Man må være frisk for å være sjuk...

- Innmari lei av snøen, sier hun.

Dama ved nabobordet. 

Kafeen var halvtom, så det var umulig å lukke ørene. 

Ikke noe revolusjonerende det, sånn i Norge en fredag ettermiddag.

Midt i tøffere tider.

Det er dyrt å spise på kafe.

Vinteren har vært lenger enn lang og hardere enn hardest. 

Strømregningene er astronomiske,

og en god del har begynt å kle meg i stedet for å ha varmen på fullt. .

En god del har ikke vedfyring å supplere med, og de har ikke økonomi eller praktiske muligheter til å få satt inn ovn. Leilighetene er for eksempel ikke laget med brannmur eller pipe.

De er så små at de var beregnet til ungdommer i etableringsfasen. Kjipeste sort. Det billigste av det billige.

- Hvorfor flytter du ikke bare?

Replikken fra den ene venninna var sikkert velmenende nok.

Ikke så rart egentlig, siden hun for n-te gang klaget over snøen utenfor. Hun ga seg ikke liksom. 

De to venninnen så oppgitte ut. Litt fiendtlige nesten. Det kommer ikke noe svar på spørsmålet.

 Hun ble stille, så egentlig litt oppgitt og tverr ut.

Eller kanskje det var resignert. At hun forstod det ikke kunne nytte.

Det er akkurat det, tenker jeg. Denne løgnen som har festet seg alle steder i det norske samfunnet.

At det er penger nok hos alle til "bare å flytte". Liker man ikke manglende sol og for lang avstand, elendige kommunikasjoner, bråkende naboer eller manglende kvadratmeter er det "bare å flytte". 

-Gamle fordommer, sier den eldste av de to andre.

- Jeg er sikker på du kan få deg et bedre sted mer sentralt.

Som tilhører måtte jeg holde meg fast i stolen for ikke å blande meg inn. Si noe om leiemarkedet, om å bo "på nåde", og virke mer og mer "suspekt" jo eldre du blir.

Mistenkeliggjøringen en møter.

Særlig som kvinne.

Det er opplagt at "det er noe med deg" når du i sjels år og alder ikke har klart å karre til deg.

-Som man reder så ligger man, sier de også.

-Og, det er jo bare å få seg et lån. Renta er jo så lav! Rentefest!

Ikke venninnene, ved bordet, men mange andre. Særlig pressa. 

 Jeg forstår at hun tier.

Selv må jeg ta meg krampaktig sammen for ikke å utbasunere en verbal springskalle av den helt slagkraftige typen...

Jeg sanser meg, jeg er jo dame for f...!

-Enkelte skal nå klage på alt, og vi har det jo så godt alle sammen, og kan de ikke bare ta seg sammen og få seg en jobb, tjene pengene selv, ikke går der og snylte, de ser jo ikke særlig syke ut..., sier de.

Ikke damene ved nabobordet selvfølgelig. De er jo der for å hygge seg, tross alt.

Likevel er jeg helt bombesikker på at jeg har hørt denslags holdninger uttrykt "mer enn en gang".

Sett hva forestillingen om at alle har mye mer enn nok gjør med de som ikke har. Vært vitne til hvordan mennesker bøyer seg under skammen over å slite.

Særlig enslige fattige kvinner.

Og ja, fattigdom er et relativt begrep.

Sammenlignet med en u-landsfattig er ei trygdet norsk enslig kvinne velstående.

Greit nok om det var der hun bodde. Nå er det ikke slik, hun bor i høykostnadssamfunnet Norge.

Klamrer seg fast, som de fleste gjør i det landet de kommer fra. 

Så sammenlignet med "folk flest" her på berget er hun alt annet enn stinn.

Å ikke eie eller være ordinært yrkesaktiv,

 i en verden hvor alt måles opp mot det krever sin dame,

og vel så det.

Når helsa ikke er helt i hundre kan det bli ei utfordring det der med å rette ryggen,

 og kreve sin rettmessige plass på "første klasse".

Ja ja, første klasse og første klasse fru Blom.

Men, jeg mener :

Når man stadig indirekte fortelles at en ikke har nådd opp,

ikke lyktes i den salige jakten på statussymbolene.

Suksessbevisene. De ytre ting, kan det holde hardt å virkelig tro på at en ikke er noe mindre eller dårligere, selv om ingen kan ta med seg noe som helst dit de går.

Tillate seg å være lykkelig, selv om en ikke har noe særlig til fasade å vise til, eller helse for den saks skyld. Man trenger ikke være professor for å forstå at man må være frisk for å være sjuk...

Synnøve Sætrum