SIRKUS...

Foto: Synnøve Sætrum

 

Jeg sitter utenfor. Regnet er sluttet å tromme mot taket. Lufta er tørrere.

Jeg kan høre fyrverkeri i det fjerne. Er feiringene av kongens bursdag allerede i gang?

 Mens jeg var i Kata så jeg det ble rigget til fest.

Her i Rawai har jeg ikke gått langt nok til å finne ut hvor og hva.

Men, jeg vet i det minste det er i morgen Thailands monark fyller år.

Jeg måtte vært både blind og døv om jeg ikke skulle fått det med meg.

Ellers hører jeg frosker og sirisser. Gekkoer smatter, og så er det en og annen lyd jeg ikke aner opprinnelsen til. For meg er skogen rundt her fremmed.

Eller kanskje det er galt ord. Kan hende heter det jungel. Jeg vet ikke.
Når jeg går til butikk, vei eller pir registrerer jeg at det noen steder er spent opp piggtråd langs vegen.
Hvorfor undrer jeg. Er det for å stenge noen inne, eller noen ute? Ikke at jeg hadde tenkt meg inn der uansett. Erkjenner straks mitt manglende mot i så måte. Jeg mener, om jeg skulle tråkke opp i noe ville det kunne få fatale konsekvenser. Ei dame som meg får fot som en tømmerstokk, på ukesvis bare av noen skarve maurbitt. Utfordre skjebnen med påfølgende amputasjon er ikke lystscenariet...
Antakelig må jeg akseptere og leve med min store uvitenhet om skogene her omkring.

Foto: Synnøve Sætrum

Det jeg vet er at bananklaser og kokosnøtter henger tett.

Hvor mange dør av å få kokosnøtter i hodet pr. år?
Finnes det statistikk på slikt?

Er det interessant i det hele tatt?
Noe skal en gjest tenke på når hun ikke hengir seg til grublerier uti kvantemekanikken. 

Uansett så henger de høyt, er tunge og knallharde.

Nå har ikke jeg tenkt å stille meg under en palme og riste i den...

... Jeg har det veldig godt her i livet og landet.

En og annen bjeffende hund utfordrer meg selvsagt litt.
"Gutta boys" liker ikke alltid at man tråkker rett inn i territoriet, og de bjeffer krystallklare meldinger.
"Du får ta en kjepp"... Jo, jeg husker rådet "kongen" i "King's Home", Hua Hin ga meg, men:
Hvem pokker går rundt med en kjepp i veska?

Gutta boys. Foto: Synnøve Sætrum

Sinten. Foto: Synnøve Sætrum

 

 I går hadde jeg besøk av en gekko på badet.
Alt besøk av sådant slag er velkomment.

Ikke i senga, selv om det hadde vært plass til mange.

Den rommer faktisk plass for et menneske til, eller kanskje en hel familie for dem som er vant til atskillig trangere forhold enn meg.
Men det var altså denne gekkoen ja...Liten men sterk i stemmen.
Fikk foreviget den flere steder. Blant annet der ved siden av vannflaska.

Fru Synnøve Sætrum pusser nemlig tennene i flaskevann.

Siden hun er såpass sart at kranvann ikke kommer innenfor leppene.

 

Over hodet og kroppen er en helt annen greie. Elsker vann og enda en rimelig god svømmer. Snorkle har jeg tenkt å gjøre mer enn en gang før jeg forlater kysten her...

 

Fint bad har jeg til så lenge. Avslappende del av det som for meg er det gode liv.

Jeg blir stressa etter noen dager foruten en skikkelig dusj. Sånn er det bare.

Dusj før frokost, og dusj nå til kvelds.

Luksus, uhørt luksus når jeg tenker på verdens fattige. Lytefri er jeg altså ikke.

 

Lot vannet strømme over svett kropp denne kvelden med.

Jeg satte håret inn med kokosfett, og kikket på meg sjøl i speilet.

Dusjspeilet.

Ser ansiktet avslappet, brystene mine og så ikke noe mer.

Jordens gravitasjon har for lengst satt sine spor. 

Takknemligheten seig inn også for det.

Alternativet er jo en stein å sove ved.

Synes ikke det haster med det.

Forhåpentlig blir det mange mange mange flere merker...

Jeg skrubbet meg med pimpstein under føttene.

Fant et kløende punkt under den venstre.

Det endte med å tørke blod. Huff det hvite håndkleet.

Loven om tingenes iboende faenskap og alt det der...

Forsøker med oppvaskmiddel, men får det ikke vekk.

Lagde litt huskestue med meg selv et par øyeblikk.

Maskin og klor neste, i alle fall det siste.

Lar det ligge i bløt og så tar jeg det med til de hyggelige damene i morgen.

 

Fikk en ide der jeg stod i dusjen.

Resultatet publiseres her.

 

 

 

Hvorfor i all verden?

Jeg skjønner den lette hoderistinga de også...

Svaret mitt er ganske banalt:

Det blir ikke mer sirkus enn jeg steller i stand selv !

(For øvrig elsker jeg speilhus og annen moro som finnes på sirkus. Har jeg nevnt det med elefanter?)

 

Natta fra Rawai...

 

Synnøve Sætrum