LEDERSAUEN ER OGSÅ EN SAU...

Umiddelbart evner jeg ikke å plassere den tyrkiske Hatay-provinsen på mitt indre kart. Så findetaljerte er ikke geografikunnskapene mine. Men, jeg vet godt hvor landet ligger.

Jeg drømmer stadig om å tilbringe lenger tid enn en ordinær pakketur i Istambul.Så lenge jeg vet deler av alle byers mor har historisk sus utenom det vanlige er jeg slik skrudd i hop. Deler av byen har fortsatt samme 'skyline' som Sigurd Jorsalfar bivånte da han kom dit. Der finnes både moskeer og annet som jeg gjerne skulle opplevd. Og så Bosboros da...Dessuten hørte jeg første gang om byen på fanget til min morfar. Minnet sitter spikret. Jeg glemmer det aldri, lik jeg aldri glemmer min mors far.
Han var en fantastisk snill og flott far og bestefar.

Vel, om geografikunnskapene ikke er fotografiske skjønner jeg at Syria har skutt mot en liten grenseby ved navn Akcakale og drept fem mennesker der. For jeg kan jo lese, og jeg velger tro at ikke alle journalister farer med dikt og forbannet løgn.Akkurat det bringer Dagbladet's nettavis nyheter om blant mange andre, og det med krigstyper. Typer for krigen... Hvorfor slås det opp med så gigantiske bokstaver? Hva vil man oppnå med den typen bokstaver? Jeg bare undrer meg litt...Det skrives at den tyrkiske statsministeren Tayyip Erdogan sier landet er tett ved å være i krig selv om væpnet konflikt med Syria ikke er ønsket.
Starter snart ennå en krig? 

Menneskelig sett trenger ingen krig. Samme hvor en befinner seg.
Krig fører kun til menneskelige lidelser, traumer, tap, sorg og elendighet. Jeg mener faktisk at lønnsomhet er et barbarisk prinsipp når man kjører i gang en væpna konflikt som alltid rammer store mengder mennesker. Det holder liksom ikke å sitte her, toe sine hender og tenke 'det er da fryktelig, stakkars dem' mens man famler med potetgullpakken eller slipper en fjert.
Våpenprodusentene er i første linje når det gjelder hoving av profitt på menneskers bekostning. Jeg tenker: Er våpenmagasinene rundtomkring så fulle at de må brukes igjen?
Hva er det egentlige bakteppet for alle kriger?  
Kan ikke hjelpe for det, men jeg tenker slik.
Enda jeg sitter her helt i fred.
Tjue stearinlys brenner mot kveldsmørket.
Gir koselig gult lys i stua.
Her er lutter ro.
Likevel føler jeg meg dødsens trøtt, og jeg tror ikke det bare skyldes mørketida...

"Du må ikke tenke så mye", har jeg fått høre mer enn en gang. Velmenende for det meste.
 Noen ganger tar jeg rådet og skifter fokus. Leser et innholdstomt blad. Ser en såpeserie, eller spiller sist innkjøpte cd. Glemmer alt det vanvittige mediene bringer rett inn i stua. Kjemper for å holde meg i likegyldighetens vakum. Det finnes grenser ...
Så tar jeg det innover meg at  det handler om menneskers liv som bare er kuttet tvert av. Med bombekastergranater, uten noe om og men. Det er forj.....
For hva?  Kapitalens behov for umiddelbar profitt godt mikset med despotisk maktarroganse av værste skuffe. Menneskelige hensyn tas ikke, men liv tas. Den eneste virkelige verdien ethvert unikt individ besitter.

Fem mennesker som min familie bestod av da jeg var liten. Jeg er oppvokst i en trygg liten kjærnefamilie nemlig, med far og mor, ei søster og en bror. Hvis jeg forsøker forestille meg hva som skulle kommet ut av et slikt traume for vår slekt må jeg innrømme fantasien blokkerer. Det er slik en ikke har godt av å grave seg ned i 'just for the fun of it'....

Mulig jeg er tungnem, ikke fatter det jeg skal fatte.
At soldater lystrer ordre er bare blitt tyngre og tyngre å forstå.
Sitter her og tenker på det faktum at en dreper på kommando som en flokk tilsynelatende tanketomme sauer.Om paradigmet er den menneskelige lidelsen, vel og merke. Mange tråkker over lik for å kunne rulle rundt i pengebingene sine. Akkurat det er udiskutabelt. Verden synes skjevere montert enn 'ever'... 

Og:
Naiv som jeg er kan jeg enda finne på å drømme drømmer om stas- og militærledere som først og fremst sitter i sine posisjoner genuint og ekte opptatt av menneskers ve og vel.
Jo det er naivt.
Det lever jeg godt med.
Jeg har opplevd å bli kalt atskillig værre ting og saker.
 For uansett:
Hvordan jeg enn vrir og vrenger på det ser jeg at  ledersauen også er en sau!

Synnøve Sætrum

 

 

 

OM Å HOLDE UT...

 

 

Velkommen til torsdag morgen!

Gigantiske lyn, øredøvende tordenbrak og styrtregn.

Jeg får Asia-stemning og beholder den så lenge jeg ligger godt pakka inn under dyna.

Illusjoner er til for å briste, tenker jeg og gløtter på gardina.

Trærne utenfor kler av seg disse dagene,

for å stå der og eksistere til det livner i lunder igjen.

 

Hold ut, nå kommer vinteren snart, tenker jeg.

Stålsett deg for eksistens, ikke noe liv, tenker jeg.

Mørketid.

Vinter.

Jeg snører ikke min sekk, spenner ikke mine ski nynnende på "nå lyser det så fagert i heien".

