DYPEST SETT...

Dypest sett vet jeg lite om å eie og ha, grafse til seg mer og bli drevet av sult etter eiendeler og statussymboler. Det motiverer meg ikke for det handler om å være realistisk.

 Om jeg var frisk og arbeidet hundre prosent ville det ikke være for å karre til meg, men kanskje for å gjøre en liten forskjell for noen få mennesker. 

Den gangen jeg tok min lange utdanning håpte jeg også på at yrkeslivet skulle bli interessant. 

Hvilket det også ble på mange vis, så lenge det varte. 

Nå lever jeg uførepensjonistens liv fram til 20.januar 2015. 

Fra den utbetalingen er jeg uføretrygdet, og betaler mer skatt, hvor mye mer vet jeg ikke siden jeg ikke vet hvor mye inntekt jeg kommer til å ha, bare at det blir mer enn jeg har gjort til nå. 

Skatten har jeg betalt med glede. Derimot gleder det meg ikke at de som er rikest forholdsvis skal betale mindre skatt enn de som er fattige... Uansett så blir det, dypest sett, helt i mitt hode. 

Ulogisk for meg rett og slett. 

Dypest sett skjønner jeg at man som samfunn må skaffe inntekter for i det hele tatt å ha velferd. Ja da, men jeg begriper ikke at de som er sykest og svakest skal ut og styrke statsinntektene på den måten. Å være ufør betyr jo dypest sett at du ikke kan arbeide. De aller fleste av oss er kronikere også, og kan ikke trylle oss friske om vi aldri så mye ville. Ikke en lege i verden kan endre tilstanden. Vi lever med den, og i Norge er vi enda heldige og slipper ut i skogen for å dø, eller sitte med tiggerkoppen på hjørnene. I Norge har vi enda et humant samfunn, dypest sett. Det er jeg glad for.

Ja da, så er det helt sikkert noen som snyter og lurer også på uføretrygd, men man skal vel ikke mistenkeliggjøre hele gruppen mennesker av den grunn?

 Det blir jo som å banke ungene til frokost i tilfelle de gjør noe galt. Sånn dypest sett.

Sånn dypest sett skal jeg ikke si mer om dette akkurat nå.

Budsjettforhandlingene pågår enda, og selv om pressen melder ditt og datt er ikke noe ferdig.

Dypest sett...

Ha god helg...

Synnøve Sætrum