OM DIABETES 2

Langs Otra. Foto: Synnøve Sætrum

 

 

 

Solskinn, det sildrer og renner.

Bare åtte grader her på plattingen, men jeg er godt kledt.

Jeg leker påskefjellet, drikker kaffe og koser meg. Pause etter halvannen time marsj rundt her.

Såpass gira at blodsukkeret sikkert var nede i fire og følingssymptomene sterke.

Heldigvis er det påskeaften, Rema 1000 var rett ved. Jeg styrta inn etter "sukker".

Der lå de klare, oppskårne søte appelsiner. Jeg tok rikelig for meg av smaksprøvene.

Tenkte jeg ville forklare om noen kommenterte det som minnet sterkt om grådig desperasjon.

Heldigvis slapp jeg både det og videre utvikling av følingen. Folk var tydelig mer opptatt av lammelår og lørdagssnop. Det er ennå to dager til verden igjen er åpen. Kose seg ekstra er fint det. Enhver vel unt. Folk henger i stroppen i dette samfunnet, så jeg synes det er fint vi har noen kollektive avbrekk. Slikt må til. Tror det gagner helheten jeg. Folkehelsa også!

 

 Av og til er det litt for lite næring i kroppen ved dagens begynnelse. Jeg skulle hatt med meg følingsproviant, men feilvurderte. Slikt skjer siden jeg ikke er supermenneske på noe vis. Noe som er hele problemet egentlig. Hadde man vært gjennomført nazi mot seg selv, og aldri sluppet kontrollen på noe som helst så... Ja, men hva hadde nå det blitt for et liv. Akkurat da jeg ble diagnostisert drev jeg en evinnelig jakt på blodsukkeret dag og natt nær sagt. Selvsagt fikk jeg sakene noenlunde under kontroll, men omkostningene er  skikkelig stress i tillegg. Som kjent er ikke stress bra for blodtrykket, og for noen som har diabetes 2 er også det en del av pakka. Da legen foreslo noen enkle tabletter for å lette stresset for, og hadde forklart meg at levealderen var signifikant høyere ved medisinbruk enn uten valgte jeg "ei lettvint løsning"...

 

Så er det anlegg og genetikk. Omsider har kostholdsekspert vært inne i livet mitt. Ernæringsfysiolog som først og fremst fortalte meg at jeg er på riktig vei. Slikt er bra når en ikke helt vet. Det andre eksperten sa var at jeg måtte slutte straffe meg sjøl for det som er så opplagt genetisk. Ble opplyst om at jeg hadde et utseende som falt rett innenfor det man kaller diabetes2 kropp. Genetikk er som kjent ikke viljestyrt, så slikt er godt å høre for den som sliter litt med seg selv. Dårlig samvittighet for det jeg ikke kan styre. Bortkasta energi som heller kan brukes på trim og kosthold. Så blir resultatet som det blir. Min opplevelse er at når formen er dårlig går jeg bare for å komme i form. Sliter meg framover meter for meter, ett steg av gangen. Slik jeg er nå, altså i noe bedre form, får jeg turen på kjøpet. Evner å se både vinter og kommende vår. Bonusopplevelser. Positiv innstilling til det meste.

Jo, det virkelig klukker og sildrer fra tak og vegger her jeg sitter. Helt nydelig lyd.

Våren er i komminga. Ingen tvil. Naboen spurte nettopp om jeg virkelig trodde det...

Er helt sikker. Det er snart første april.

Perspektivskifte !

 

Jeg er ikke så sulten når jeg står opp. Har egentlig aldri vært det. Men, jeg øver meg på å få i meg mer på den kanten, og mindre om kvelden. Det er jo det siste man blir tjukk av. Ernæringsfysiologen mente jeg måtte spise meg opp fra daggryet og ikke ta meg ut på trimturene før jeg var skikkelig mett. Trodde jeg hadde klart det, men nei. Vel, det gikk bra. Uansett er jeg heldig i situasjonen. Ganske så lavt langtidsblodsukker og det er det som er det viktigste. Jeg tenker på at slikt visste de ikke da min bestemor levde. Hun døde ung, ja femtiseks år er ungt, av komplikasjonene hennes Diabetes 2 medførte. Den gang kalte de sykdommen gammelmannsdiabetes. Siden flest eldste fikk det. Hun var bare trettito så betegnelsen stemte ikke den gangen heller. I dag vet jo alle at media fremstiller sykdommen nesten kun som resultat av livsstil, og at vi bare må ta oss sammen. Bli friske gjennom mat og mosjon. Sånn er det ikke. Jeg vet også at enkelte blir skikkelig provosert og forbanna når jeg nevner dette. Hvilket jeg har fått tilbakemeldinger om. Både direkte og indirekte.  Hvorfor det er slik i "verdens beste land " vet jeg ikke helt. Likevel synes jeg noen ganger å skimte et eller annet. Det er som om alt som handler om riper i lakken, menneskelige utfordringer og svakheter ikke skal nevnes. I en kultur som først og fremst handler om fasaden og materialismen er det kanskje de underforståtte reglene jeg bryter. Hva vet jeg, egentlig? Stiller meg stadig spørsmålene om det der med å leve i taushet, og late som om man er en annen. Skjønner du?

Men, nå har jeg altså sittet her en liten halvtime. Kost meg i påskesola som snart forsvinner bak åsen, og helt uten blygsel tillatt meg å tenke litt på diabetikerhverdagen.

 

Utenfor i påskesola... Foto: Synnøve Sætrum

 

 

 

Mager cottage cheese med marokkanske blåbær neste.

Finfint påskesnadder til kaffen! 

 

Synnøve Sætrum