Beklager bruddet i min positive livstenkning, men for meg finnes smått med lykke ved å pese seg opp bakker på bakglatta. Eller å måtte ta av seg skiene og gå ned bratte heng. Siden jeg slett og rett ikke mestrer alt det der lenger.  Siden jeg er over femti innrømmer jeg det åpent. Ikke at jeg ikke har ski, og ikke at jeg ikke har kost meg i ei solhelling sånn uti mars. For da kan det være riktig så nydelig på skifjellet. Med til det perspektivet hører likevel for meg at da er lyset kommet tilbake, og det våres. Selvfølgelig kan man si at jeg bare mangler vedlikehold av skikunnskapene. Sant nok. Men, vedlikehold krever motivasjon. Den har jeg ikke, og lever godt uten.
Jeg vil danse mot vår, mens jeg våker i sommernatta.
Stå opp i gryningen og vekke fuglene.

Det er livet.

Vår og sommer.

Den årstiden jeg elsker,

den årstiden jeg lever.

Høsten og vinteren derimot handler mye mer om eksistens bare, og om å holde det ut!

Værsjuk heter det i Nord-Norge.

Mørketidsdepresjon er også ei benevning.

Passer perfekt på meg begge to, for jeg rammes alltid av det og mere til. 

Det betyr ikke at jeg ikke bruker alle redskaper, verkttøy og livserfaringer jeg sitter med for at det skal bli annerledes denne høsten. En virkelig sloss for å fortsette være positiv og glad.

Livet varer ikke evig, tiden er ikke ubegrenset.

Bevare det riktige perspektivet.

Likevel hender det alltid, nesten som en naturlov for meg.

Og, kanskje er det akkurat der det ligger.

Ingen viljestyrt tilstand dette.

Opplevelsen er fysiologisk.

Energien tappes.

Dagenes innhold resuseres til et minimum.

Noen som kjenner seg igjen?

 

Holde ut en seks måneders tid, mens man venter på fire måneder sommeraktig klima.

Hvordan skal man kunne annet enn bare eksistere dersom det store spørsmålet dreier rundt  'å holde ut'? Å holde ut er reduksjon til eksistens. Eller i alle fall blir perspektivet snevert navlebeskuende. For siden man har begrenset med tid sin ene gang på jorda handler det om å leve mens man kan. Ikke bare å holde ut! Jo da, det meste av tilværelsen handler om hvordan man tar det, sant nok. Men, har det ikke en viss betydning hvordan man har det også?

Spennet mellom å leve og eksistere befinner seg i hvordan man har det.

Hvordan et menneske har det handler mest om mennesket selv, hvordan perspektivet er og så videre. Dog lever ingen i vakum, ytre omstendigheter er av betydning.

Nå skal jeg ikke utbrodere det jeg tenker så kuldegysningene går nedover ryggen på meg siden Syria er begynt skyte raketter på Tyrkia. Nei, jeg lar det være. Tenk selv!

 

Tilbake til den strategien som heter å holde ut.

For meg fungerer det ikke.

Ansvar tenker jeg.

Det er der det ligger.

Jeg har selv ansvaret for at livet skal leves.

Da får jeg ta i bruk strategier som fungerer.

Tro meg:

Jeg er i gang.

Har tenkt de riktige tankene om det.

Så nå er det bare opp til meg.

Gjøre tanker om til handling.

Gjett om jeg gleder meg...

 

Synnøve Sætrum

 

 

 



K J Æ R L I G H E T . . .

Kan hende er det ikke tilfeldig at disse ordene igjen fargelegges med det som kalles håpets farge.

Det meste av mine netter sover jeg tungt som et barn.
Med hodet godt på puta midt i den relativt romslige senga.
I alle fall for ei.
På et tidspunkt måtte jeg få meg kjempedyne og flytte putene inn til midten for å slutte minne meg selv om sivilstatusen. Sant å si er den god nok det aller meste av livet, selv om det ikke var slik jeg hadde planlagt. Men, livet er utenfor kontrollen på så vis. Ikke bare opp til meg å bestemme.
Mye skal klaffe om annen tittelering skal tilkomme undertegnede.
"Håp i den ene, og spytt i den andre", sier en av vennene mine alltid...

Hvorvidt jeg akkoderer og diskuterer i søvne, snorker, sukker, ler, gråter eller stønner vet jeg ikke. 

Den som sover sover.

 Når jeg en veldig sjelden gang har selskap sies ingenting om det.

Andre singelboende er lik meg.

Hører lydene som noe koselig siden de er der så sjelden.

Fint å kjenne på litt større toleranse for alt det menneskelige.

Alder og livserfaring fører mye bra med seg.

 

Jeg liker medmenneskene...

Elsker vennene mine.
Så mye at om noen blir syke hjelper jeg gjerne om jeg kan.
Om noen blir alvorlig syke blir jeg bekymret.
Jeg har allerede stått ved kister, fordi noen liv ble alt for korte.
Det gjorde vondt.
Vennskapet lever videre i meg.

Livet ja:

Var det opp til meg skulle jeg sett alle mye oftere,

understreket tydeligere hvor takknemlig jeg er for at dere finnes.

Det er et privilegium å få lov til og være venn.

Måtte dere alle overleve meg...
Jeg har nemlig ingen å miste.

 

Eremitten lever alene.

Jeg er ikke eremitt, men et avhengig menneske.
Avhengighet oppdresset i positiv kolør...
Jaffårdet går an!

Var jeg alltid alene i betydningen uten samhandling med andre, er jeg overbevist om at jeg ikke kom til å leve lenge her i det klimatisk iskalde landet.
Helt isolert ville jeg bli, og jeg ville få smertefullt.

Eksistensiell ensomhet er en ting.
Den andre ensomheten kan man få billig for meg.

