Strendene i Norge kan være vakre, storslagne og fredelige. Selv om sommervinden ikke er den varmeste i år er det akkurat like vakkert og trygt. Innbydende. Strendene her fylles ikke opp med flyktninger. De ligger for langt nord. Det ville vært umulig å overleve en tur helt hit i elendige fartøyer. Likevel forsøker jeg se det for meg. At de var her, kom med båtene sine og ba oss om hjelp. Krigen kunne vært i Danmark, Sverige eller Russland. Ingen vanlige mennesker rår over hvor maktmenneskene setter elendigheten ut i livet. Sjøl ville jeg rømt om jeg kunne, det bare vet jeg. Livet er en gave de aller fleste av oss forsøker beholde så lenge vi kan. Vi beskytter våre kjære, og vi vil bare være. Grunnleggende sett er jeg overbevist om at vi er ganske så like.
For meg er det umulig å ikke tenke på alle disse medmenneskene som kjemper for sine liv der nede i enden av Europa. Jeg elsker Hellas, landet som er i dyp krise selv.
Til noen av øyene der kommer det mange i nød nå.
De blir ikke kastet tilbake på havet, eller bedt om å snu slik som FRP's toppkandidat i Oslo mener man løser denne tragedien. Egoisme full utfoldelse. Vel, så viser han hva partiet står for. Fortsatt!
Jo, det ser mørkt ut når jeg hører på dem. Det er håpløst, men jeg gir meg ikke. Vet jo at natten føder dagen. Verden har sett elendighet før, og det har ordnet seg til slutt. Tragedien er i all sin gru at så mange må du på veien eller i havet. Smerten som følger terror, krig og fattigdom skyller nå inn som ei bølge over Europas strender. Men, det er på et vis ventet. Det er lenge siden forskerne påpekte at dette ville komme, at vandringene var i gang. Nå toppes det. Europa kan ikke svare med tåregass og høye murer. Den eneste farbare vegen er solidaritet og kjærlighet til medmenneskene.
Videre føler jeg for å dele noe av det jeg har lest siste timene. Jeg ser at utfordringene er store, at det kommer flere enn vi noen gang har sett i vår levetid. Men, da får vi jo som medmennesker finne ut hvordan vi skal løse dette. Kanskje må det tenkes veldig mye nytt. Kanskje skulle vi alle som har plass i hjemmene våre kjenne etter på om vi kan invitere noen inn. Om vi får lov av myndighetene.
Jeg vet ikke om det er ei løsning, tenker bare høyt. Kjenner på maktesløsheten, og det med at en ikke bare kan snu ryggen til. Hva slags menneskesyn er det? Hvilket samfunn er det norske blitt til? Her går finansministeren ut mot politisk vedtak som regjeringen faktisk er pliktet til å gjennomføre.
Hun burde tatt sin hatt og gått for lenge siden, og kanskje vunnet noe respekt selv hos politiske motstandere. Men, populister holder på taburettene sine for en hver pris ser det ut til.
Jeg håper inderlig at de fjernes derfra for veldig veldig veldig lang til ved neste Stortingsvalg.
Det handler om medmennesker på den samme jorda.
Kloden er faktisk ikke bare de rike og fete sitt levested,
Penger gir ingen rett til å nekte dem som ikke har noe fred og liv. Jeg ser at det vil bety at vi som er rikest må gi fra oss noe. Norge er i den heldige situasjonen å kunne hjelpe.
Vi er så rike at vi ikke trenger sette svake grupper opp mot hverandre.
Slik ser jeg det. Ikke fordi jeg er noe snillere enn andre.
For meg handler dette om en smule solidaritet og medmenneskelighet.
Disse menneskene som søker seg til kontinentet vårt er som meg og deg tenker jeg.
De kommer ikke i disse båtene for moro, men av nød.
Desperat nød.
Vi må hjelpe dem!!!
Høyrekreftene jobber intenst for å splitte og herske for tiden. Det er så det gløder av dem.
Hvor kommer all denne forakten for fattigdom og nød fra?
Grådighet?
Hvor mye trenger man egentlig når man har dekket grunnleggende behov og vel så det?
Synnøve Sætrum
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar