KONSERVERT HEVNGJERRIGHET GJØR INGEN SOMMER...

Sommermorgen i skyggen. Fugler som napper innsekter og maten jeg har lagt ut. Blanke nye fjær. Årets krabater er store nok til å spise for eget nebb. Stryke naboens katt, synge sanger, høre ei lydbok eller femten, ha stjernetid med min kjæreste venn. Fred og sinnsro. Bare oss her under parasollen.Stillferdig drøs. Fredelig kappestrid over brettspillet.

Smeige dagen i dag som er den vi har.

Alt vi har.

 Livet her og nå. Det viktigste.

 Her brytes ingen stillhet av lyder fra bombefly over hodet, ingen despot sender troppene sine hit.

 Vi trenger ikke løpe det vi kan for å unngå voldtekt av både den ene og andre, eller få lemmene kappet av.  Ikke at det egentlig er noe nytt det som skjer der nede i Syria, bare like bestialsk grusomt som på andre steder, i andre kriger til alle tider. Krig og fred. Fred, i Norge har det vært sånn hele mitt liv og enda mye lenger. Fred for de fleste. Noen har ikke opplevd det slik.

På den fredelige lille verandaen min snakker vi plutselig om landssvikoppgjøret for lenge siden. 

98805 tiltalt, nærmere 50 000 dømt for landssvik.

Frontsøstrene  var noen av dem. 450 kvinner i et okkupert Norge meldte seg til tjeneste.

 De var redde for russerne, og dessuten var de sykepleiere. 

Ingen ble drept under deres hender, men mange alvorlig sårede fikk hjelp og trøst.

Da freden brøt ut ble mange hentet av bevepnede norske menn og ført til Viktoria Terasse.

Oppgjørets time var kommet;- tyskertøs jeg kommer inn til deg i kveld osv...

Man(n) benyttet seg av samme type maktmisbruk under freden, etter krigen... 

Noen fikk forsvarer, andre ikke.

Forsvarer eller ikke forsvarer så ble

de dømt, sonet sin straff og gjorde opp !

Skulle siden ha hatt blanke ark og nye fargestifter, men nei.

For noen, enda nå så mange år etter er det tabu å snakke om livet sitt som det var.

Noen har sonet helt hit, gjennom hele freden...

Vet de ikke kommer til å få fred før i døden, enda de ikke har gjort annet enn å hjelpe sårede.

Skal man bare la fiendens sårede ligge og forblø på bakken?

Hva vet vi, som alltid har levd i fred om å være soldat, om å være guttunge i uniform?

 Et lite sårbart menneske med øyne og kropp,

 og tanker om ei framtid som bare blir kommandert vekk.

Sette opp ei bister mine, og leve med triste minner om du kommer levende hjem igjen.

Hva kan vi vel ane om å ligge lemlestet på sykehus vi som aldri har opplevd noen krig?

Hva ville bodd i oss da?

Ville det vært riktig eller galt alt vi tenkte?

Først når man vet hvem seierherrene er dikteres freden, ikke sant?

Jo da, det handler om mer enn som så i det store bildet, men her vi sitter er bildet mikro.

Vi vet også vi ville vært noens elskede venn, enten vi bar soldat- eller søsteruniform.

Det er fortsatt mye å undre seg over..

Sånn er det, og vi snakker om det her vi sitter.

Hvor lenge skal vi menneskene 'hevne oss' på dem som tråkket feil?

Hvorfor er mennesket slik?

Hvem kan egentlig vite alt når en tar valg?

Det er menneskelig å feile, men også å tilgi. Er det ikke?

Noen ganger er det mer enn på høy tid å tilgi og la fortid være fortid.

27.juni 2012.

Fred, sommer, sol og skygger.

Dagen er skjønn, og vi har alt å være takknemlige for...

Konservert hevngjerrighet gjør i alle fulla fall ingen sommer.

Synnøve Sætrum