Ofte tenker jeg på at i Norge hvor mye er så orientert mot prestasjoner, prestisje, mestring og eiendeler er vennene uunnværlige. 
Den som ikke bare kan sette seg ned med mennesker og bare være må etter mitt skjønn bli veldig veldig veldig ulykkelig.Ikke for det, kan hende i noen miljøer må man ta med alt det og mer til inn for i det hele tatt å regnes som venn. Jeg frekventerer naturlig nok ikke slike miljøer,men noen jeg kjenner ganske så godt gjør, og hva fortelles ikke... Vet også at jeg har vært utsatt for liksomvennskap hvor noen skulle oppnå et eller annet. Noe jeg ikke skjønte eller så før jeg ble sveket. Noen manipulerer godt i skinnet av å være venn. Det hører heldigvis til unntakene.
Ville vært et utrolig slitsomt liv om man i møte med mennesker alltid var tvungen til å tenke:
"What's in it for you?"

Og forresten; jeg har skrevet mer enn en gang om å være glad for støtteordninger og sikkerhetsnett i vårt sosialdemokrati. Det er jeg fortsatt. Grunnmuren slik. Resten av livet handler om å holde seg så frisk som mulig selv om en er syk, og om medmenneskene på veien. Noen heldige ganger kommer noen nær, ordentlig nær. Så nært at sårbarheten synes og en blir sett som hele mennesket.
Litt skummelt, men samtidig befriende å kunne senke skuldrene, slippe forestille seg og likevel være likt og elsket alle dager. Vennskap er kjærlighet. Kjærlighet er vennskap.

Når man ikke presterer så mye i livet, eller er en person med hauger og lass prestisje knyttet til seg .
Fælt menneskesyn egentlig. Grusom inngangsnøkkel for det gode liv.
Nok å emigrere for... Til smil, varme og åndelighet.
Bare perfeksjon, og du måkke komme her og komme her med skavanker eller lyter. 

Ja, da ville en ensom fort kunne begynne gruble over sin egen verdi.

Jo, jeg vil alltid være avhengig av venner.
Ydmykt takknemlig for de jeg har...

 

 

Synnøve Sætrum

 

 

 

 

 

 

 

 

2. oktober 2012

Er jeg tro mot meg selv?
Jeg kan velge å tenke det, velge tro det.
Det er holdningen det kommer an på.
Håpet skal ha farge av lys grønt er det ikke sant ?
Lett nevrotisk muligens, men hva så?

Tirsdager lik denne her møtte jeg et menneske som minnet meg om svik.
Rett i Markens som om ingenting noensinne var hendt.
Det kjentes riktig bare å gå forbi.
Lukkede dører skal man ikke alltid forsøke åpne igjen.
Jeg betraktet vedkommede i sidesynet, hørte latteren mens jeg tenkte:
"Det var en gang"...
Følelsesmessig likegyldig.
Livet er foranderlig.
Liksomvennskap består ikke når de virkelige utfordringen kommer.
Det gjorde meg usigelig trist den gangen selv om jeg aldri kunne gått tilbake.
Svik er og blir svik.
Det som er over er over.
 Svik gjør vondt, setter arr, men med tiden blir det nesten borte.
Bare en anelse på erfaringenes bord.

Fjern fortid ikke nær nåtid.

Nå da:
Er jeg tro mot meg selv?
Utfordringene, det poengterte i livet akkurat nå.
Det tilværelsen dypest sett er.
Livet kan vise sitt egentlige ansikt med en følelse.
Om en løgn eller en livsløgn. 
Faktum er at jeg noen ganger bedrar meg selv.
"Tro er du kun når du er det mot deg selv",
står det på sokkelen Camilla sitter på og stirrer utover havet...
En og annen gang setter jeg meg ved foten av sokkelen, kikker utover og innover.

Er jeg tro mot meg selv?
Når var jeg tro sist?
I formiddag, tror jeg, mens jeg kikket på et fotografi av min kjæreste venn.
Havet, sanden, lyset og horisonten.
 Kattegat møter Skagerak.  
Minnet fylte meg helt. 
Jeg kunne kjenne vinden mot hånda slik den kjentes da jeg tok bildene.
Høre lyden fra havet, men mest av alt kjente jeg på følelsene jeg hadde der og da.
Ydmykheten. Inderligheten.
Det han var  for meg da. 
Alt han er for meg nå.
Det som ordene ikke makter speile, men som likevel er.

Et annet av mitt livs viktige mennesker skriver brev, og sender med foto fra toppen av et fjell.
Storslagent.
Risikofylt å komme dit, men de tok turen opp.
Han og kameraten.
Sånn er han. Klatrer til topps. Det har han alltid gjort.
Jeg har betraktet ham nært, men mest glimtvis og perifert.
Tre tiår snart.
Den spesielle er alltid nær selv om geografiske og andre avstander skiller.

Jeg fikk en sms fra vest.
Vi snakker lenge i telfonen-
Det gleder meg å høre om nye og spennende opplevelser i livet hennes.
Fryder meg med henne.
Så fint det er å se et kjært medmenneske finne det gode livet.
Vennskap handler også om å virkelig glede seg over den andres fremgang og det å lykkes.
Alltid nerven det. Ikke sant?
Når jeg tenker og kjenner slik er jeg tro mot meg selv.

En annen sms detter inn fra øst.
Vi snakker ikke i telefonen.
Bare utveksler små hverdagsrapporter, holder kontakten.
Slik vi har gjort i årevis.
Fjernt og nært.
Sms ja...

Om den som døde bare for et drøyt tiår siden hadde vendt tilbake kunne fortalt meg om samfunnsendringer en nesten ikke registrerer lenger.

Tankene blir noen ganger så mange.
De indre reisene forserer rom og tid usynlig.
Er jeg tro mot meg selv?
En del av denne høstettermiddagen kom melankolien med ett slentrende inn.
Barbeint og uten invitasjon. Høstdeppen fulgte hakk i hel.
Tungsinnet spant, og en lille smule panikkangst lusket noen urolige øyeblikk i krokene.

