Foto : Synnøve Sætrum
Vulkanøyer er mektige, og priveligert som jeg er har jeg fått besøke noen både i Atlanteren og Egeerhavet.
De minner om hverandre, men er samtid ulike.
Fargene i landskap skapt av mektige naturkrefter kan vippe fullstendig av pinnen. Gjøre dømmekraften vaklende, og følelsene så sterke at de styrer for ei stund. Deilige øyeblikk hvor alt bare handler om å føle seg i livet. Ha det sterkt, kjenne seg levende. Kanskje til og med elske uten å tvile et sekund på motiver eller dagen i morgen. Sånn jeg har opplevd det når jeg har vært veldig forelsket og glad. Slike tilstander som er sjeldne, men umåtelig vakre. Det røde i et vulkanlandskap minner meg om dramatikken som må ha vært til stede når øya kom opp av havet. Samtidig ser jeg kjærligheten som brenner. Jeg erindrer svermerier, glede og varmende oppmerksomhet.
Tillit og tro.
De mørke fargene i lavaen minner om sinnstilstandene kan handle om å gi uttrykk for urett, miste tålmodigheten eller påpeke ei bekymring. Agere på det som ikke er så enkelt om du skjønner? For eksempel kan en komme til å heve stemmen. Høres en først litt oppkavet eller sint ut tåler kanskje ikke et vitne det på grunn av traumer i sitt eget liv. Selv om situasjonen en agerer i ikke har noe som helst med denne andre å gjøre blir det likevel vondt. Personlig har jeg opplevd bli beskyldt for "manglende impulskontroll" og det som verre er om en tråkker feil et øyeblikk. Les: Blir utålmodig eller hever stemmen. Da blir det som det er i tiden, man går løs på formen og ikke innholdet i det som blir sagt. En vel fungerende hersketeknikk for tiden. Bare tenkt på de politiske diskusjonene i Norge nå om dagen... Mer, er det vel unødvendig å skrive.
Rart ikke sant? Fortalte om en sånn episode i detalj til en oppmerksom venn her om dagen. Etter mye fram og tilbake om detaljer fikk jeg tilbakemelding: "Det spørs om dette ikke er den andres problem...".Når jeg tenker nærmere på det kan ingen overføre sine traumer på et annet menneske. Heller ikke jeg. Har jeg noen må jeg rydde opp i dem sjøl. Jo, jeg kan og vil snakke om dem med venner eller familie, men jeg kan ikke gi et annet menneske ansvaret for det som er mitt.
Mennesker er mennesker likevel, og noen ganger opplever en krenkelser. Da går landskapet i sort.
Særlig i samfunn hvor det handler om å feie mennesket under teppet, og konsentrere seg om fasaden. Virkeligheten ser slik ut for meg noen ganger. Mange ganger.
Noen ganger ser jeg at jeg har ansvaret, og må ordne opp i det. Andre ganger er det ikke mitt.
I det meste finnes det sorte, vonde. Som viser til svik og sorg. Brutte løfter og lek med følelser. Alt det som krever sjelesorg i lang tid for å komme over. Mørke flekker i sinnet finnes der og merker den som føler seg krenket for bestandig. Jeg tenker på de gangene i livet en blir såret eller gjør det selv, og aldri får eller gir noen unnskyldning en gang. For min egen del er jeg klar over at jeg har blindfelt i forhold til andres følelser. Noen ganger blir jeg gjort oppmerksom på det og får en sjanse til å forsøke gjøre godt igjen. Om jeg får det eller ikke er ikke det viktigste, men å forstå og forsøke rydde opp i det vonde jeg har forårsaket. Andre ganger blir jeg selv såret, krenket eller skadet. Jeg forsøker forklare hva som hendte med meg i en gitt situasjon. Noen ganer har jeg fått ei oppriktig unnskyldning etterpå. Det leger, selv om skaden allerede er skjedd. Så er det de gangene jeg ikke får det, enda sårene er dype, jeg viser dem og
Havet er kontrasten i livet og vulkanlandskapet. Det ligger der, skyller mot landskapet, kjøler ned og forsøker ta sin plass tilbake, drukne det feilbarlige. Lik kjølig nåde.
Synnøve Sætrum
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar