Tårer på jorden, tårer i himmelen....

En vår, sommer, høst og vinter er gått ennå en gang. Vekselvis og ubønnhørlig.

Det store kretsløpet kan ingen menneskelig makt gjøre særlig mye med (ja om en ser bort fra den menneskeskapte klimakrisen vi lever i).Det ene utelukker ikke det andre.

En kan være god familiefar og samtidig offiser som beordrer og utfører vilkårlige henrettelser i en konsentrasjonsleir eller et annet mørkt og umenneskelig grusomt sted. Torturkamrene er mange. Henrettelsesstedene like så. Verden er et forferdelig sted når man tar de brillene fram.

Historien har mange vanvittige, vonde og paradoksale historier

 om den slags tilværelse og livsbetingelser for den som vinner og den som taper.

Vi er noen milliarder på kloden, og de fleste har like grunnleggende behov for å overleve.

Arten vokser sammen med problemene.

Noen av oss kan bade i et sydhavsparadis  mens vi "kjemper" med varmen.

Andre funderer på hvilken julepølse som smaker best, mens tårene krydrer rødkålen.

En ung mindreårig asylsøker får utlevert en sykkel i minus seksten grader, og blir bedt om å komme seg tilbake der han kom fra... Synes du synd på ham eller henne?

Eller er det bare en "lykkejeger" som kan ha det så godt. Siden du er så mett, er det rett før du blir skikkelig forbanna. Ikke sant?

 

Tiden for oppgjør kommer uansett hvert eneste år.

Hva året som kommer muligens vil gi, og hva det som var tok. funderes på over søndagskaffen i adventen. Snart snur mørket til lys, verden i nord får igjen landkjenning. 

 Sola skinner mindre på menneskene i nord akkurat nå, men likevel er her fredelig og godt.

Fred ja. Vår aller største skatt. Noen mener til og med man må skape krig for å skape fred.

Kun fred kan gi fred mener vi andre.

Krig er tårer på jorden, tårer i himmelen.

Rosa-sangen

Av alle herrens goder
Er fred vår største skatt.
Å, tilgi oss, Guds Moder
For det som skjer i natt!

Å, lytt til våre bønner:
Velsign og frels hver sjel,
Når våre menn og sønner
Går ut og slår i hjel!

Og noen slår sin broder
Og noen mangler brød
Å, hellige Guds Moder,
I natt skal noen dø

(Jens Bjørneboe)

  Jo altså: Utsendte asylsøkere kjemper mot kulda på sykkel fra Norge til Russland. Antakelig er ikke grenseområdet så mange kilometerne langt, men likevel. Putin har bragt til medietorget at den økonomiske krisen er over. Så da så. Her i landet forebygges økonomiske kriser, i følge stats- og finansminister. Norge vil ikke betale regninga for andre, sånn er det. Pengene snakker og snakker og snakker og snakker. Hva som skjer i de mørke krokene her i "verdens beste land" nå som alle julelysene skinner om kapp. Selvsagt kan ikke hele verdens befolkning komme hit, men nasjonen kan vel behandle mennesker som mennesker likevel? Deportasjoner må vel ikke være inhumane? Eller?

Fred ja.

Verdensfred.

Julefred.

Husfred.

Holde på husfreden er det Det finnes mange fortellinger, romaner og filmer om menneskene som lever i en familie og er lykkelig med det, samtidig med et helt liv på siden som også er lykkelig. Tilsynelatende i alle fall. Ser man på verdien av det ene og andre kommer andre tanker til. Noen vinner og noen taper. Noen tar og vil ha alt, andre får smuler eller kanskje mindre.  

Hvorfor det er slik at noen er slik kan en bare spekulere på. Egoismen er sterkere i noen, det er ingen tvil om det. Det handler om at når ei løgn er presentert nok, så blir den "sann".

Som for eksempel den løgna som handler om at de fattige kan takke seg selv alene for situasjonen. Eller den som vandrer etter lykken og en bedre tilværelse bare kan ha det så godt om prosjektet mislykkes. Når drømmene knuses i den fattige og lille, hvem er det som tar i mot og plukker opp da? Assosiasjonene flyter til Tove Janson's "Knøttet" hvis tilværelse består i å være anonym, liten og redd mens han gjemmer seg for verden så godt han kan. Helt til møtet med en som er enda mindre og enda reddere finner sted. Så trøster de hverandre og er aldri alene eller redde mer. Jeg dikter videre et liv hvor de både blir større, flere og mindre redde. Det er ikke banalt, verden har sett det før. Kravet om ei inntekt å leve av og en verden i fred.

Tove Janson's tankegods kan kanskje synes banalt for det rike, sterke maktmennesket som styrer alt med penger og våpen. Jo da, det er pengene som rår, og blir det problemer finnes alltid et våpenlager å bruke på uskyldige mennesker. For man må jo beskytte interessene til de som allerede har. På den andre siden viser historien, at de vanlige menneskene til slutt får nok. Så blir det etter hvert mange som trøster hverandre, og så blir de sterke, uredde og går ut på gatene og torgene og sier: "Nå er det nok", og så jager de dem som sitter på taburettene. Ønsket om smil på jord og i himmelen er sterkere motivasjon enn tårer her og i himmelen. Ikke sant?

Synnøve Sætrum

FREDSTOGET