Jeg hadde ikke bruk for det, men måtte gjennom likevel.
En times lur, og så var det over.
Noen ganger blir det bare nesten litt for mye for et følelsesmenneske.


2.oktober er snart over, en dag jeg har vært tro mot meg selv!
Ha ei god natt.

 

 

DET VIKTIGE

 

Det viktige er ikke å aldri falle.

Det viktige er å alltid reise seg igjen.

 

Det viktige er ikke å aldri bli såret.

Det viktige er å overleve.

 

Det viktige er ikke å aldri bli sviktet.

Det viktige er å ha blitt elsket.

 

Det viktige er ikke å aldri gråte.

Det viktige er å aldri glemme hvordan man ler.

 

(Arnhild Lauveng)

Synnøve....


TANKETUMLERIER OM FREKVENSER...

Ta meg dit jeg var, eller dit jeg aldri mer kommer.
Jeg har utsyn både bakover og framover.
Jo, jeg tenker på det mens jeg lytter til melodien fra den nordnorske stjerna.
Tekster med vidd og innsikt gir erkjennelser.
Mitt eget liv i reprise.
Store kunstnere gir levende assosiasjoner.
Tanketumlerier om frekvenser for eksempel.


Veien leves akkurat nå ved spisebordet.
Jeg kikker på ei solsikke mot det gulnende lauvet utenfor.
Det er høst i Norge, og seinsommer i livet. Ikke sant?
Femti år er alder og visdom, samtidig som barnet i sinnet synes tydeligere.
Alltid denne dobbeltheten.
Aldri noen sinne bare et perspektiv.
Vokt seg vel for ikke å tippe inn i depresjonen eller panikken på grunn av alderen,
 lyder den infantile tanke.
Alder er bare et tall i tillegg til at det er ganske fint.
Mangt blir triveligere med alderen.
Man setter seg for eksempel ikke bakpå en motorsykkel,
 stuper ut over store høyder kun hengende i en strikk,
eller klatrer usikret opp på landets høyeste fjelltopp.
Den visse død sittende på ei fjellhylle rett ved toppen tiltrekker ikke ens værens streben.
Livet er oppoverbakken, ikke toppen.
Når reisa er til endes er det slutt.
Jeg foretrekker å være på veien så lenge jeg kan.
Gangsperre og stivhet påminner meg om at jeg er i livet.
Jeg har mitt øyeblikk på jorden akkurat nå, og ansvaret for utnyttelsen av tiden er mitt.
Ansvar kan være noe dritt, men også en gave.
Lik religion som kan være vanvidd, men likevel sjelelige omslag i en ellers fremmedgjort væren.

Min sjels væren?
Der er jeg nå...
Tilfedshet med det jeg har, eller kun ringer i vann?
Eller ei med vinger?
Som lengter etter å ta av uten tanke på og lande?
Selvmotsigende, men skyldes det alderen?
Eller er det bare den kjente søken etter noe bedre i livet?
Det en aldri slutter med om ytre omstendigheter er aldri så bra?
Hensikten med livet er lykke, ikke sant?
Så hvis utilfredsheten eller smerten tar over hva gjør man med det?
Skriver takknemlighetslister, blir sittende der man er med det man har?
Eller strekker man seg etter drømmene og begir seg ut på nye veger?

Jeg som er et barn av vesten har problemer med å tenke på lykken som et vedvarende fenomen.
Samtidig som jeg skulle ønske den holdningsendringen kronisk mulig.
Kanskje lykken er et valg en kan oppnå ved mental trening.
I østlig tenkning sees lykken som noe man kan utvikle og bevare 'bare' ved å trene sinnet.
Dalai Lama postulerer at man ved å oppnå en viss indre disiplin kan man oppleve en holdningsendring som påvirker hele livssynet og tilnærmingen til livet. Ved å finne fram til faktorene som fører til lidelse finner man også faktorene som fører til lykke, og det er metoden.
I motsetning til i vesten kan man i østen måle personlig lykke.

Vel, det ene utelukker ikke nødvendigvis det andre.
Såpass er begripelig.
Det som synes som en rød tråd for min tilværelse er at jo større grad av sinnsro jeg oppnår, jo større sjelefred. For all del så tenker jeg ikke nå på apatisk eller følelsesløs tilstand. Tvert om.
 Enkelte middelaldrende mennesker synes det er ei utvikling i helt gal retning å skaffe seg høreapparat. Ja, det var nettopp en femtiåring som fortalte meg så.
Han mente å få hørselen på plass kun pekte nedover...

Hmff..
Heller få kjeft og oppleve misforståelser enn å gripe til tiltak og bedre livskvaliteten først og fremst for seg selv, men også alle rundt.
Forfengelighetsfrekvensen har så mange slags underlige utslag.
Vestlig forfengelighet kanskje.
Et personlig utslag av den kollektive benektningen av tidens tann, og dødens vedvarende grep om oss alle. Livets sikre fenomen som kommer nærmere og nærmere dag for dag.
Ut fra det perspektivet er det bare å løpe etter høreapparatet.
Skaffe seg det promte, og få med seg livet mens en har det.
Se mulighetene i stedet for forfengelighetene...
Man justerer jo bare litt, og vips så henger man med og de andre får den kontakten som ønskes.

Tja....
Jeg tror det handler om de frekvensene man opererer på eller er det langs?
Disse tankene er alt annet enn ferdig funderte.
Kanskje til og med helt meningsløse for andre enn meg selv.
Kan kunnskap krysset med hjerterom/varme føre til respekt for alle andre mennesker rettigheter og synspunkter. Det grunner jeg over i denne konflikttiden. Er det i dette en forsonende holdning?
Kan jeg bruke kunnskap og raushet til å overvinne alle intoleranser og løse konflikter?
Er det sant at den beste måten man kan nærme seg andre er med et medfølende sinn?
Oi, der 'svever' jeg igjen-
Og sånn går nok denne tirsdagen mens frekvensene mellom oss mennesker stadig er her.
Tanketumleriene omkring dem også.

