HØST

 

 

 Det er høstlys i livet.
Regnet slår sidelengs mot tilværelsen.

Skråninga er i ferd med å gulne,
 om et lite stykke tid vil skogen brenne før en ligger der naken og kald.
 Melankolien  gir kalde tær.

"Sommeren dør.Og vindene blander sin tone deri:
Din solstund er omme, din blomstring forbi under de øde stjerner". 

Siste fem år har jeg vært i Rhodos by på denne tiden.
Reiser i den store europeiske sivilisasjonen.
Ydmykt takknemlig har man sluttet seg til alle barn av Europa.
Opplevd mange levende lys.
Alene og sammen med gamle og nye venner har jeg nydt solgudens stråler, Egeerhavets strender, gamlebyen og alt det andre. Drømt om en fordums Koloss.
 Kikket på vakre utilnærmelige unge grekere og kjent at det står til liv.
I år er jeg ikke der, og heller ikke mange av dem jeg har møtt i september.
Hvorfor vi er så mange som 'svikter' akkurat i år vet jeg ikke.

For min del fant jeg andre strender, og andre land vinteren som gikk.
Noe helt annerledes enn det greske trekker i meg når jeg tenker på bedring av fysisk og mental helse.
Erfaringene er rikere, perspektivene videre.
Det betyr ikke at grekofilien er død, bare lagt på is.
Det kan jeg like godt innrømme. 

Antakelig burde jeg stått på yogamatta i stedet for å sitte her med frosne tær.
Mottatt milde instruksjoner mens jeg stirrer i det tredje øyet.
Hadde ikke nakke og skuldre vært så verkende skulle jeg øvd mer på skulderstående,
 og blitt stående på hodet alle dager.
Yoga er bra for så mangt, men den yogiske tenkningen oppfordrer til å ikke overkjøre kroppens grenser. Dessverre for meg. Selv om jeg ikke har det værre enn andre, eller at det ikke er mer synd på meg heller. Noen greier stå oppreist og holde seg i hundre prosent stilling om de har aldri så mange skavanker. Jeg vet det, og mange ganger får jeg skikkelig dårlig samvittighet for at jeg ikke er ja jeg vet ikke hva. Energisløseri og kun det, og jeg minner meg selv på evighetsperspektive og den store søvnen som rammer alle dødelige til slutt... Poesien hvisker til meg:

"Hva er du vel mer enn et skjelvende blad
som faller når sommeren stanser sitt kvad
under de øde stjerner?"

Perspektivet kan gjøre øyeblikket godt eller ramsalt.

Ikke sant?

Handler det om å stålsette seg, holde ut, forberede seg på all kulde som måtte komme?

Fatalistisk stå livsskjebnen av, eller støpe nye livsbejaende former?

Vår, sommer, høst og vinter.

Ansvaret symboler i stein.

 

"Din rus er til ende, din drøm er bedrat;
i sne skal du segne, - forlatt, forlatt
under de øde stjerner.".

 

Synnøve Sætrum

 

 

 

 

Høstelegi

 

 

Det stiger i kvelden en sær melodi:
Sommeren dør.
Og vindene blander sin tone deri:
Din solstund er omme, din blomstring forbi
under de øde stjerner.

Vi hvisker det ut mot den grådige natt:
Sommeren dør.
Din rus er til ende, din drøm er bedrat;
i sne skal du segne, - forlatt, forlatt
under de øde stjerner.

Vi strømmer som ånde fra frostmørkets pol:
Sommeren dør.
Dens lys brenner ned. Hyasint og fiol
blir muld og forgår med den synkende sol
under de øde stjerner.

Vi suser i fallende bladers rad:
Sommeren dør.
Hva er du vel mer enn et skjelvende blad
som faller når sommeren stanser sitt kvad
under de øde stjerner?

Vi isner din leende ungdom ihjel:
Sommeren dør.
Vi hvirvler det inn under høstens hæl
og ånder Nirvanas pust i din sjel
under de øde stjerner.

Bered deg til møtet med høstnattens vind!
Sommeren dør.
Nu ruller en vinter i verden inn;
inatt må du herde ditt sinn, ditt sinn
under de øde stjerner.

Andre Bjerke