Langvarig sådan. Jeg underviste i nyere historie også. Prosjektarbeid stod sterkt i fokus etter den reformen som den gang var trådt i kraft.  Elevene jobbet iherdig, og var svært hemmelighetsfulle før framføring. Som viste seg å bli helt fantastisk. Jaggu dramatiserte de raseforfølgelsene Ku Klux Klan stod for, både med ord, drama, bilder og effekter. Jeg kommer aldri til å glemme hvordan klasserommet var omgjort til scene, og at de til alt overmål hadde spikret opp et trekors i jordbæråkeren utenfor. Det gikk litt galt da det ble satt i brann. Læreren ble igjen innkalt på teppet, men du verden det var verdt ståket. Og, jeg er sikker på at noen av dem husker det fremdeles. Kanskje var det på grunn av slike "overtramp" det siden ble heller vanskelig å få full jobb i Vest-Agder Fylkeskommune? Jeg undrer meg av og til litt på det selv om det i dag langt fra er noen "big deal" for meg. Utbrente er som kjent ikke deltakere i arbeidslivet.

 

Til meg sa staten ja, så nå handler tilværelsen mer om hva jeg sier til det.

Ofte handler den om å ikke gå i forsvar. I dag har jeg lest deler av rapporten om uføreordningen, og tenker det kommer snart en videreføring av det som ble skrevet sist. Skal bli spennende å se hva de gjør myndighetene, og hvordan de tenker om oss som er hundre prosent varig uføre. Grunnene er egentlig uinteressante. Hundre prosent pr. definisjon arbeidsudyktig.

I alle fall i forhold til det samfunnet vi forholder oss til i dag.

Som ordningene er nå har jeg forutsigbarhet. Det er bra. Slikt handler om rammer.

Rammer må til for verdigheten i livet... og i det hele tatt...

 

Nå er det natta, og bøtta er tom!
Jeg har skrevet meg i ring igjen, men sånn er det noen ganger.
Begynner et sted og ender et helt annet.
Det er som den evinnelige masinga om høna og egget. Ingen vet!

Alltid noe å være takknemlig for.

 

Synnøve Sætrum