Synnøve Sætrum



DE ÄR SOM OSS...

Skriv ut og heng opp som huskeregel, så blir det fred i verden.

Ikke sant?

Ha god mandag!

 

 

 

 

 

 

 

Mvh

Synnøve

 

BLASFEMILOVGIVNINGEN KNEBLER YTRINGSFRIHETEN...

Les koblingen under her:


http://www.human.no/Templates/Pages/Articlesmall.aspx?id=7082



Jo, jeg støtter dette.

Ha god mandag....

Du og du....

 

 

Kjærligheten.

Det inderlige, altomfavnende og eneste.

Kjærligheten er der, vi gir opp og tar imot.

Blir i stand til å leve med den og i.

Lar den kravløst være som den er.

Kjærlighetens ansikt og navn blir synlig med det skrevne ordet: "Jeg møtte kjærligheten, og den møtte meg.

Det kan såvel hende den virkelig liker akkurat meg".

Styrken taler til oss arme mennesker. Betrakteren i faren eller barnets blikk. Gnister som intet mangler. Sensitivt viser den veien for hvem en er, hva en gjør og det en kan leve ut. Nysgjerrig kryper den inn i alle porer med store bud om uendelig framtid.

Forventningene blomstrer, og øynene stråler.

Så elsker dere hverandre du og du.

Kjærligheten...

 

Synnøve Sætrum

ØYEBLIKKET ER DITT LIV... TA VARE PÅ DET...

 

Så skjønt det er dette øyeblikksbildet, bare så nydelig atte...

Og så får det meg til å minnes og reflektere rundt dyrebare øyeblikk i mitt liv.

Hver eneste dag rommer dem jo. Også en som denne når jeg for det meste bare har vært i mitt eget selskap. Det går en og anne dag med på den måten, og den rommer ofte ettertanker og refleksjoner.

 

En sann luksus i et travelt hyperkapitalistisk  samfunn.

På mange måter er det et privilegium uførepensjonisten har. For meg handler det om å gjøre det beste ut av en utfordrende situasjon, og særlig i disse dager hvor man nettopp foreslo å begrense uførepensjonisters bevegelsesfrihet. Jeg trodde nesten ikke mine egne ører da det kom fra Arbeiderpartiet. En prøveballong å si fy skam over!

FRP har jo lenge sagt at de vil fjerne velferdsstaten, så hadde det kommet derfra så...

Erna og kompani sendte opp ballongen med forslag om tretti prosent trekk i sykes sykelønn/trygd i mai. Ja, for det kan late til at det er det som satses på på lengre sikt i verdens beste og rikeste land.  De måtte se den prøveballongen sprekke men likevel varsler den noe om hva som kan være i kjømda. Jeg synes rett ut det er nifst og smaker ramt.

Ta fra de fattige og gi til de rike.

Ja, for skal de rike fortsette å rulle seg i bingene , kose seg med rente- og kjøpefester må pengene tas et sted, og de virkelig styrtrike avser ikke ei krone.

Er det ikke sånn det er og alltid har vært?

 

En grunnleggende forutsetning for å kunne nyte øyeblikket er at de basale behov er dekket. Mat, klær, varme og trygghet er nødvendig her ved randsonen. Det er ikke langt til isødet, og det gir utfordringer for å overleve. Siden velferdsordninger finnes kan jeg ligge innomhus, rimelig trygg og reflektere over livet og øyeblikket. Jeg kan til og med omfavne det, og ta vare på det med begge hender. Jeg kan drømme, lengte, håpe og elske. Kjenne på det ikke er så værst noe som helst.

MEN IGJEN.... DET FORUTSETTER EN GOD DEL TRYGGHET...

 

 

Synnøve Sætrum

 

 

 



ANANKE

Det kan være så mange slags grunner til å bli værende i sitt eget selskap.
Om det til tider er kjedelig stillestående vet man likevel hva man dealer med.
Som oftest, om en da ikke bærer en diagnose som borger for flere innblanda. You see?

 Særlig når en har rundet femti og har et eget liv å leve.
Tilværelsen som bare blir mer og mer tiltrekkende jo lenger man er i den.
Nysgjerriheten på de ulike sannheter vokser. Skjønnheten gror side om side med smerten.
Det gode følger bak svingen.
Kanskje er det ikke så enkelt at om en bare vandrer straka vegen gjennom livet så er det enkelt. Vegen blir likevel til mens en vasser i løgner, styggedom og ondskap...
Livet på livets premisser.

Her undervurderes ikke sanselige behov eller nærhetstrang, men likevel.
 Etter som tiden går blir en som aleneboende vant til livsstilen.
For eksempel så må en ikke tvinge seg selv til å stille opp for hva som helst når en er trøtt.
 Da er det greit å bare sige i hop på sofaen, tenne stearinlysene, gripe etter fjernkontrollen og lytte seg gjennom det beste av musikksamlingas seige jazz...I sannhet er det en fryd å krype inn i kosedressen. Gi blaffen i hagestell og annet, og bare ligge der og fryde seg.
Kose seg med Sørlandchips (en) og bare være usunn usexy livsnyter.
Selv om potetgull aldri kan erstatte kyss, klapp og klem.
 Skjønt er skjønt, og godt er godt.

Hva jeg egentlig tenker på? Ananke;-  Kjærligheten til det sanne, det skjønne og det gode.

Synnøve Sætrum

IKKE NØDVENDIGVIS....

