Selvtillit og god selvfølelse...

 

 

Her er det bare å innrømme at jeg ikke helt får tak i hva som gjør kvinner om man tenker gruppe og ikke individer feminine nok. Siden jeg er blitt voksen kjenner jeg til  fornemmelsen av at tiden som sexsymbol, fødselsmaskin eller noe i den leia ikke er så trafikkert som den pleide.

 Og pytt pytt pytt sann, ja faktisk så er det sånn for den som er i water med seg selv.

Av og til kan man nok vemodig kikke tilbake på ungdommens brus og sus,

vite at det ikke er helt sånn lenger. Selv om en fortsatt både kan, vet og så avgjort er sprell levende. Her proklameres såvisst ingen avstandstaken fra sensualitet eller tantrisk erotikk,
sanseligheten er såvisst ikke død om noen skulle la seg friste til å misforstå.
 

  Tiden som er føles komfortabel og en står godt i den.

Femtiårsalderen er høyt elsket, 'rollene' som følger passer meg godt. 

Livet på livets premisser volder ikke samme besvær som før.

Det er godt å føle seg  hjemme i lett aldrende hud og kropp. 

Tyngdekraften innhenter de fleste. Jeg er ikke alene.

Mye fungerer akkurat som det skal, og gir dyp lykke.

Jeg er snill og grei, noen ganger er jeg bent fram ganske storartet.

Jeg liker meg.

Uten sixpackmage og med den dype stemmen..

'Pillutta deg' til den fordums sjefen som i medarbeidersamtale (såkalt) spurte om jeg hadde tenkt gjøre noe med stemmen siden den var så dyp. . .

Jo, det er sant.

En er da blitt utsatt for sjofle hersketeknikker fra menn som ikke syntes stemmen var feminin nok. Sier mye om han. Lite om meg.
Godt jeg ikke lot meg mobbe til taushet.

Andrealtstemmen min fungerer veldig godt for meg.

.

All grunn til å forbli dypt takknemlig over, og intenst nysgjerrig på livet. 

Alternativet har jeg slett ikke noen dragning mot.
Her er så mye å finne på, så mangt som er ugjort.
Ukjente landskaper skal beskues, lesbare bøker forfattes.

 Dører skal lukkes, og nye stier med sine omliggende muligheter tråkkes.

Hverdager leves, og drømmer drømmes.

Selvtillit og god selvfølelse pleies og stelles.

Fokuseringen må jeg trene på alle mine dager.

 

'Bare' det å våkne hver eneste morgen er et under.

Mange ganger tenker jeg; sånn flaks, for et hell, så bra jeg har det og så godt jeg trives her på jorda. Det alle skavanker og en vanvittig verden på tross.

Riset bak døra får stå, mens jeg grunner.

Hva er et vennskap, er det for evig?

Opplever jeg en kjærlighet akkurat nå?

Åpner meg for dagen, uten eller med sår hals. 

Solstrålene treffer ruta og solsikkene.

Seinsommeraktig mot slutten av september.

 

Nei her ble det absolutt ingen refleksjoner rundt hva som gjør kvinner feminine nok

( For hva og hvem i så fall?) . . .

Gruppetenkning synes fordummende snevert...

La hver enkelt av oss være akkurat som vi er, med eller uten klær. 

Jeg vet dessuten at når jeg blir kjær så handler det slett ikke om feminine eller macho greier.

Da handler det nemlig om gode vibrasjoner, god selvfølelse og selvtillit.

 

Synnøve Sætrum