I ORDLØS TAKK...

 

 

Slik han sier det også, han skogskarenes dikter; "...har du først funnet denne solrytmen, da er det ikke lenger mulig å bli helt ensom".

 Jeg fant deg.

 Nå la han nok ikke helt det samme i orden som meg, men likevel.

Mitt liv er forgjengelig rikdom, sier jeg. 

Så er det som om mine ord ikke blir for store og i villelse når jeg uten frykt elsker deg.

Ok, likevel kan det hende at, ja du vet, men det må sies lell. 

 Til min menneskebror med elskelige lyter.  

Jo, det er kronglete, men jeg bøyer "kne i ordløs takk".

Det vintres mens jeg elsker plettfritt frimodig, og kjærligheten gjør meg til et annet menneske.

 

Sommerfuglvinger om hjertet, høstsinn med stenk av sommer.

 

Du kaster skygger for virkeligheten akkurat som den er.

Du er i alt.

 Du er mitt alt, du er vakker og jeg elsker deg. 

 

Ikke slik du var for to eller ti år siden.

Det du er i dag elsker jeg deg for.

Uten illusjoner. 

Lik den tærende flammen før evig istid.

 

Synnøve Sætrum

 

 

 

 

LIVET

-Mitt liv er så fattig, sier du

en fortrolig stund hos en venn.

-Mitt liv er så vanskelig.

Mitt liv er ditt,

mitt liv er datt.

Men sannelig sier jeg deg:

Du burde falle på kne

i ordløs takk

for de du i det hele tatt kan si

Mitt liv.

(Hans Børli)

STUNTREGJERINGEN STOLTENBERG

 

Jeg stemmer ikke blått, kommer aldri til og gjøre det.

Likevel hender det jeg får med meg Muppet-show.

Det er ikke det det kommer an på.
Denne ukas episode hadde allsidig rolleliste, script og manus...
Herremias!

Krumspringene fra regjerende makter får meg til å undres over hva som er mulig og ikke umulig. Siste 'dels' spagat angående verdige og ikke verdige trengende tar kaka.

Når man vil ha slutt på at arbeidsinnvandrere ikke skal ha fulle tryderettigheter, av alle slag etter bare et halvt år i landet, så får man si at det er det det handler om. At det faktisk er forskjell på far og katten. Eller i alle fall at det er det man ønsker. Ikke 'ta' alle uførepensjonister, fordi noen få tydelig utnytter systemene. Jeg mener, det lyser jo gjennom at det egentlig var meningen. Ja men så si det da!

Blir det ikke sagt er det akkurat slik man rer opp senga for regjeringsekteskap mellom Høyre og Fremskrittspartiet. Så enkelt er det. Begriper ikke at rådende makter ikke skjønner det.

Handler det igjen om at de har det så travelt med å passe på taburettene sine at skogen ikke vises for alle trærne? Jeg undrer meg jeg, men sjokkeres ikke.Hva blir neste stunt?

 

Synnøve Sætrum

OM HØSTEN

Høst!
 Ja eller nei? Godta eller protestere?
Flykte eller stå i livet på livets betingelser?
Få noe positivt ut av den i stedet for bare å stålsette seg.
'Sommer-Guri' kjenner en lille smule på frustrasjonen akkurat før flammene står i full lue.Det  er noe mer tilstedeværende våkent ved livet den intense tida mens alt brenner ut.Begeistringen koker.Lidenskapen syder.Kjærligheten ynker seg.
Ingen tvil.
 Til og med skyggene blir kaldere.

Høst!

Synnøve Sætrum

KJÆRLIGHET

 

 

Så møtte jeg deg,

som hadde mot til å se.

 

Uten å gjøre vondt

krenke

eller mane

rasende bitterhet

 

Så møtte jeg deg,

som så at jeg var trøtt.

Trøtt av å stå med

ryggen mot veggen.

Trøtt av å være alene

med tankene i og om verden.

 

Ikke ensom mer...

Er det mulig?

Skulle jeg få begynne fra begynnelsen?

Vakkert, vart, vemodig.

Krevende, klok, klar kjærlighet.

 

Synnøve Sætrum

 

 



NEIDA

 

Neida

det handler ikke om at mann forstrekker henne

Neida

det handler ikke om å løfte som en tungvekter

Neida

hun prøver ikke 'always look at the bright side of life'

Neida

hun står ikke til kness i gørra og spar mens hun gråter fordi jog fortsetter bry seg om

Neida

for det er sunt å vise følelser

løft og spatak strammer buken

den utskjelte legemsdelen

middeladrende kvinner ofte bærer

ustolt og skamfullt

om enn beina fortsatt sitter i nesa

 

Neida

det er ikke fordi hun har bestemt seg for å leve slik andre mener det ikke skal leves

Neida

det er ikke fordi man forsøker løfte et kumlokk med hodet

Neida

det er ikke fordi hun trenger kjærlighet

Neida

hun gråter kanskje sterkt og elsker ende sterkere

Neida

det er ikke fordi angsten tynger og lengslene brister

Neida

det finnes ingen trøst

for den som sitter alene med sin angst

 

 

Synnøve Sætrum

20 september 2012

Sola skinner, det gjorde den for 28 år siden også akkurat på denne dagen.

Dere som kjenner meg godt vet hvorfor jeg husker akkurat det.

Gratulerer med dagen sier jeg som jeg har gjort hvert eneste år siden da!

 

 

 

For den fredelige stemningens skyld strør jeg solsikkefrø på bakken utenfor stuevinduet.

Så sitter jeg her med formiddagskaffedråpene og ser små fugler spise seg mette.
Selv nyter jeg hjemmebakt bløtkake til formiddags og tenker ennå en gang:
Gratulerer med dagen! 

Noen fugler forer seg med ekstra næring på vegen sørover, de andre for å feite seg opp til vinteren.

For min del trenger jeg ikke feite meg nevneverdig opp. Står han a!
Tror det må bli vegetar når middagstiden kommer.
Men, det viktigste i dag er å 'bare være'...
 

 Solsikkene er enda gule, noen blomkarser henger fortsatt med.

Men, det er høst. Det kalde draget er kommet for å bli.

I går forsøkte vi oss på trappa hvor det var flereogtyve,

men nordvestlige vindkast ødela hele idyllen og vi flyttet inn.

Denne dagen blir det vandring i byen og omegn.

Som sagt: Sola skinner og det er 20.september, en glimrende dag til oppsummering og ettertanke.

 

Synnøve Sætrum

 

 



IRRITASJON

Siden slokker det
det som brenner
Siden stilner
de som slår
Det mulige var først
det umuliges motsetning

Føl først
pass deg siden
vi bare skal være elskere og venner
sa du
Kjærligheten ble uvirkelig
  irritasjon

Synnøve Sætrum



MANDALAY... EN ANNEN DRØM...

 

By the old Moulmein Pagoda, lookin' lazy at the sea,
There's a Burma girl a-settin', and I know she thinks o' me;
For the wind is in the palm-trees, and the temple-bells they say;
"Come you back, you British Soldier; come you back to Mandalay!"
Come you back to Mandalay,
Where the old Flotilla lay;
Can't you 'ear their paddles clunkin' from Rangoon to Mandalay?
On the road to Mandalay,
Where the flyin'-fishes play,
An' the dawn comes up like thunder outer China 'crost the Bay!

 

'Er petticoat was yaller an' 'er little cap was green,
An' 'er name was Supi-Yaw-Lat jes' the same as Theebaw's Queen,
An' I seed her first a-smokin' of a whackin' white cheroot,
An' wastin' Christian kisses on an 'eathen idol's foot:
Bloomin' idol made o' mud--
Wot they called the Great Gawd Budd--
Plucky lot she cared for idols when I kissed 'er where she stud!
On the road to Mandalay ...

 

When the mist was on the rice-fields an' the sun was droppin' slow,
She'd git 'er little banjo an' she'd sing "Kulla-la-lo!"
With 'er arm upon my shoulder an' 'er cheek again my cheek
We useter watch the steamers an' the hathis pilin' teak.
Elephants a-piling teak
In the sludgy, squdgy creek,
Where the silence 'ung that 'eavy you was 'arf afraid to speak!
On the road to Mandalay ...

 

But that's all shove be'ind me -- long ago and fur away,
An' there ain't no 'buses runnin' from the Bank to Mandalay;
An' I'm learnin' 'ere in London what the ten-year soldier tells:
"If you've 'eard the East a-callin', you won't never 'eed naught else."
No! you won't 'eed nothin' else
But them spicy garlic smells,
An' the sunshine an' the palm-trees an' the tinkly temple-bells;
On the road to Mandalay ...

 

I am sick 'o wastin' leather on these gritty pavin'-stones,
An' the blasted English drizzle wakes the fever in my bones;
Tho' I walks with fifty 'ousemaids outer Chelsea to the Strand,
An' they talks a lot o' lovin', but wot do they understand?
Beefy face an' grubby 'and--
Law! wot do they understand?
I've a neater, sweeter maiden in a cleaner, greener land!
On the road to Mandalay . . .

 

Ship me somewheres east of Suez, where the best is like the worst,
Where there ain't no Ten Commandments an' a man can raise a thirst;
For the temple-bells are callin', and it's there that I would be--
By the old Moulmein Pagoda, looking lazy at the sea;
On the road to Mandalay,
Where the old Flotilla lay,
With our sick beneath the awnings when we went to Mandalay!
O the road to Mandalay,
Where the flyin'-fishes play,
An' the dawn comes up like thunder outer China 'crost the Bay!

 

Rudyard Kipling

 

Samuel Bourne, 1870

 

HØST

 

 

 Det er høstlys i livet.
Regnet slår sidelengs mot tilværelsen.

Skråninga er i ferd med å gulne,
 om et lite stykke tid vil skogen brenne før en ligger der naken og kald.
 Melankolien  gir kalde tær.

"Sommeren dør.Og vindene blander sin tone deri:
Din solstund er omme, din blomstring forbi under de øde stjerner". 

Siste fem år har jeg vært i Rhodos by på denne tiden.
Reiser i den store europeiske sivilisasjonen.
Ydmykt takknemlig har man sluttet seg til alle barn av Europa.
Opplevd mange levende lys.
Alene og sammen med gamle og nye venner har jeg nydt solgudens stråler, Egeerhavets strender, gamlebyen og alt det andre. Drømt om en fordums Koloss.
 Kikket på vakre utilnærmelige unge grekere og kjent at det står til liv.
I år er jeg ikke der, og heller ikke mange av dem jeg har møtt i september.
Hvorfor vi er så mange som 'svikter' akkurat i år vet jeg ikke.

For min del fant jeg andre strender, og andre land vinteren som gikk.
Noe helt annerledes enn det greske trekker i meg når jeg tenker på bedring av fysisk og mental helse.
Erfaringene er rikere, perspektivene videre.
Det betyr ikke at grekofilien er død, bare lagt på is.
Det kan jeg like godt innrømme. 

Antakelig burde jeg stått på yogamatta i stedet for å sitte her med frosne tær.
Mottatt milde instruksjoner mens jeg stirrer i det tredje øyet.
Hadde ikke nakke og skuldre vært så verkende skulle jeg øvd mer på skulderstående,
 og blitt stående på hodet alle dager.
Yoga er bra for så mangt, men den yogiske tenkningen oppfordrer til å ikke overkjøre kroppens grenser. Dessverre for meg. Selv om jeg ikke har det værre enn andre, eller at det ikke er mer synd på meg heller. Noen greier stå oppreist og holde seg i hundre prosent stilling om de har aldri så mange skavanker. Jeg vet det, og mange ganger får jeg skikkelig dårlig samvittighet for at jeg ikke er ja jeg vet ikke hva. Energisløseri og kun det, og jeg minner meg selv på evighetsperspektive og den store søvnen som rammer alle dødelige til slutt... Poesien hvisker til meg:

"Hva er du vel mer enn et skjelvende blad
som faller når sommeren stanser sitt kvad
under de øde stjerner?"

Perspektivet kan gjøre øyeblikket godt eller ramsalt.

Ikke sant?

Handler det om å stålsette seg, holde ut, forberede seg på all kulde som måtte komme?

Fatalistisk stå livsskjebnen av, eller støpe nye livsbejaende former?

Vår, sommer, høst og vinter.

Ansvaret symboler i stein.

 

"Din rus er til ende, din drøm er bedrat;
i sne skal du segne, - forlatt, forlatt
under de øde stjerner.".

 

Synnøve Sætrum

 

 

 

 

Høstelegi

 

 

Det stiger i kvelden en sær melodi:
Sommeren dør.
Og vindene blander sin tone deri:
Din solstund er omme, din blomstring forbi
under de øde stjerner.

Vi hvisker det ut mot den grådige natt:
Sommeren dør.
Din rus er til ende, din drøm er bedrat;
i sne skal du segne, - forlatt, forlatt
under de øde stjerner.

Vi strømmer som ånde fra frostmørkets pol:
Sommeren dør.
Dens lys brenner ned. Hyasint og fiol
blir muld og forgår med den synkende sol
under de øde stjerner.

Vi suser i fallende bladers rad:
Sommeren dør.
Hva er du vel mer enn et skjelvende blad
som faller når sommeren stanser sitt kvad
under de øde stjerner?

Vi isner din leende ungdom ihjel:
Sommeren dør.
Vi hvirvler det inn under høstens hæl
og ånder Nirvanas pust i din sjel
under de øde stjerner.

Bered deg til møtet med høstnattens vind!
Sommeren dør.
Nu ruller en vinter i verden inn;
inatt må du herde ditt sinn, ditt sinn
under de øde stjerner.

Andre Bjerke



Selvtillit og god selvfølelse...

 

 

Her er det bare å innrømme at jeg ikke helt får tak i hva som gjør kvinner om man tenker gruppe og ikke individer feminine nok. Siden jeg er blitt voksen kjenner jeg til  fornemmelsen av at tiden som sexsymbol, fødselsmaskin eller noe i den leia ikke er så trafikkert som den pleide.

 Og pytt pytt pytt sann, ja faktisk så er det sånn for den som er i water med seg selv.

Av og til kan man nok vemodig kikke tilbake på ungdommens brus og sus,

vite at det ikke er helt sånn lenger. Selv om en fortsatt både kan, vet og så avgjort er sprell levende. Her proklameres såvisst ingen avstandstaken fra sensualitet eller tantrisk erotikk,
sanseligheten er såvisst ikke død om noen skulle la seg friste til å misforstå.
 

  Tiden som er føles komfortabel og en står godt i den.

Femtiårsalderen er høyt elsket, 'rollene' som følger passer meg godt. 

Livet på livets premisser volder ikke samme besvær som før.

Det er godt å føle seg  hjemme i lett aldrende hud og kropp. 

Tyngdekraften innhenter de fleste. Jeg er ikke alene.

Mye fungerer akkurat som det skal, og gir dyp lykke.

Jeg er snill og grei, noen ganger er jeg bent fram ganske storartet.

Jeg liker meg.

Uten sixpackmage og med den dype stemmen..

'Pillutta deg' til den fordums sjefen som i medarbeidersamtale (såkalt) spurte om jeg hadde tenkt gjøre noe med stemmen siden den var så dyp. . .

Jo, det er sant.

En er da blitt utsatt for sjofle hersketeknikker fra menn som ikke syntes stemmen var feminin nok. Sier mye om han. Lite om meg.
Godt jeg ikke lot meg mobbe til taushet.

Andrealtstemmen min fungerer veldig godt for meg.

.

All grunn til å forbli dypt takknemlig over, og intenst nysgjerrig på livet. 

Alternativet har jeg slett ikke noen dragning mot.
Her er så mye å finne på, så mangt som er ugjort.
Ukjente landskaper skal beskues, lesbare bøker forfattes.

 Dører skal lukkes, og nye stier med sine omliggende muligheter tråkkes.

Hverdager leves, og drømmer drømmes.

Selvtillit og god selvfølelse pleies og stelles.

Fokuseringen må jeg trene på alle mine dager.

 

'Bare' det å våkne hver eneste morgen er et under.

Mange ganger tenker jeg; sånn flaks, for et hell, så bra jeg har det og så godt jeg trives her på jorda. Det alle skavanker og en vanvittig verden på tross.

Riset bak døra får stå, mens jeg grunner.

Hva er et vennskap, er det for evig?

Opplever jeg en kjærlighet akkurat nå?

Åpner meg for dagen, uten eller med sår hals. 

Solstrålene treffer ruta og solsikkene.

Seinsommeraktig mot slutten av september.

 

Nei her ble det absolutt ingen refleksjoner rundt hva som gjør kvinner feminine nok

( For hva og hvem i så fall?) . . .

Gruppetenkning synes fordummende snevert...

La hver enkelt av oss være akkurat som vi er, med eller uten klær. 

Jeg vet dessuten at når jeg blir kjær så handler det slett ikke om feminine eller macho greier.

Da handler det nemlig om gode vibrasjoner, god selvfølelse og selvtillit.

 

Synnøve Sætrum